3 hours ago
2
Klokken er åtte en tidlig høstmorgen. Tåken ligger lavt over Totenbygda Kolbu, men opp mot åsen sprekker den opp.
Sola siger mellom bjørkestammene, frostgresset knitrer, og fra tretoppene høres orrfugler. Med børsa i hendene og signaloransje lue på hodet beveger tre kvinner seg stille mellom stammer og vierkratt.
Tre kvinner på jakt – ikke som et unntak, men som en del av en voksende bevegelse.
En voksende kvinnebølge
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig en historisk endring i norsk jakt. Aldri før har så mange kvinner hatt jegerprøven.
- I jaktåret 2001/02 var det registrert rundt 29.000 kvinnelige jegere.
- I 2024/25 har tallet passert 91.000 – en tredobling.
Og kurven peker fortsatt oppover.
Men selv om stadig flere kvinner tar jegerprøven, viser tallene over aktive jegere – de som faktisk drar på jakt – at mange aldri kommer seg ut i terrenget.
Undersøkelser viser at kvinner motiveres mer av hund, mat og sosialt fellesskap enn det menn blir.
Over myra skuer en av jegerne utover landskapet.
– Jakt gir meg puls – det går fra null til hundre. Men det viktigste for meg er samarbeidet med hunden min, Molte, smiler Marte Marie Taralrud (32).
Tall fra jakt- og fangstrapporten til Statistisk sentralbyrå viser at kvinner fortsatt er i mindretall blant aktive jegere. I rapporten fra 2023/2024 er det registrert 119.000 menn mot bare 11.000 kvinner.
Marte Marie, Anne Sophie og Gunn Marie har alle tatt jegerprøven som voksne kvinner. Her sammen med hunden Molte.«Plassene går i arv»
– Mange tar jegerprøven, men langt fra alle kommer i gang. Det er synd, sier dagens jaktleder, Anne Sophie Marthinsen Fløgum (46).
Etter timer i skogen samles vi ved et åpent drag mellom granene. Det tennes bål, og snart siver lukten av kaffe og ostesmørbrød ut i den skarpe lufta.
– Historisk har jakten vært mannsdominert, særlig elgjakten. Plassene på laget går nærmest i arv, og da er det vanskelig for andre uten nettverk å slippe til – spesielt for kvinner, bemerker Gunn-Marie Evensen (44).
– Kanskje vi ikke er frempå nok? spør Anne Sophie.
Halvparten kommer aldri ut på jakt
– Det er en ganske høy terskel, ja.
Det sier informasjonssjef i NJFF, Line Lillebø Osfoss. Hun er selv jeger og har kjent på hvor krevende det kan være å komme seg ut på jakt.
– Førstegangstjeneste med håndtering av våpen og det å være på en skytebane – det er så mye rundt dette som kanskje er fremmed og utgjør en ekstra terskel for kvinner sammenlignet med menn, forteller hun.
Osfoss forklarer at omtrent halvparten av dem som tar jegerprøven, aldri kommer seg ut på jakt de tre første årene.
Derfor startet NJFF en kvinnesatsing på midten av 2000-tallet. Det ble arrangert egne kurs, skytehelger og jakt for kvinner.
Line Lillebø OsfossInformasjonssjef i NJFF
– Det fungerte; mange flere kvinner fikk en vei inn i jegermiljøene. Mange ønsket trygge rammer der alle kunne føle seg like «dumme», sier Osfoss.
Det kjenner Anna Synnøve Røstad Nordgård (41) fra Trøndelag seg godt igjen i.
– Det var en dørstokkmil første gang jeg dro på haglebanen alene etter kurset. Jeg tok kontakt med Trondheim Jeger- og Fiskeforening og spurte om noen kunne være fadder. Det gjorde det mye lettere, forteller hun på telefon med VG.
aMangler nettverkbFor høy terskelcIkke interessert
Nordgård begynte å jakte som voksen og beskriver følelsen av mestring når alt endelig klaffer.
– Jeg vil klare det selv. Mestringsfølelsen av å gå ut alene, gjøre alt forarbeidet og ta egne avgjørelser betyr mye, sier hun.
Anna Synnøve Røstad Nordgård begynte å jakte som voksen. Foto: Privat
På spørsmål om hva som skal til for å få flere inn i jaktmiljøet, peker hun på tidlig rekruttering og flere kvinnelige instruktører.
– NJFF gjør allerede en god jobb, men jeg savner flere kvinnelige instruktører. Og så tror jeg det hjelper å starte tidlig. Ta med døtrene, ikke bare sønnene, sier hun.
Så hvorfor blir ikke flere med på jakt?
I bålrøyken under lunsjpausen formulerer de tre jegerne en enkel forklaring: nettverk, trygghet og det første steget.
– Jeg tror mange damer er redde for å dumme seg ut, sier Gunn-Marie.
Løsningen, mener de, er målrettede kvinneaktiviteter, mentorer og synlige, kvinnelige instruktører.
Se ønskelisten deres:
- Egne introjakter for kvinner – trygge, lavterskel arenaer der ferske jegere kan lære uten press eller sammenligning
- Mentor- og fadderordninger i lokallagene – inviter aktivt nybegynnere med ut
- Flere synlige kvinnelige instruktører og forbilder – i media, foreninger, på skytebaner og kurs
- Tidlig rekruttering – ta med både døtre og sønner ut på jakt
- Start enkelt – småvilt, rådyrkort og terreng der man kan jakte selvstendig gir verdifull erfaring og mestring
- Gjøre det trygt å spørre – lag møteplasser der man kan øve, feile og lære uten å bli dømt.
Det ble ingen fangst på åsen denne dagen. Men for kvinnene rundt bålet er ikke det poenget – de vil formidle noe viktigere.
– Slutt å vurdere. Gjør det! Er det noe vi kan bidra med, så gjør vi gjerne det, sier Gunn-Marie.
– Absolutt. Det er bare å ta kontakt. Den terskelen er lav, sier Anne Sophie med et smil.
English (US) ·