Europa og Russland: Hvem har overtaket?

Det er flere tiår siden Europas vern mot krig har virket så skjør.

Den nye regjeringen i USA har bedt Europa om å sørge for sin egen sikkerhet. Så kom det fatale møtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj, med store konsekvenser;

I én uke stanset USA all militær støtte til Ukraina. Også informasjonsdeling ble kuttet, tilsynelatende for å legge press på den ukrainske presidenten.

Etter intense forhandlinger har Ukraina landet et forslag med USA, som ikke lenger fryser bistanden til Ukraina. Det har likevel vært en vekker for de europeiske lederne, som legger nye planer og strategier:

Kan det europeiske forsvaret bli sterkt nok uten støtte fra USA?

De europeiske landene og Canada vil ribbes for mye om USA trekker seg ut; justert for kjøpekraft, har USA brukt 154 milliarder dollar mer på forsvarsutgifter enn hele resten av NATO til sammen.

Likevel, dommen fra flere eksperter er at «det er ingen tvil om at Europa potensielt er aldeles knusende overlegne Russland» når det gjelder økonomi.

Tallene viser at militæret til Ukraina og NATO-landene, selv uten USA, er langt større enn det russiske.

For ordens skyld, det vi viser her er militæret til de europeiske NATO-landene og Canada. Vi har også inkludert kapasiteten til Ukraina, som ikke er medlem i NATO. Når vi omtaler «Europa» er det disse landene vi mener.

Tallene er en summering av dataen som kommer frem i The Military Balance 2025. Ved hjelp av kunstig intelligens har VG oppsummert tallene i de forskjellige underkategoriene.

– Europeerne har i utgangspunktet gode forutsetninger for å klare seg alene mot Russland, sier Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Stabsskolen.

Likevel står Europa overfor et problem som er minst like viktig og avgjørende som antall soldater og våpen: nemlig at man ikke har en samlet forsvarskapasitet.

Innad i sikkerhetsfellesskapet til Europa bruker man et enormt antall forskjellige stridsvogner, jagerfly, sambandssystemer, panservernraketter og luftvernsystemer.

– Det er omtrent 180 forskjellige våpensystemer. Veldg mange av de snakker ikke sammen med hverandre, forklarer Heier, og peker på hvordan Tyskland, Frankrike og Spania kjemper mot Italia, Storbritannia og Japan om å lage jagerfly.

Det er et enormt antall forskjellige konkurrerende industrier som lager utstyret til forsvaret.

– Dette er med på å skape en fragmentering som gjør at det blir mindre penger til den «skarpe enden» på frontlinjene. En større andel av ressursene går til logistikk og støtte enn hvis det var færre fabrikker som lagde utstyret og våpensystemene.

<-Tormod Heier

Europa har tre ganger så stor befolkning som Russland, og nesten dobbelt så mange soldater som russerne. Men så lenge man ikke får samordnet forsvaret inn i én kommandokjede som kan samordne og organisere, har det ikke den effekten man skulle ønske.

Noe av årsaken til dette er at Europa ikke er en nasjonalstat.

– Det er 28 EU-land og 4 EØS-land med like mange forskjellige forsvarsdepartementer, utenriksdepartementer og regjeringer som innerst inne er seg selv nærmest. De forfølger sine egne nasjonale interesser.

Dette står til sterk kontrast fra USA.

– Der amerikanerne kan samordne seg innunder én regjering, under ett forsvarsdepartement og én kommandokjede i det amerikanske forsvaret, har ikke Europa samme mulighet.

De siste ukene har det skjedd et taktskifte i Europa. Først etter talen til visepresident JD Vance i München, deretter etter den TV-sendte konflikten mellom Trump og Zelenskyj.

– Europa blir kanskje tvunget til å stå for egen sikkerhet nå?

– Ja, man blir jo tvunget til det nå, men det tar mange tiår å få det til. Det er to ting Europa må gjøre nå, mener Heier:

1. Man må sikre troverdige amerikanske sikkerhetsgarantier, særlig i Østersjøområdet og rundt Baltikum.
2. Parallelt med dette må man legge til rette for at Ukraina står sterkest mulig i forhandlingene som nå forberedes med Russland.

Til tross for at relasjonen mellom Europa og USA er betydelig svekket, mener Heier at det viktigste Europa kan gjøre for egen sikkerhet er å styrke båndene til USA og fokusere på de felles interessene som binder amerikanerne og europeerne.

Franske marineoffiserer om bord på den franske atomubåten «Perle». Foto: SHERWIN CRASTO / AP / NTB

Russland størst på atomvåpen

Når det gjelder atomvåpenkapasitet, er Russland overlegne Europa. De har over ti ganger flere stridshoder enn Europa.

– Hva har det å si at Russland har så mange flere stridshoder?

– Det er mange forskjellige teorier om når og på hvilken måte atomvåpen påvirker internasjonal politikk. Men atomvåpen er helt ekstreme våpen, og alt tyder på at de statene som besitter slike våpen vil være veldig restriktive med hensyn til om – og hvordan de eventuelt vil settes i bruk, skriver Kjølv Egeland til VG.

Han er statsviter ved forskningsinstituttet NORSAR.

– Mange har hevdet at Russland neppe vil bruke atomvåpen med mindre landet står overfor en total militær kollaps. Hvis dette er riktig, utgjør Russlands atomvåpen en begrenset trussel for Europa så lenge europeiske stater ikke har noen ambisjon om å erobre store russiske områder.

<-Kjølv Egeland

Forrige uke sa Frankrikes president Emmanuel Macron at han er klar for å diskutere en europeisk atomvåpenstrategi.

Han mener at franske kjernevåpen kan bidra til å beskytte hele Europa fra russiske trusler.

Danmarks statsminister Mette Fredriksen vil ikke avvise Macrons tanker:

– Det er ikke noe vi jobber med, men dere får meg ikke til å stå og si nei til andres ideer. Alt må være på bordet nå, sier den danske statsministeren, som heller ikke vil avvise at Europa bør ha flere atomvåpen.

Tysklands påtroppende statsminister Friedrich Merz er også blant dem som ønsker en diskusjon om franske og britiske atomvåpen kan verne større deler av Europa.

– Mange vil hevde at trusler om bruk av atomvåpen bare er troverdige i scenarioer der det aktuelle landets overlevelse står på spill. I dette perspektivet er det også svært lite sannsynlig at en atomvåpenstat vil bruke slike våpen på vegne av andre land, sier Egeland.

Han viser til uttalelser fra tidligere amerikanske forsvarspolitikere, som i 2011 konkluderte med at trusler om bruk av atomvåpen bare var troverdig til å avskrekke «de mest katastrofale scenarioene som ville ha truet vår overlevelse».

Burde vi være overrasket over USA og Trump?

«Nei» mener professor Katarzyna Zysk ved Institutt for forsvarsstudier.

– USA har i over ti år meldt et større fokus og forskyvning til Asia-Stillehavsregionen og bedt europeiske allierte om å ta større ansvar for egen sikkerhet.

Siden 1990-tallet har det vært snakk om «burden sharing» i USA, altså fordeling av byrden for sikkerhet og forsvar mellom USA og Europa.

– Amerikanerne har snakket om dette i 30 år. Trump har sagt hva han vil gjøre i flere år. Da burde ikke politikken hans komme overraskende på noen som helst måte.

<-Katarzyna Zysk

– Det som er nytt, er at Trump gjennom Det hvite hus gjentar talepunktene til Kreml på en såpass utilslørt måte. Måten Trump-administrasjonen gjør dette på er ekstremt polariserende og ødeleggende for alliansens troverdighet. Men essensen i det er at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet.

– Er det blitt skapt et nytt mulighetsrom?

– Jeg håper det. Hvis det ikke blir tatt på alvor og tatt radikale angrep, blir det neste en direkte konfrontasjon som Europa ikke blir forberedt på. Det blir en katastrofe.

Zysk mener at Europa må innse at de ikke kan være like avhengige av USA lengre. Ikke kun på grunn av Trump; men også fordi USAs skiftende fokus til Kina og Stillehavsregionen kan føre til en svekket militær kapasitet tilgjengelig for Europa.

– Hva må skje?

To ting, mener Zysk:

1. Vi må øke forsvarsbudsjettene og få et større samarbeid på tvers av landegrensene for å få en god koordinering av kapasiteter og kapabiliteter.
2. Vi må bli enige om hva slags trusselbilde vi snakker om og hvilken. trussel Russland utgjør.

Særlig er Zysk opptatt av det andre poenget. For henne handler ikke trusselbilde fra Russland kun om muligheten for en direkte militær konflikt: hun ønsker at vi også fokuserer på russisk innflytelse og informasjonskrig.

– Vi må rette større oppmerksomhet mot Russlands forsøk på å få innflytelse i europeiske valg for å påvirke politikken til deres fordel, sier Zysk, som mener at det mangler en større koordinering innad i Europa.

– Dette er også en form for krigføring, noe Russland har vært tydelig på selv. Europeiske land forholder seg forskjellig til denne type trusler, sier Zysk, som kaller det blant Europas største utfordringer i møte med Russland.