Etnisk delt arbeidsmarked

«Nå rydder vi opp og tar nødvendige grep, slik at det skal lønne seg å jobbe», sier arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng. Ny integreringsstønad og aktivitetsplikt skal innføres, med reduksjon i stønad etter ett og tre år.

Jeg frykter at et enda sterkere fokus på raskt-i-arbeid legitimerer at kvinner med fluktbakgrunn presses inn i de mest usikre og dårligst lønnede jobbene – og blir værende der.

Se for deg at du flykter fra krig i Norge til et arabiskspråklig land, med to barn. Mannen din og ditt tredje barn ble drept i krigen. I ditt nye land må du raskt inn i et introduksjonsprogram. Du kan ikke det arabiske alfabetet, men pugger hver dag og følger nyheter fra Norge, mens du tenker på familie som er igjen i krigen.

Etter to år snakker du brukbart arabisk, men ikke godt nok til språkkravene i jobbene som lyses ut. Utdanningen din som bioingeniør har du ventet halvannet år på å få godkjent, og du får beskjed om at den bare delvis godkjennes.

Du hører om et kvalifiseringsprogram og håper det skal gi deg formell kompetanse som er verdifull i ditt nye land. I stedet må du gjennom flere arbeidstreninger uten relevans for utdanningen din og uten at det fører til formelle kvalifikasjoner.

Etter ett år i fire forskjellige arbeidstreninger får du tilbud om å jobbe som ringevikar innen renhold. En jobb med lav lønn og uforutsigbare arbeidstider. Du tar jobben likevel. Integreringsstønaden er i ferd med å reduseres, og du vet at du må ha inntekt for å kunne få permanent opphold.

Et sted på veien slutter du å snakke om å jobbe som bioingeniør. Du senker ambisjonene fordi systemet krever at du raskt kommer i jobb.

Du føler deg samtidig heldig sammenliknet med andre du har møtt som ikke kunne lese eller skrive da de kom, men som møter de samme kravene om rask overgang til jobb.

Ifølge Stenseng tilbys flyktninger et integreringsprogram som gjør at de får det de trenger for å komme i jobb i Norge. Dessverre viser forskning at effekten av integreringsprogrammet er minimal, særlig for kvinner.

Det leder sjelden til stabile eller godt lønnede stillinger. Mange ender i lavtlønnede deltidsstillinger innen renhold, helse- og omsorg, også etter å ha deltatt i Nav-tiltak.

Velferdstjenestene som skal hjelpe flyktningene inn i jobb ser dermed ut til å lede kvinnene inn i usikre jobber med lav lønn.

Hvor mye kan vi forvente av flyktninger? Det er et betimelig spørsmål i en ny politisk virkelighet der partiene kappes om å føre den strengeste integreringspolitikken. Vi må diskutere om urettferdigheten som følger av denne politikken er en villet politikk.

Presses ut i usikre jobber

Når mantraet i integreringspolitikken er raskt-i-arbeid og stønader reduseres, speiler dette en forestilling om at flyktninger mangler motivasjon for å jobbe.

I min forskning har jeg fulgt kvinner i et NAV-tiltak over tid. De er høyt motiverte, det er ikke der problemet ligger. Problemet er at systemet er rigget slik at de frarøves muligheten til å oppnå formelle kvalifikasjoner som kan bedre muligheter for fast jobb med et lønnsnivå som gir økonomisk selvstendighet.

I Norge tar skolegang og utdanning tid, det samme gjør godkjenningen av utdanning fra andre land.

Kvalifiseringsprogrammet har for eksempel en tidsramme som i praksis gjør at mange flyktninger – med en helt annen utgangsposisjon enn norskfødte deltakere – ikke har reell mulighet til å oppnå formelle kvalifikasjoner som faktisk har verdi i det norske arbeidsmarkedet.

Programmets korte tidsramme, kombinert med raskt-i-arbeid-mantraet, gjør at kvinnene jeg har fulgt verken kan følge egne utdanningsambisjoner eller gis reelle muligheter til fast arbeid med en anstendig lønn.

Noen lever i tillegg med ekstra stress fordi de må ha inntekt for å kunne få permanent opphold. Systemet er dermed rigget slik at flyktninger forventes å akseptere usikre jobber med lav lønn, hvis de i det hele tatt får jobb.

En reduksjon i integreringsstønaden etter ett og tre år vil bare forsterke dette.

Etnisk delt arbeidsliv – villet politikk?

Det snakkes ofte om parallellsamfunn når det gjelder boligpolitikk. Når integreringsstønaden kuttes og det stilles inntektskrav for permanent oppholdstillatelse, risikerer vi å skape nye parallellsamfunn der noen henvises til de dårligst betalte og mest uforutsigbare jobbene, og blir utnyttbare i arbeidslivet.

De varslede integreringspolitiske endringene signaliserer at det er akseptabelt å ha et kjønnet og etnifisert arbeidsmarked hvor kvinner med fluktbakgrunn skal akseptere de dårligste posisjonene.

Vi må spørre oss om det er en slik velferdsstat vi ønsker.

Hvis vi fortsatt ønsker en velferdsstat hvor det står sterkt at alle skal ha like muligheter, må vi ta høyde for at flyktninger har en helt annen utgangsposisjon på arbeidsmarkedet enn dem som er født og oppvokst i Norge.

Langsiktighet krever rausere ordninger

Det er urimelig og umenneskelig å kreve at man raskt skal lære seg et nytt språk godt nok til å være en fullverdig arbeidstaker i et arbeidsmarked med høye krav til språkkompetanse og formell utdanning.

Dette tvinger personer med fluktbakgrunn til å tilsidesette egen kompetanse og interesser, og gjør at de må ta til takke med jobber som ikke oppleves meningsfulle for den enkelte.

Det fører også til at vi går glipp av arbeidstakere Norge trenger.

Det er derfor nødvendig å skifte fokus fra raskt-i-arbeid til varig arbeidstilknytning. Det innebærer romslige tidsrammer og stønader som ikke skaper økonomiske bekymringer, og som faktisk gir mulighet til å følge egne ambisjoner og ta formell utdanning.

Og for artighetens skyld utfordrer jeg Stenseng til å lære seg arabisk på tre år, og deretter ta en nivåtest som måler om hun er klar for å jobbe som ringevikar i et bemanningsbyrå på arabisk.