«Et verst tenkelig scenario»

4 hours ago 3

Meninger
Kommentar

Trump erklærte en ny epoke i Midtøsten: «Mer handel, mindre kaos.» Nå står gulflandene i en eksistensiell krise.

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår. Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner. Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder. Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo, men trives best i felt.

E-post

Søndag 22. mars kl. 19:55

For under et år siden sto den amerikanske presidenten på en scene i Saudi-Arabia. Under en storslått lysekrone, med amerikanske og saudiarabiske flagg bak seg, hyllet Donald Trump en ny generasjon ledere i Gulfen. Budskapet var klart: Regionen var på vei inn i en ny epoke – bort fra kaos, krig og terror, og mot handel, teknologi og turisme.

I sin første presidentperiode lyktes Trump med Abraham-avtalen. Den normaliserte forholdet mellom Israel og flere arabiske land, og styrket en felles front mot Iran.

Samtidig har flere gulfland de siste årene valgt en mindre konfronterende linje overfor Iran. Avtalen mellom Saudi-Arabia og Iran, som Kina megler frem i mars 2023, er det tydeligste eksempelet. Landene gjenopptok diplomatiske forbindelser etter flere år med brudd.

Etter Trumps Gulf-turné inngikk USA store økonomiske avtaler med Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene.

Gulflandene gjorde milliardinvesteringer i amerikansk våpenindustri, energi og teknolog i bytte mot sikkerhetsgarantier.

At gulflandene for lengst hadde tillatt amerikanske baser i egne land handlet om avskrekking mot fremtidige angrep. En slags livsforsikring.

Forholdet handlet ikke utelukkende om penger og sikkerhet. Men vel så mye om å se Trump for den han er, og behandle ham deretter.

Trump fikk respekt og røde løpere. Ingen forstår ukritisk gjestfrihet bedre enn monarkene i Gulfen. De rullet ut løpere og inviterte til overdådige seremonier. Helt i tråd med Trumps foretrukne estetikk.

På hjemmebane har kritikken vært hard mot det som omtales som Trumps «transaksjonelle allianser». Inntrykket blant kritikere er at pengestrømmene ikke bare styrker amerikansk økonomi, men også gagner presidentens egen krets – inkludert sønner og svigersønner.

Mindre enn et år senere er forholdet satt på prøve. Gulflandene er blitt geopolitiske gisler i en krig de hverken har bedt om eller ønsket.

Likevel står de i frontlinjen, utsatt for intense missil- og droneangrep fra Iran. Samtidig er myke mål som hoteller, flyplasser og ikoniske skyskrapere blitt truffet.

Et verst tenkelig scenario for monarkene som i alle år har kronet seg selv som fredens og infrastrukturens høyborg.

Alle involverte i krigen snakker om at krigen er eksistensiell for dem. Men ingen andre merker dette mer enn gulflandene.

Etter at Israel angrep et av verdens største gassfelt i Iran, var det Qatar som betalte prisen. Iran svarte med et like ødeleggende angrep på Qatars viktigste gassanlegg, som står for 20 prosent av gassleveranser i verden.

Hvis Israel fortsetter å angripe vannanlegg i Iran, kan Iran angripe avsaltingsanlegg i Gulfen. Plutselig kan regionen stå i en alvorlig vannkrise, i en del av verden som allerede mangler vann.

For gulflandene har krigen utløst verstefallscenariene. De samme amerikanske basene som har gitt dem selvtillit, trygghet og tilgang til verdens mektigste embete, har gjort dem til mål.

Alliansen med USA har gjort dem mer sårbare. I dagene før Trump og Netanyahu gikk til krig, advarte gulfledere både i offentligheten og på bakrommene mot en eskalering. Men Netanyahu lykkes med å lokke den amerikanske presidenten ut i krig. Hensynet til Israels vurderinger trumfet advarslene fra monarkene i Gulfen.

Gulflandene har de siste tiårene investert betydelige krefter og ressurser i byggingen av et helt nytt regionalt varemerke, i en eller så trøblete region. Målet har vært å tiltrekke arbeidskraft, innovasjon og kapital. Og de har lykkes. Storbyene i regionen har blitt polerte eksempler på steder man kan bo og leve, investere og feriere.

For Emiratene, Qatar og Saudi-Arabia er staten ikke bare et territorium, men en visjon. Visjonen er bygget på en forretningsmodell der sikkerhet og forutsigbarhet er tyngdepunktet.

De siste ukene har Irans vedvarende og nådeløse angrep avdekket svakheter og sårbarheter som ikke bare rammer økonomi og infrastruktur. Krigen har utløst et usedvanlig psykologisk og eksistensielt sjokk. Et frontalangrep på ideen om Gulfen som et knutepunkt for handel, kapital og bunnløs selvrealisering.

Samtidig utfordres den etablerte forestillingen om hvor mye kontroll myndighetene egentlig har. I en region der nettopp kontroll og uovervinnelighet har vært selve varemerket.

Trump har lenge vært en krevende partner for Europa. Gulflandene har vært unntaket. Nå er også de rammet. Han står fanget mellom et Israel som angriper og et Iran som gjengjelder, mens Gulfen betaler prisen. Hvor lenge kan de tåle det?