Et sykdomstegn

DET LOVEDE LAND. I hvert fall for noen. Det sveitsiske flagget i Genève. Foto: Denis Balibouse / Reuters

Utflyttingen fortsetter, men vi møter det med et skuldertrekk.

Dette er en kommentar

Debatten om utflytting til Sveits har gjennomgått tre faser:

Da skistjernen Bjørn Dæhlie meldte flytting til Sveits våren 2022 var kommentarfeltene fulle av kjeft. Noen mente den gamle folkehelten opptrådte unasjonalt. Them’s fightin’ words, som det heter på cowboy-engelsk.

Da Kjell Inge Røkke flyttet og dro fra en skatteregning som kanskje kunne blitt opp mot 14 milliarder kroner, var det også støy. Røkke kom seg ut før et særdeles lukrativt (og komplett urimelig) vindu ble lukket, den såkalte femårsregelen (se faktaramme).

Dette var første fase. Utflytterne fikk kjeft.

UTFLYTTET. Kjell Inge Røkke. Bildet er tatt på Pareto-konferansen for noen år siden. Foto: Morten Uglum / Aftenposten

Men kjeft bet ikke på, så rike eiere fortsatte å forlate landet (om enn noen færre etter hvert).

Norgesklubben i Sveits fikk et betydelig oppsving. Medlemmene strømmet til, og de arrangerte alt fra foredrag med Tor Mikkel Wara til konsert med hele Norges Bettan.

Utflyttingen ble også et politisk problem, selv for en sosialdemokratisk ledet regjering. Næringsminister Cecilie Myrseth stilte opp i E24 med velkommen hjem-plakat og sendte statssekretæren sin for å møte Sveits-utflytterne.

Debatten om skatt svingte krapt til høyre.

I den mest stormfulle fasen begynte navnet til en russisk-amerikanske filosof å dukke opp både i kronikker og på næringslivets Facebook, LinkedIn. Ayn Rand var en slags yppersteprestinne for kapitalismen, og tegnet et bilde av entreprenøren som en slags moderne helteskikkelse. I mursteinen De som beveger verden (Atlas Shrugged på engelsk, utgitt 1957) går samfunnet av hengslene fordi entreprenørene og geniene går ut i en slags streik. Parallellen var slående for mange.

Norway shrugged, som Dune-gründer og utflytter Fredrik Haga skrev på bloggen sin.

Før valgkampen ble formuesskatten en av de største sakene, og trolig har det aldri vært større støtte for å redusere eller fjerne skatten enn under høstens valgkamp.

Det var fase to.

VELKOMMEN HJEM. Næringsminister Cecilie Myrseth ønsket Sveits-flyktningene velkommen hjem i E24. Ikke så mange kom. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Men det borgerlige håpet om regjeringsskifte druknet i en malstrøm av Støres gjenfødelse, Stoltenbergs comeback, lysere økonomiske tider, statsministerkrangling og en politisk motreaksjon på skatt.

Samtidig hadde regjeringen innført en ny exit-skatt som en kollega i E24 spydig kaller Norgesfengsel. Det ble dyrt å flytte ut fordi skatteregningen måtte gjøres opp innen en fastsatt frist. Staten skulle ha sitt.

Likevel fortsetter utflyttingene. Selv ikke Norgesfengsel er uten sprekker.

Med dagens regelverk vil de fleste flytte ut når det er gunstig (for eksempel når børsverdiene er lave, men man forventer at de skal øke igjen), eller overføre størsteparten av verdiene til noen andre (for eksempel familiemedlemmer som blir boende i Norge). En del vil også betale den exit-skatten de får.

E24 fikk denne uken håndfaste opplysninger om at investor Øystein Stray Spetalen er på vei ut av landet (kollega Roar Valderhaug har gått gjennom den økonomiske siden av saken her). Finansavisen skrev nylig at Itera-sjef Arne Mjøs vurderer det samme (Mjøs har blant annet gjort seg bemerket med sitt sterke engasjement for Ukraina, som han også har skrevet om i E24).

Men nå er vi over i fase tre: resignasjon.

Det virker som vi ikke bryr oss lenger.

Jeg har fra solid hold at selv ikke SV-lederens beryktede Wall of Shame blir oppdatert mer.

UTFLYTTET. Øystein Stray Spetalen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Det største problemet er egentlig ikke tapte skatteinntekter. De som flytter ut slipper på sikt norsk personskatt, men de tar ikke investeringene sine med seg. Bare tenk på John Fredriksen. Han har ikke bodd i Norge på flere tiår, men har fortsatt store verdier i norsk næringsliv.

Problemet er at oppmerksomheten, nettverkene og investeringshorisonten gradvis flyttes bort fra Norge.

Og da regner vi ikke med de som eventuelt flytter ut av landet før de starter en bedrift eller før de blir for store. Sverige har lenge fremstått som et attraktivt land for gründere, og er langt nærmere enn Sveits.

Kanskje går det helt greit, men «kanskje» og «greit» er litt tynt å bygge fremtiden på.

Norge er tuftet på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Folk flest skal få velstandsøkning og en rettferdig andel av verdiskapingen, men kapitalismen trenger også kapitalister.

Når flere markante næringslivsfolk flytter ut av landet, er det et problem. Ja, et sykdomstegn. Man behøver ikke å være Ayn Rand-elsker for å mene det.

Problemet med skattesystemet er ikke at det omfordeler. Det må det gjøre. Men kombinasjonen av høyt skattetrykk for eiere og måten systemet er skrudd sammen på, gjør at vi også risikerer å omfordele talent, ideer, investeringskapital og kunnskap vekk fra Norge og over til utlandet.

Det finnes smartere innretninger både for omfordelingen og skattesystemet.

Vi vil aldri få folk til Norge fordi vi har lavest skatt. Men vi kan kanskje håpe på et system som ikke gjør at stadig flere reiser ut.