Et mysterium skjuler seg bak kledningen på denne stavkirken

5 hours ago 2

En gammel portal som ikke lenger er i bruk, ligner ikke på de andre stavkirkeportalene som er bevart.

– Løvverk pakker inn buen så den forsvinner, det spruter med rastløst bladverk, bladstengler snor seg om hverandre og blir til søyler. I norsk sammenheng er den unik, sier kunsthistoriker Margrete Syrstad Andås ved NTNU.

Hun er den siste som har studert portalen, som har fascinert flere generasjoner med kunsthistorikere.

Andås har skrevet et kapittel om portalen i boken «Rødven stavkirke».

Ganske unik og rar

«Den ligner ikke på noe annet vi har bevart, den passer ikke inn i noen kategoriseringer, den synes umulig å datere og muligheten for å komme til feil konklusjon er stor. På den annen side er den slik en forskningsmessig nøtt at det er umulig å la være å skrive om den», skriver Andås i kapittelet.

Hverken her hjemme eller utenlands finnes det maken, ifølge Andås.

Detaljbilde av utskjæringer på stavkirkeportal. Utskjæringene forstiller bølgende bladverk.

Hun mener dekorasjonene har en kobling til gammel angelsaksisk stil. I rikt illustrerte bøker fra Winchester-området fra rundt år 1000 finner vi bladverk som rammer inn illustrasjonene. Disse ligner mye på bladverket fra portalen på Rødven-kirken.

Andås mener det er usannsynlig at portalen er skåret ut så sent som i år 1100. Hun peker på et stort mulig tidsspenn - men mener 1070 er rimelig å tro.

Av tredimensjonale gjenstander finner Andås en kobling i en gammel bispestav.

Ingen kjente eksempler

Det som gjenstår av bispestaven fra Alcester, er i dag hos British Museum og er skåret i hvalrosstann. Den er rikt dekorert med korsfestelsen og oppstandelsen.

Bispestaven i elfenben har rik utsmykning.

Men det er bladverket Andås finner interessant. Utformingen er nesten identisk med deler av Rødvenportalen.

Bispestaven, datert til omkring år 1020–1050, beskrives som et angelsaksisk arbeid, skriver Andås.

Hvordan kan vi ha blitt påvirket av angelsakserne i Norge?

Rastløst bladverk rammer inn denne illustrasjonen av Jesu' inntog i Jerusalem palmesøndag, fra boken Æthelwolds benediksjonale.

Ørsmå detaljer

Det finnes ingen bevarte bevis på at den samme stilen fantes i den angelsaksiske arkitekturen.

– Det har åpenbart eksistert en tradisjon, mener Andås, som er sikker på at ingen har laget dette mønsteret helt ut fra sin egen idé.

Hun mener den som har skåret portalen på Rødven, har skåret samme mønster mange ganger tidligere.

– Vi må regne med at det har vært vanlig å gjenbruke fine kunstobjekter, sier kunsthistoriker Margrete Syrstad Andås på NTNU.

– Bladverket er distinkt, sier Andås.

Hun forteller om små detaljer som vener i bladverket.

– De har lagt sin flid i å ha en høvel som får de smale konturene tydelig frem.

Vi har gjerne trodd at Norge har ligget etter i å ta til seg nye stiluttrykk, sier Andås. Tanken har vært at impulsene har nådd byene først, og så har det gått omtrent en generasjon før de har nådd ut i bygdene.

– Ut over 1800-tallet hang Norge litt etter, så å anta det samme om middelalderen er ikke så dumt.

Men i vikingtiden var Norge svært aktivt, poengterer hun og mener det rimer godt med angelsaksisk påvirkning i treskjærerkunsten.

Kan ha lært av angelsakserne

– Vikingene var heftig involvert i borgerkrig i England. Olav Kyrre var selv på tokt i England med faren, Harald Hardråde. Det sier noe om innstillingen deres, sier Andås og fortsetter:

– Dette er en gjeng som har økonomi til å bevege seg på tvers av Nordsjøen og til å ta med seg skalder på hærtokt. De kan fint ha tatt med seg kunstnere - det er ikke gitt at det bare var litterære skalder.

En skald var en som dokumenterte historien. Skalden var gjerne blant kongens menn.

– Det er ikke nødvendigvis slik at personene som har skåret portalen, kom fra England til Norge. De kan også ha lært av andre.

Det kan også være at det har vært en angelsaksisk treskjærer som har skåret flere portaler innenfor samme område.

Døren til frelse

Den er ikke fullstendig, portalen som står på Rødven i dag. Sidevangene, altså sidene på portalen, er det eneste som gjenstår av det opprinnelige. Andås mener derfor den har blitt flyttet, kanskje mer enn en gang.

– Vi må regne med at det har vært vanlig å gjenbruke fine kunstobjekter, sier Andås.

Det samme gjelder Urnesportalen, som opprinnelig ble laget til en stavkirke som stod på samme sted tidligere. I dag fremstår den på en helt annen måte enn da. Det sier noe om hvor viktig det må ha vært å ta vare på håndverket. Kunsthistoriker Kjartan Hauglid snakket om dette i en artikkel på forskning.no i 2024.

– Portalen er et Kristus-substitutt - den er døren til frelse, sier Andås.

Hun mener den høyst sannsynlig var malt.

– Den ville ganske sikkert vært grønn - det var ofte krusifiksene.

Et krusifiks er en skulptur som forestiller Jesus festet til korset.

Noe av den samme symbolikken ligger i dette bladverket, sier Andås.

På beinet av å være menneske

– Det handler om det evige livet som kommer om du går gjennom portalen.

Gjennom portalen foregår absolutt alt det som skjer i kirken, sier hun.

I portalen stod mistenkte lovbrytere og lovet sin uskyld. Og på 1000-tallet var det egne ritualer for dagen da kvinnen kom tilbake til kirken etter å ha født barn. Da skulle hun føres formelt tilbake til kirken igjen etter seksuell synd og barsel.

Kunsthistoriker Karoline Kjesrud ved Universitetet i Oslo syns portalen bør ses i lys av for eksempel norske runesteiner.

– Ved barsel og fødsel er du helt på beinet av hva det vil si å være menneske. Tenk så lettet folk var da mor hadde overlevd og føres inn i kirken.

Slike viktige minner er knyttet til gjenstander som denne portalen på Rødven, sier Andås.

– Slike gjenstander har et liv. Portalene knytter familier og generasjoner sammen. Den er helt sentral i kirken, sier Andås.

Formet av lokale forhold?

– Det har vært utbredt kontakt mellom Norge og vesterhavsøyene gjennom århundrer. Kulturelle og språklige impulser har gått begge veier.

Det sier førsteamanuensis Karoline Kjesrud ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

– Det er interessant å knytte Rødven-portalens ornamentikk til angelsaksisk stil og innflytelse vestfra, mener Kjesrud.

Hun sier Andås' datering av portalen er spennende.

Kjesrud mener artikkelen til Andås viser at forskere fremover bør se nærmere på planteornamentikken i portalene og variasjonene i dem:

– Som uttrykk både for kulturelle innflytelser, men også for lokale uttrykk og variasjoner.

Dynnasteinen stod opprinnelig i Gran kommune.

Det er ikke gitt at slik ornamentikk alltid henter innflytelse utenfra, ifølge Kjesrud.

– Kanskje er planteornamentikken formet vel så mye over lokale forhold?

Plantemønster på runesteiner

Kjesruds inntrykk er at planteornamentikken på en del av stavkirkeportalene kan være inspirert av lokal flora eller lokale kunststiler, og ikke nødvendigvis av direkte påvirkning fra andre steder. Da snakker hun generelt, og ikke spesifikt om Rødvenportalen.

– Det kunne være interessant å se Rødvenportalens planteornamentikk i lys av planteornamentikk på andre objekter fra 1000-tallet, mener Kjesrud.

Det finnes knapt eksempler på planteornamentikk som er eldre enn kristningen av Norge, ifølge Kjesrud. Fra rundt år 1000 ble den et viktig symbol på livets tre, seier over døden og evig liv.

Runesteinene er de eldste norske monumentene med planteornamentikk. Kjesrud trekker frem Dynna-, Alstad- og Vang-steinene. Alle er datert til 900- og 1000-tallet. Disse er funnet i norske innlandsstrøk. Steinene har ingen åpenbar tilknytning vestover, sier Kjesrud.

– Her finner vi også et flettverksmønster av planter. Noen detaljer er ikke helt ulike plantene på Rødven.

Referanse:

Borgen, Linn Willetts., Dahle, Kristoffer og Langnes, Mads. (Red). (2024). Rødven stavkirke. Romsdalsmuseet, Fortidsminneforeningen og Instituttet for sammenlignende kulturforskning.