Et McKinsey-seminar i bokversjon

2 hours ago 4

KRONIKKFORFATTER: MAGNUS MARSDAL

ansvarlig redaktør for Manifest Media

Min fordom mot McKinsey-konsulenter er at de gjør «analyser» der den ganske entydige konklusjonen er gitt på forhånd.

Jobben består i å håndplukke noen tall som passer fortellingen, fremføre med høy skråsikkerhet og få konklusjonen til å virke troverdig.

I møte med boken til tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte, «Landet som ble for rikt», forsøkte jeg å holde den fordommen unna. Jo mer jeg leste, jo vanskeligere blir det.

La meg gi et eksempel. Det handler om det mest sentrale begrepet i denne boken: «produktivitet».

Uten høy produktivitet i arbeidslivet, ingen høy levestandard. Ingen sterk velferdsstat. Hva som skjer med produktiviteten angår oss alle.

Les også: Frøy Gudbrandsen: Høyresvingen kommer

Derfor er det betimelig at Bech Holte setter fingeren på problemet: Veksten i den produktiviteten har vært urovekkende lav over ganske lang tid. Og derfor er det så synd at han er såpass lite nysgjerrig på hvorfor.

Norsk produktivitet får en alvorlig knekk i statistikkene fra SSB i 2006. Da begynner nedturen. Men det får du ikke vite i denne boken.

I Holtes fortelling er norsk økonomi i perioden 1991–2013 nemlig et «mirakel». Økonomien «skyter fart», som resultat av høyrebølge, markedsliberalisme og «tillit til profittmotivet».

Etter 2013 går alt meget verre. Befolkningen har blitt kravstore og de folkevalgte ettergivende. På grunn av oljepengene.

Overdreven rikdom avler slapphet, slendrian og latskap (paradoksalt nok ikke blant de rike, bare blant folkemassen og dens folkevalgte). Incentivene til produktivitet svinner hen og økonomien falmer.

I denne fortellingen passer det dårlig at produktiviteten, resonnementets viktigste faktor, får seg en knekk lenge før bokens mirakuløse gullalder tar slutt. Enda dårligere passer omstendighetene det skjedde under.

Det mest dramatiske skjedde nemlig i byggenæringen. Ikke redusert vekst, men et regelrett fall i produktiviteten på 10 prosent. En bransje i revers!

I samme periode som fastlandets næringsliv for øvrig hadde 30 prosent vekst i produktiviteten (målt fra 2000 til 2017). Så hva var det med bygg?

Katastrofen fulgte i kjølvannet av at Norges arbeidsmarked ble utvidet til å omfatte de nye, fattige EU-statene i øst. Produktiviteten falt i takt med arbeidsinnvandringen. Ingen næring hadde så mange arbeidsinnvandrere som bygg.

Det betyr ikke at de nye arbeiderne var dårligere. Mange hadde høy fagstolthet. Men de var billige. Der sjefen før skaffet en heis til å frakte gipsplater opp i etasjene, måtte østeuropeerne nå bære dem manuelt.

Produktiviteten i samfunnet faller når vi erstatter maskineri med manuelt arbeid. Det samme skjer når sjefen slutter å investere i ansattes kompetanse. Hvilket skjedde i stor skala.

Hvis du skal ha tømrerne dine i ti år, sørger du for faglig utvikling. Skal du leie dem i to måneder, er det bruk og kast. Tusenvis av læreplasser forsvant da bedriftseierne fikk tilgang til ferdig utlært, billig arbeidskraft fra øst.

Markedsjaget etter lav pris på kort sikt trumfet kompetanse og produktivitet på lengre sikt.

Fallet i byggenæringen er noe av det mest dramatisk negative i hele historien til norsk produktivitet. I boken til Bech Holte er dette ikke nevnt. Til tross for at bygg er landets nest største private næring i antall sysselsatte.

Hvordan kan forfatteren utelate noe så sentralt, i en bok som liksom skal handle om produktivitet? Det kan han fordi konklusjonen er gitt på forhånd: Oppskriften på økt produktivitet er avregulering og konkurransejag.

Da passer det dårlig hvis det mest dramatiske fallet i norsk produktivitet skyldes avregulering av arbeidsmarkedet og overdrevent konkurransejag. Så det blir ikke nevnt.

Tvert imot: Importen av billig arbeidskraft fremheves som ingrediens i den liberalistiske suksessoppskriften bak «mirakelet»!

Det passer også dårlig å oppgi hva som faktisk skjedde med produktiviteten i Norge i de to periodene Bech Holte setter opp mot hverandre.

• I den sosialdemokratiske gullalderen fra 1949 til 1974, som boken kaller en «stivbent», «ineffektiv» og den «klart minst vellykkede perioden i norsk økonomi», vokste produktiviteten med 4,8 prosent i snitt per år.

• I perioden boken kaller et økonomisk «mirakel», fra 1991 til 2013, var veksten 1,7 prosent.

Produktiviteten i den «ineffektive» fasen vokste nær tre ganger raskere enn under markedets «mirakel».

Hør mer i VGs podkast Giæver & Gjengen.

Siden dette passer dårlig med bokens fortelling, får vi ikke disse tallene i «Landet som ble for rikt». Jeg måtte skaffe dem selv, fra Statistisk sentralbyrå.

I en episode av vår podkast Mímir & Marsdal denne uken utfordret jeg Martin Bech Holte på tallgrunnlaget i den bestselgende bokdebuten. Han vedgikk at ordet «mirakel» kan være malplassert.

Men hva står igjen av bokens skråsikre konklusjoner, hvis det likevel ikke fins noe økonomisk mirakel om Norge nå skal kopiere oppskriften til?

(Hvis noen lurte: Oppskriften er gedigne skattekutt og mer markedsprinsipper på de fleste samfunnsfelt.)

Over hele verden forsøker økonomer nå å analysere årsakene til at produktiviteten stagnerer, et fenomen som plager svært mange land. De analysene trenger vi.

Men å velge ideologiske konklusjoner først, for så å håndplukke fakta etterpå, er imidlertid det motsatte av analyse.

Ifølge mine kontakter i den pengesterke delen av Oslo Vest, opplever tusenvis av boklesere der nå å tre inn i en ny samfunnsøkonomisk opplysningstid.

I realiteten, mistenker jeg, befinner de seg på historiens største McKinsey-seminar.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article