«Et litterært hevntokt som ender i selvskading»

Ja, ja. Hva skal man egentlig si om «Diamanter og rust»?

Romanen har blitt lansert som det siste farvel til Holts faste detektiv, Hanne Wilhelmsen.

Nå skal man aldri helt stole på rapporter om berømte krim­helters død, de har en utrolig evne til å sprette tilbake på bena igjen.

Men denne gangen ser det unektelig stygt ut for Holts lesbiske hobby­detektiv i rullestol, den geniale sur­pompen Hanne Wilhelmsen.

Likevel kommer krim­heltens mulige sorti i skyggen av det som virkelig tar opp­merksomheten i denne boka: fokuset på forlags­bransjen og det litterære miljø.

Anne Holt har alltid vært drevet av en viss politisk og moralsk indignasjon, av det man gjerne kaller stor rett­ferdighets­sans. Denne gang er det ikke samfunnets u­rett­ferdighet hun skriver om, men den personlige, den som har rammet henne.

Nemlig den urettferdige kritikken fra arrogante litterære smaks­dommere.

Kvinnen i bade­karet

Det begynner med at Hanne Wilhelmsen sitter på den idylliske hytta i skjær­gården i Vestfold og mistrives intenst.

Hun hater alle sommer­gjestene som kona Nefis inviterer, hun synes den spektakulære utsikten er oppskrytt og gjør det klart for alle som vil høre at hun slett ikke har tenkt å bade.

Et kvinne­lik i et bade­kar i Mari­dalen blir redningen.

Wilhelmsen øyner et uoppklart mysterium. Hun stikker tilbake til Oslo, for å prøve å få en finger med i etter­forskningen, noe politi­ledelsen gjør sitt beste for å avverge.

Kvinnen i badekaret blir identifisert som Anette Schjønn, en over­setter og konsulent, med mange bekjente i det litterære miljø. Døds­årsaken er uklar.

Det store spørsmålet er hvorfor hun ligger i et bade­kar i fri­luft i Mari­dalen.

Og, ikke minst, hvorfor er hun naken?

Samtidig, i hytte­paradiset, dukker en ny aktør opp i nabo­huset. En kvinnelig lesbisk krim­forfatter, Kristine Hoff, en skikkelse som virker underlig kjent.

Kan vi muligens ha å gjøre med en avatar av Holt selv?

Hanne Wilhelmsen oppdager at hun har svært mye til felles med den ensomme krim­forfatteren i nabo­huset. Et ekstra pluss er det at Kristine kjente Anette Schjønn, og kan bidra med nyttig info om for­historien til den døde kvinnen.

Penger og agg

Et spor i etterforskningen er det økonomiske.

For selv om Anette Schjønn var en fattig frilanser, satt hun på store verdier i form av en diger villa på vest­kanten i Oslo som slektningene hennes gjerne vil ha kloa i.

Det mest spennende sporet er likevel det som fører inn i den litterære verdenen.

Her virvles det opp mengder av gammelt grums og agg, når Hanne Wilhelmsen begynner å grave rundt i nitti­tallets litterære feider.

Lenge synes jeg dette litterære sporet er ganske interessant å følge med på.

Lettere navle­beskuende er det, riktignok, og kanskje mest for oss som har fulgt litt med på alle de små mini­krigene og attentat­forsøkene i den litterære ande­dammen.

Etter hvert blir det tydelig at historien er en bearbeidelse og en dramatisering av Anne Holts egen følelse av å bli urettferdig behandlet av litterære smaks­dommere og andre snobber.

Spesielt går dette tilbake til behandlingen hun fikk etter utgivelsen av «Mea culpa», en bok som fikk hard medfart i flere aviser og ble nullet av Kulturrådet.

I romanen listes det opp fem menn, fem «kultur­gubber», som var de verste synderne, anførerne av kultur­mobben.

Som anmelderne Jon O. Olsen i Aftenposten og Øyvind Musa i Dagbladet, tynt kamuflerte kultur­personligheter fra nitti­tallet.

Denne typen mikro­kriger er det lang tradisjon for i kultur­bransjen. De har en viss verdi som selv­markering og under­holdning, og er glemt av de fleste uken etterpå.

Men for den som føler seg utsatt for slakt og karakter­drap, kan det sitte i lenger – og det har det åpenbart gjort for Holt.

Hevn med bismak

«Diamanter og Rust» er altså et forsøk på å bruke et oppdemmet, vellagret raseri til å skape et litterært verk som kan si noe om forholdet mellom hevn, rett­ferdighet og sinns­ro.

Romanen kan leses dels som et oppgjør med troen på at hevn kan utrette noe som helst, og dels som en nøye iscenesatt eksekusjon av nettopp denne hevnen over de arrogante kultur­gubbene.

Jo da, Anne Holt får sin hevn i sitt eget litterære univers, selv om det er en hevn med bi­smak.

Lenge henger jeg villig med i de finurlige forviklingene på forlags­fester og kunstner­kafeer.

Men når forklaringen nøstes opp, blir det klart at denne historien ganske enkelt ikke henger på greip.

Intrigen smuldrer opp og oppløser seg i umuligheter og usannsynligheter.

Dette er ikke en historie det er mulig å tro på.

Det ser ut til at Anne Holt glemmer ett viktig råd til alle som herjes av hevn­fantasier: Den beste hevnen over dine fiender er å ha et godt liv.

Eller, dersom du er forfatter: Den beste hevnen over dine kritikere er å skrive en god bok.

Det klarer dessverre ikke Anne Holt denne gangen.

I mange år levde krimforfatteren i det hun kaller «ubalanse», og var på et mørkt sted i livet, men så fant hun den store kjærligheten. Hør Anne Holt i podkasten Drivkraft: