2 weeks ago
7
Prinsessegemal Durek Verrett lar det liksom ikke være noe tvil hva han mener om janteloven i den aktuelle og hyppig omtalte dokumentaren «Rebel Royals»:
«Blæææææææhh!»
For av alt han har møtt og blitt sjokkert av siden sin spektakulære entré på den norske scenen, er det dette som gir ham de verste brekningsfornemmelsene.
Durek fastslår at «alle mennesker har rett til å skinne så stort de vil».
Dette er visst helt tabu i Norge, for her gjelder janteloven, og folk kues og tøyles og tør ikke å si noe som kan oppfattes som skryt og kryhet på egne vegne.
Vi er et kuet folk. Og janteloven ligger over oss som et tungt teppe av skam og skampåføring.
Man får følelsen av at Verrett har fått det for seg at den er vedtatt på Stortinget og aldri kan oppheves, ikke engang med tre fjerdedels flertall.
IKKE VEDTATT HER: Stortinget. Foto: Fredrik Solstad / VGMen hva er dette Jante og «loven» som knyttes til dette navn?
Vi lar Chat formulere svaret (og kontrollerer det opp mot autoritative kilder):
«Jante og janteloven kommer fra romanen «En flyktning krysser sitt spor» (1933) av den dansk-norske forfatteren Aksel Sandemose. I boken beskrives den fiktive småbyen Jante, hvor det råder en uskreven regelbok kalt janteloven.
Janteloven består av ti bud som alle handler om at ingen skal tro de er noe spesielt, bedre enn andre eller ha rett til å skille seg ut. Kjerneregelen er: Du skal ikke tro at du er noe.»
Ja da, alle kjenner vi lusa på gangen. Bygdedyret. Tror du at du er noe, eller? Er du høy på deg selv? Føler du deg bedre enn oss?
Og det er riktig at dette kan være fæle greier, og det er riktig at det finnes snev av slikt her nordpå, i vår relativt egalitære kultur, der forskjellene mellom folk er ganske små, og spesielt, kanskje, på små steder der alle kjenner alle.
På sitt verste er dette en undertrykkelsesmekanisme og en oppskrift på kulturell stagnasjon.
Men er det hele historien?
Er janteloven virkelig den jammerdalen Verrett og andre flottenfeiere skal ha det til?
Bør janteloven vekkes til live? aJa, den er bedre enn sitt dårlige ryktebNei, den er helt grusomcTja, den er jo mest dårlig, men litt bra ogsådKunne ikke bry meg mindre Og er det egentlig riktig at den er en streng oppfinnelse her oppe mot det dansk-norske nord, og ikke finnes andre steder?
La meg sitere en kompis av meg, som til daglig flotter seg med yrkestittelen professor: «Et samfunn uten redskaper for å regulere sosiale eksesser, er like ubalansert som et samfunn uten midler til å håndtere vold.»
Med andre ord – dette (burde) finnes i alle samfunn, og takk og lov for det. For uten et sett uskrevne regler som man både kan følge og opponere mot, så er det ikke noe samfunn.
De binder oss sammen.
I vår tids Norge er dessuten janteloven i sin spisseste form mer fraværende enn regulerende.
Vår tids Norge er influensernes, innholdsprodusentenes og flåkjeftenes Norge.
Alle tror de er noe. Ofte uten å ha så veldig mange gode grunner til det.
OPPHAVSMANN: Aksel Sandemose (1899–1965). Foto: NTB / NTBSkribenten Lasse Josephsen hamret i fjor ned et olmt mesterstykke av en tekst, der selvrealiserende nordmenns trang til å bestige Mount Everest benyttes som metafor for et land der Jante er kraftig på hell.
«Psykopatfjellet» kalte han artikkelen, og i et hav av bloggere, livsstilsguruer og motivasjonscoacher som stadig er ute og besverger sitt hat mot Jante, utnevner Josephsen seg til demotivasjonscoach.
Med slagord som:
Du er ikke god nok, og det er greit.
Du har ingenting å bevise.
I en tid der billigsalgstenkere og kjas om meg, meg, meg, og ikke stort mer enn det, dominerer eteren, er dette oppkvikkende klartenkt.
Og forleden dag her, da jeg som vanlig satt og kopet frem og tilbake på YouTube, kom jeg over et klipp fra forrige ukes Emmypriser i Hollywood, der serieskaper og skuespiller Stephen Graham takket for nok en pris til TV-perlen «Adolescence».
Ikke bare takket han de vi ser på skjermen, men alle andre på settet og i produksjonen. Alle er like viktige, sa Graham på sitt søteste scouse, fra regissøren til hen som vasker doene: «We’re all the same.»
Yes, Sir, tenkte jeg, for det er nettopp det som er oppsiden med Jante: Å forstå at vi alle er i samme båt på et glefsende hav.
Der den som stikker seg frem ikke har muligheten til å stikke av når sprekken blir for stor.
Eller iallfall: Ikke burde benytte seg av muligheten.
Vår venn Sjaman Durek er ennå ung i Norge. Og kanskje har vi nordmenn vært for utålmodige med ham. Men etter hvert kan det jo være at det går opp et lys, også for verdensmenn av hans kaliber:
Det fine med at «blæææææææhh» er en litt for unyansert beskrivelse av fenomenet.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US) ·