Alt er åpent i det vi går inn i valgåret 2025. Dersom Jonas Gahr Støre i løpet av våren blir presset av sitt eget parti til å trekke seg som både statsminister og Ap-leder, vil det være den nye lederen som går inn i valgkampen som partiets statsministerkandidat for de neste fire årene.
Støre selv slo før jul fast at han akter å være statsminister og partileder ved valget neste år. Han akter ikke å tre til side.
– Det skjer ikke, sa han til VG.
Om det bærer for Støre, er slett ikke sikkert.
Jens mot Jensen
Og bærer det ikke, så ser det akkurat nå ut til at det Tonje Brenna som er den mest sannsynlige kandidaten til å ta over. Uansett vil det, dersom det blir lederskifte i Ap, være en yngre og annerledes kandidat enn Støre selv.
Det vil i så fall snu mye opp ned for Høyre og Erna Solberg.
Noen av oss husker valgkampen 2009. Frp var større enn Høyre, som slet med både meningsmålinger og humør.
Dermed sto kampen mellom daværende statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg og daværende Frp-leder Siv Jensen. Det ble Jens mot Jensen. En drømmesituasjon for både Frp og Ap. Og et rent mareritt for Høyre.
Når frem til flere kvinner
Mye kan skje frem mot valget neste høst. Frp har truffet formtoppen svært tidlig. Det er sjelden slikt varer helt frem til et valg ni måneder frem i tid.
Men samtidig er det mange underliggende krefter som kan gå Frps vei. Vi har sett at innvandring og integrering er viktig for velgere i mange vestlige land. I USA betydde dette spørsmålet mye for dem som stemte på Donald Trump.
Også spørsmål som kriminalitet, ungdomsran og utrygghet i byene våre, gjengdannelser og svenske tilstander er saker Frp kan spille på frem mot valget.
Unge gutter går til høyresiden. I stort antall. Nå viser målinger at Sylvi Listhaug og hennes folk også når stadig flere kvinner. Blant unge har Ap knapt velgere igjen. Av unge menn er det langt færre enn en av ti som vil stemme på Ap.
Skyldes misnøye
Det er utstrakt misnøye med dem som styrer, i omtrent alle land. Ikke noe tyder på at det er annerledes her hos oss. Tvert om. Ap og Sp har stupt i oppslutning.
Så langt er det Frp som har tjent mest på denne misnøyen. Flere ganger denne høsten har Frp vært større enn de to regjeringspartiene – til sammen. Og gjennom hele høsten har Frp vært større enn Høyre, på nesten alle målinger.
Da er det lite trøst for Høyre i at Erna Solberg har slått Jonas Gahr Støre grundig, hver gang velgerne blir spurt hvem de vil ha som statsminister.
Jeg tror det skyldes misnøye med Støre, heller enn begeistring for Solberg.
Ektemannens aksjesalg
Høyre kan ha undervurdert kraften i Erna Solbergs aksjesak fra høsten 2023. Solbergs ektemann, Sindre Finnes, hadde drevet intens aksjehandel bak hennes rygg, gjennom alle de åtte årene hun hadde styrt landet.
Dermed hadde Solberg som statsminister vært inhabil i sin behandling av flere saker enn det var mulig å få oversikt over. Først dagen etter kommunevalget la hun og Høyre frem en oversikt over handlene hans.
Hun selv så ingen grunn til å gå av. Noen vil si at hun sto rak i stormen. Andre vil si at hun opptrådte arrogant, og ikke tok konsekvensen av egen mangel på kontroll, både med ektemannen og med sin habilitet i jobben som statsminister.
Erna – ikke lenger stjerna?
Høyre har gjennom mange år bygget mye av sin profil på at “Erna er stjerna”. En slik strategi forutsetter at Erna faktisk er stjerna. At hun har overskudd og kraft. At hun er suveren i møte med andre politikere – og i møte med velgerne.
Det er ikke like lett når Sylvi plutselig stiger opp som en stjerne. Hun fremstår helt annerledes nå enn hun gjorde da hun var statsråd i Erna Solbergs regjering. Da provoserte Listhaug de aller fleste andre enn Frps egne kjernevelgere.
Det var ingen andre politikere i Norge den gangen som skapte sterkere følelser enn Sylvi Listhaug. Raseri hos de fleste. Hos mange grenset det til forakt, kanskje til og med hat hos enkelte.
Styrer med hard hånd
Nå ser vi en helt annen Listhaug. Da hun gikk inn i rollen som ny Frp-leder etter Siv Jensen, tok hun også over lederansvaret. Hun skulle samle laget sitt – og bli en samlende figur for større deler av Norge.
Det har hun klart. Meningsmålingene viser det.
Hun har også styrt partiet sitt med hard hånd. Folkene hennes må møte på jobb tidlig om morgenen. Og de må jobbe hardt.
Det er lite slingringsmonn under Listhaugs ledelse. Det har både Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde fått erfare. Begge har mistet verv og oppgaver etter at de har opptrådt kritikkverdig på ulike vis.
Listhaug har kunnet gjøre dette med en annen tyngde og troverdighet enn forgjengeren, Siv Jensen. Mens Jensen ble ansett som en pragmatisk Frp-er som lå tett inn mot Høyre, er det ingen som tviler på at Listhaug er i kjernen av Frp når det gjelder for eksempel innvandring eller opprør mot elitene. Derfor kan hun ta grep overfor sine egne på en måte Jensen aldri våget.
Et generasjonsskifte?
Sylvi Listhaug har hele tiden sagt at det største partiet på borgerlig side skal ha statsministeren. Dersom Høyre og Frp får flertall alene etter neste valg, og Frp fortsatt er størst, er det vanskelig for Listhaug å unngå å ta det ansvaret.
Men – hun kan også forsøke å veksle en slik valgseier inn i solide politiske gjennomslag, i bytte mot at Erna Solberg blir statsminister.
De partistrategene som hele tiden har sett for seg en valgkamp med to erfarne, godt voksne statsministerkandidater neste høst, kan ha forregnet seg. Jonas Gahr Støre kan være ute før høsten. Erna Solberg kan havne i skyggen, slik hun gjorde i 2009.
En ung, energisk Ap-leder mot en sulten og mer samlende Frp-leder – da snakket vi et generasjonsskifte i norsk politikk. Kjedelig blir det ikke.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.