Er dette en by?

Regnet pisker ned på ordfører Frode Fjeldsbø (Ap) i Gjesdal kommune knappe tre mil syd for Stavanger.

Ikke akkurat den lystigste dagen å vise frem kommunens hjerte, tettstedet Ålgård.

Heldigvis tar ikke omvisningen særlig lang tid, for Ålgård er ikke store plassen.

Likevel ønsker ordfører Fjeldsbø at nettopp dette stedet skal få bystatus.

Slike drømmer er ganske vanlige i Kommune-Norge.

Siden 1995 har vi fått 62 nye byer, på toppen av de 46 vi hadde fra før.

Det følger ingen privilegier med å bli by i Norge. Ingen overføringer, ei heller plikter eller krav til fysiske endringer.

Kort sagt skjer det ingenting.

Så hvorfor krever små steder landet rundt å bli omdøpt til byer når det hverken finnes gater, mye folk eller andre kjenntegn på det som tradisjonelt beskriver en by?

Det handler ofte om følelser. Sterke følelser.

To by or not to by

– Hvor mange av dere synes at Ålgård bør få bystatus? Rekk opp hånden.

Vi er i klasserommet til 8d på Gjesdal skole, den eneste ungdomsskolen i Ålgård. Ordføreren og jeg har kommet for å høre hva ungdommer på stedet mener om å bli by. Flertallet i klassen synes det høres bra ut.

– Hva tror dere vil skje hvis Ålgård får bystatus?

– Kanskje vi får kino... eller McDonald's... svarer elevene håpefullt.

I Ålgård kom bydiskusjonen opp i 2020 da en journalist fra Stavanger Aftenblad spurte ordfører Frode Fjeldsbø om ikke Ålgård burde bli by når jærbygdene Orstad og Kvernaland søkte om en slik status.

Tettstedet Ålgård er jo større enn de to.

Etter å ha tenkt over spørsmålet, kom ordfører Frode Fjeldsbø frem til at jo, bystatus for Ålgård kunne være en god idé. Han fremmet tanken på et kommunestyremøte.

Enkelte nikket til ordførerens bydrøm, mens andre ristet på hodet av saken.

Ingenting ble vedtatt i kommune­styret den kvelden, men frøet ble sådd.

Nå, fire år senere, har tanken på bystatus modnet, og det er ikke utenkelig at Ålgård i Rogaland kan bli by nummer 109 i Norge.

By-kappløpet begynner

Historisk sett var det konge eller storting som ga bystatus til et handelssted, men fra 1996 ble alle skiller mellom landkommuner og bykommuner tatt vekk fra lovverket.

Nå var det kommunene selv som kunne bestemme om et sted er en by.

Bare første året fikk vi fem nye byer: Askim, Rjukan, Åndalsnes, Mysen og Elverum.

Det oppsto konkurranse om bystatus innen fylker.

I Finnmark klarte Honningsvåg å lirke inn et vedtak om bystatus. De ønsket å bruke tittelen til turisme – at Honningsvåg er verdens nordligste by.

Dette gjorde selvsagt folk i Hammerfest sure.

Hammerfest har vært by siden 1789 og ønsket å fortsette å kalle plassen sin for verdens nordligste by.

Dessverre har ingen av dem rett.

To byer på Grønland og en i Alaska er plassert nærmere Nordpolen, men dette ser ikke ut til å plage de lokale turistmyndighetene i Honningsvåg og Hammerfest. De slåss heller videre om tittelen «verdens nordligste by», og begge bruker begrepet fortsatt.

Da Fosnavåg på Sunnmøre fikk bystatus, var det fiskere og sjøfolk på stedet som var pådriverne.

Bak på en båt skal det stå et bynavn der båten hører hjemme, og sånt krever bystatus. Da Ulsteinvik fikk bystatus i år 2000, ble det viktig å få på plass vedtak i Fosnavåg også – for Gud forby å måtte skrive Ulsteinvik eller Ålesund i hekken.

Det finnes andre enda snodigere grunner til at et tettsted nå er omdøpt til by.

I Bamble kommune i Telemark fikk både Langesund og Stathelle bystatus samtidig i 1998. Det var kun Langesund som hadde ytret ønske om dette, men kommunestyret ga bystatus til Stathelle samtidig for at ikke innbyggerne der skulle bli snurte.

Det var i stedet folket i Langesund som til slutt ble snurte da den nyslåtte byen Stathelle stakk av med Bamble kommunes eneste vinmonopolutsalg.

Akkurat dette slipper de å slåss for i Ålgård. Tettstedet har satset tungt på handel og har allerede vinmonopol i sortimentet på det lokale kjøpesenteret.

Så hva drømmer ordfører Frode Fjeldsbø at en bytittel skal bringe med seg?

Drømmen om noe mer

En gang i tiden lå det en ullvarefabrikk ved Gjesdalsfossen i Ålgård. Den er nå nedlagt.

Likevel er det gode tider i kommunen. De opplever tilflytting i motsetning til mange andre kommuner i Norge.

En stor del av arbeidsstokken pendler daglig til Stavanger eller Sandnes.

Siden boligprisene er lavere i Ålgård enn i de større byene i Rogaland, er det mange førstegangskjøpere som flytter hit. Resultatet er at kommunen troner helt øverst på statistikken når det gjelder andel barn og unge i en norsk kommune.

Nå teller befolkningen drøye 12 000, og pilene peker oppover.

For å møte denne fremtiden har politikerne gjort et drastisk valg – å bygge et helt nytt sentrum.

Småbutikkene i den gamle delen er nedlagt. Butikker og boligblokker er nå samlet på flata nedenfor fossen der ungene pleide å spille fotball.

Nye Ålgård sentrum består av et kjøpesenter og en Norwegian Outlet. Dette krever store arealer med parkeringsplasser i Ålgårds midte.

I tillegg har man bygget en ganske diger boligblokk midt i hjertet av tettstedet. Slike skal det bli flere av langs elven, sier ordføreren og understreker at kommunen selvsagt har flomsikret området. Bygget hadde ikke blitt oppført om ikke kommunen kjøpte 20 leiligheter før det var realisert.

– Vi prøver å bygge en kompakt, attraktiv og koselig elveby, sier han.

Foreløpig har det nye sentrumsbygget brakt tettstedet Ålgård til finalen i Arkitekturopprørets Grøssmedalje (kåring av landets styggeste bygg).

– Jeg er glad for at vi ikke vant den prisen, sier ordføreren.

Han geleider meg i stedet til den lille parken som Ålgård fikk Statens byggeskikkpris for i 2019. Sånt varmer et ordførerhjerte.

En ung jente kommer syngende bortover Ambassadør Ålgårds plass, Ålgårds absolutte sentrum. Ordføreren hilser på henne.

Han hilser på omtrent alle vi møter. Ålgård er ikke større enn som så.

– Er det ikke dustete jåleri å kalle småsteder som dette for en by?

Ordfører Fjeldsbø har hørt sånt før, den nedlatende tonen i spørsmålet mitt. Det er åpenbart at jeg i dette øyeblikket representerte et ganske så typisk storbymenneske på tur i periferien.

– Du må forstå at ønsket om bystatus ikke kommer alene. Vi har en plan å skape en levende småby som kan hevde seg som et regiondelsenter, sier ordføreren.

Sett i lys av dette er bystatus bare kronen på verket for ordfører Fjeldsbø. Kall det et symbol på fremtiden.

Så tilføyer han:

– Vi vil ikke bare være et sted man passerer langs E39. Vi skal utvikle hjemplassen vår. Det handler om stolthet og identitet.

Skeptisk forsker

– I Norge står stedsidentitet sterkere enn mange andre land, sier Knut Vareide, som forsker på norske kommuner i Telemarksforskning.

– Hvorfor det?

– Du vet, fra gammelt av var det ofte en hel reise å dra til neste sted. Man måtte over et fjell eller krysse en fjord. Jeg tror kanskje dette kan forklare hvorfor identitet til et sted er så viktig, særlig på Vestlandet.

– Det forklarer jo ikke behovet for å kalle seg by?

– Man ønsker å signalisere urbanitet, sier Vareide.

Han påpeker at alle kommuner i Norge har kort vei til natur, selv Oslo, så dette opplever de fleste å ha rikelig tilgang til. Det er urbaniteten som kommer i tillegg. Det er dette man ønsker å synliggjøre ved å kalle et sted for by.

– Går det bedre med stedene som har kalt seg by enn andre steder?

– Nei. Jeg kan ikke ut fra kommunale tall og statistikk se at bystatus endrer noe som helst, sier forskeren.

– Så ungdommene i klasse 8d i Ålgård kan skyte en hvit pil etter kino og mer fastfood, selv om Ålgård får bystatus?

– Det henger ikke sammen nei.

– Gjør det noe at så mange småsteder påstår at de er en by?

– Vel, sier Vareide og trekker litt på det, – det vanner jo ut begrepet litt, da.

Tilbake til Ålgård

– Hils ordføreren og spør om han har blitt stormannsgal.

Rundt bordet fnises det. Sanitetskvinnene, som møtes hver onsdag i den gamle nedlagte ullvarefabrikken, har lite til overs for ideen om at Ålgård skal bli en by.

– Haha, ler ordføreren når jeg overbringer budskapet.

– Nå kommer jeg jo opprinnelig fra Bergen, så kanskje det… men først og fremst vil jeg at Ålgård skal kunne romme alt. Både det urbane og det rurale.

– Joda, men har dere for eksempel en gate i denne byen? spør jeg.

– Nei, det har vi ikke, svarer ordføreren, men vi har en veldig flott busstasjon.

Epilog:

Det er opp til kommunestyret i Gjesdal kommune å avgjøre om Ålgård skal få bystatus. Ordfører Fjeldsbø sitter rolig på gjerdet. Han tror bystatus vil tvinge seg frem av seg selv.

Uansett:

Ålgård vil slett ikke bli den minste byen i Norge. Det er fremdeles Kolvereid i Trøndelag med 1788 innbyggere.

Anbefalt videre lesing: