Er det ingen som tør å holde kjeft lenger?

<-KRONIKKFORFATTER: DAGFINN NORDBØ

satiriker og forfatter

Jeg har i mange år hatt gleden av å være nabo med forfatter Dag Solstad, og jeg husker ikke om følgende ble sagt i muntert selskap eller i en annen sammenheng, men setningene fra forfatteren var som følger:

– Jeg vil ikke bli underholdt! Og: –⁠ De skvaldrer uten skam!

Ganske radikale ytringer, i hvert fall er de i opposisjon til en tid der det virker som at alle vil at underholdning skal være all over the place, og at absolutt alt skal ha ett eller flere elementer av underholdning.

At vi morer oss til døde har forsåvidt Neil Postman påvist for opptil flere evigheter siden, men forskjellen til i dag er selvsagt de teknologiske nyvinningene.

I dag er det nemlig mulig å bli underholdt 24 timer i døgnet uansett hvor du befinner deg: På gaten, på bussen, i skogen, på fjellet, på flyet, – det finnes så godt som ingen tekniske begrensninger, og dermed er hele folket underholdt til enhver tid.

Underholdt av skvalder, eller skravl.

Den som i dag er istand til å skravle, har fremtiden for seg. Man kan i dag knapt være bussjåfør uten å ha sin egen podkast.

For skvalder og skravl er det nye svart. Og har du din egen skravlepodkast, kan du invitere andre skravlere, og bli invitert tilbake.

KOKONG: – På gatene ser vi hele tiden at alt folket går med skravl på øret, skriver kronikkforfatteren. Foto: connel / Shutterstock

En kjent meningsbærer la nylig ut på Facebook et bilde fra ventearealet utenfor Dagsnytt 18, og meddelte at han skulle inn (og skravle) i studio, men husket ikke helt om hva.

Så der er vi nå. Så lenge det blir skravl, er det håp.

Denne personen anså uansett seg selv som en så framifrå skravler at han selvsikkert kunne gå inn i studio på en riksdekkende radio/TV-sending og skravle om hva som helst, helt uten forberedelser.

Og på gatene ser vi hele tiden at alt folket går med skravl på øret, for vi må jo på ingen måte risikerere den livsfarlige stillheten. Svært få går tur med bikkja uten skravl på øret, for døgnet skal i alle våkne timer fylles med skvalder.

Humorbransjen er de siste årene blitt transformert til en massiv kakafoni av skravl.

Der det tidligere var krav om redaksjonelle avgjørelser og manusdrevet humor, gikk man over til et mye enklere og billigere konsept:

To eller flere personer som anser seg som dyktige skravlere, skrur på en mikrofon og lar det stå til. De klarer sikkert å vri ut av seg noe genialt.

I podkastsfæren finnes selvsagt også de som tyr til det ekstreme, for eksempel å la podkasten fylles opp med kjønnsord i annenhver setning, eller frivole ytringer om at Donald Trump er mannen med løsningen på alle verdens problemer.

Jo mer ekstrem, dess bedre.

Journalistikk, et fag som koster penger, er som alle ser på stadig vikende front for den allestedsnærværende underholdningen.

Mens medieselskapenes toppledere håver inn tosifret millionbeløp i lønn og bonuser, forsvinner stillinger for utdannede journalister som faktisk har som fag å lære oss noe, belyse viktige samfunnsstrukturer og kikke makten i kortene.

Men samma det, bare tida går. Og det fins faktisk ett lyspunkt, for de som er syns det er blitt i overkant mye av skvalder og skravl:

Tre humorforfattere lanserte nylig podkasten «Christian, Jørgen og Askild holder kjeft». I hele tretten minutter kunne første episode by på fullkommen stillhet. Tre deltagere satt i studio og sa ikke et kløyva ord.

En stor opplevelse!

Tankene går til komponisten John Cage og hans sagnomsuste verk 4:33, med den forskjell at vi her har hele tretten minutter stillhet til rådighet.

Jeg gleder meg allerede til neste episode – og er sabla spent på hvem de etterhvert inviterer som gjester.

(For ordens skyld: Denne kronikken ble skrevet før vi fikk nyheten om at Dag Solstad har gått bort. Fred være med ham.)