Endelig våpenhvile!

Det viktigste først. For de over 2 millioner palestinere på Gaza stripen, er denne våpenhvilen en desperat tiltrengt pause, et skimmer av håp i en hverdag preget av ødeleggelse, død og elendighet. Gislene som har overlevd, og familiene deres i Israel, kan endelig håpe på en gjenforening etter 15 marerittaktige måneder. Uansett hvor bittert det må være for dem at en lignende avtale kunne vært gjennomført for over et halvt år siden, er dette en gledens dag.

Politisk derimot, løser ikke denne avtalen noen ting. Det er ikke en fredsavtale som åpner for en langsiktig løsning og forsoning mellom partene. Det blir ikke direkte forhandlinger mellom partene der det kan bygges broer etter en lang og vond krig. Grunnen er enkel.

Det er flere grunner til at avtalen kom på plass nå. Den utløsende årsaken var presidentskiftet i USA. USAs avtroppende og påtroppende maktapparat har samarbeidet. Donald Trumps utsendinger har lagt et ekstra press både på Israel og Hamas for å få til en avtale. Trump meldte det også selv på sosiale medier. Det er kanskje et tegn på at Trumps kraftdiplomati fungerer bedre enn Joe Bidens appeller om å gjøre det moralsk riktige. Men det er Biden som har lagt det diplomatiske grunnlaget for denne avtalen, sammen med særlig Qatar og Egypt.

Hamas har firt på to absolutte krav som har hindret en avtale tidligere. Det ene var at det skulle være en endelig avtale. Det andre var at de israelske styrkene skulle trekke seg helt ut. Ingenting av dette ligger i dagens avtale.

Til slutt hadde de kanskje ikke så mye valg. Hamas er svekket militært og politisk etter en lang krig. Gislene de har holdt i 15 måneder mister forhandlingsverdi etter hvert som flere og flere av dem står i fare for å miste livet. I Midtøstens brutale diplomati, er levningene av et dødt gissel langt mindre verdt enn et levende menneske.

Heller ikke israelerne får det som de vil. Hamas er ikke fullt og helt slått, slik Benjamin Netanyahu har sagt var krigens mål. Med en retur av sivile til Nord-Gaza, blir det også vanskeligere å gjennomføre bosettingsplanene som deler av den ytre høyre-siden i Israel hadde. Finansminister Bezalel Smotrich har kalt avtalen en «katastrofe». Spørsmålet er også hvordan Netanyahus politiske framtid blir, i hvert fall hvis det blir en varig våpenhvile.

Samtidig med våpenhvileforhandlingene, var den palestinske statsministeren Mohammad Mustafa i Oslo for å diskutere opprettelsen av en palestinsk stat. Igjen. Slik det internasjonale diplomatiet har forsøkt helt siden Oslo-avtalen ble undertegnet for over 30 år siden.

På tross av våpenhvilen, virker det uendelig langt fram. I Israel har nasjonalforsamlingen vedtatt at de ikke vil ha noe noen palestinsk stat. Akkurat hva egentlig USA vil, er ikke klart. Vestbredden er okkupert. Gaza er i ruiner og palestinerne har mindre og mindre de skulle ha sagt. Det trengs langt mer en fagre ord fra internasjonale politikere, før en palestinsk stat vil se dagens lys.

Mer umiddelbart kommer spørsmålet om hvordan Gaza skal styres, til å presse seg på. Heller ikke dette virker klart. Hamas er svekket, men ønsker en så stor rolle som mulig. De palestinske selvstyremyndighetene kan få en rolle, men trenger i så fall internasjonal støtte. Israel vil egentlig ikke ha noen av dem, men det eneste alternativet de har er i så fall å okkupere Gaza.

Gaza ligger nå i ruiner med nesten hele befolkningen på flukt. Ingen vet helt hva som kommer etter dette og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. For en familiefar i Gaza som bor i et utrygt telt med bomber som har falt rundt ham og familien dag og natt, eller en israelsk mor som har hatt sitt barn i fangenskap i en tunnel, betyr det ingenting akkurat i kveld.