En verdig avslutning på livet?

Historien hennes burde få oss til å snakke mer åpent om aktiv dødshjelp, frykten for alderdom, alvorlig sykdom – og hva vi egentlig mener er en verdig avslutning på livet.

Sommeren 2023 reiste besta til Sverige for å avslutte sitt eget liv.

Vi i familien visste ingenting om disse planene, og trodde hun var på tur med en venninne. Først etterpå fikk vi vite at hun hadde fått hjelp av en mann som heter Steinar Wangen. Hun fikk kontakt med ham via en Facebook-gruppe for tilhengere av aktiv dødshjelp, som ønsker hjelp med å dø. De møttes der inne kun noen få måneder før hun avsluttet livet. Wangen er dømt for å ha bistått henne til selvmord, og står nå tiltalt i flere andre saker.

Redd for å miste seg selv

Det er vanskelig å skrive dette. Enda vanskeligere er det å forstå hvordan et menneske kan ende opp i en situasjon der et hotellrom i Sverige og en fremmed mann fremstår som den tryggeste løsningen. For dette handler ikke bare om én mann.

Det handler om oss.

Besta ønsket egentlig å leve. Hun var intelligent, nysgjerrig og full av vilje. Etter et større slag trente hun seg opp igjen med imponerende styrke. Hun leste forskning, oppsøkte spesialist og forsøkte alt hun kunne for å få flere gode år. Men hun levde også med Cerebral amyloid angiopati, en sykdom som kunne føre til nye hjerneblødninger og på sikt demens. Hun var ikke først og fremst redd for døden.

Hun var redd for å miste seg selv.

«Hvis jeg mister vettet og ikke lenger er klar i toppen, vil jeg heller slippe å leve», sa hun ofte.

Det er lett å avfeie slike utsagn når mennesker man er glad i, fortsatt virker oppegående. Men frykten hennes var reell. Hun hadde opplevd hvor raskt livet kunne snus på hodet. Etter det siste store slaget fikk hun lammelser på venstre side av kroppen. Hun måtte trene seg opp igjen og lære kroppen å stole på seg selv.

Samtidig begynte frykten å vokse.

Medisinene gjorde henne dårlig, hun tålte dem ikke, og flere ganger besvimte hun. Hun falt ute på tur. Hun slo hodet hjemme og ble liggende alene før hun klarte å ringe etter hjelp. Hun følte at friheten hennes gradvis forsvant.

Hun forsøkte å få hjelp. Hun ba også om psykologisk oppfølging etter alt hun hadde vært gjennom, men fikk beskjed om at ventetiden kunne være opp til 9 måneder.

Det finnes ingen enkel løsning på alt dette.

Eldreomsorg er vanskelig. Aktiv dødshjelp er et av de mest krevende etiske spørsmålene vi har. Jeg sitter heller ikke med fasiten. Men etter det som skjedde med besta, mener jeg at vi ikke lenger kan møte dette temaet med stillhet.

For stillheten har også konsekvenser.

Når mennesker ikke opplever at det finnes trygge, åpne og faglige samtaler om frykten deres, søker noen hjelp andre steder. Da oppstår rom hvor desperate mennesker kan møte mennesker som aldri burde hatt makt over andres liv. Det er dette jeg ønsker at vi som samfunn skal tørre, og må snakke om.

Jeg skriver ikke dette for å kreve at Norge skal innføre aktiv dødshjelp i morgen.

Jeg forstår godt at mange er skeptiske. Jeg forstår frykten for hvilke konsekvenser en slik ordning kan få, men jeg mener likevel at vi skylder syke og sårbare mennesker å i det minste tørre å utrede det ordentlig.

Det finnes ikke enkle svar på disse spørsmålene.

Nettopp derfor trenger vi flere åpne og faglige samtaler om dem. Vi kan ikke avvise temaet fordi det er ubehagelig eller komplisert. Når vi lar stillheten ta plass, forsvinner ikke frykten mennesker kjenner på. Den flyttes bare inn i lukkede rom, der sårbare mennesker kan ende opp med å stole på personer som aldri burde hatt makt over andres liv.

Det er også en konsekvens av tausheten.

Historien om besta viser hva som kan skje når mennesker ikke opplever at det finnes trygge og faglige rom for å snakke om frykten de bærer på. Jeg ber ikke om en forhastet innføring av aktiv dødshjelp. Jeg ber om at vi tør å utrede spørsmålet grundig og åpent, før flere mennesker føler at de må møte frykten sin alene.

Vi trenger en mer åpen dialog om døden

Hvordan kan vi møte mennesker som er redde for å miste autonomien sin? Hvordan kan vi gi trygghet til mennesker som frykter demens, alvorlig sykdom og total avhengighet? Hvordan kan vi sørge for at ingen føler at de må planlegge sin egen død i skjul?

Kanskje ville besta aldri fått innvilget aktiv dødshjelp dersom Norge hadde hatt en ordning for det, på det tidspunktet i sykdomsforløpet hun valgte å dø. Kanskje ville hun valgt annerledes. Det vet jeg ikke, og det får jeg heller aldri vite. Men kanskje kunne hun fått hjelp til å leve lenger, og med mindre frykt. Kanskje kunne hun fått snakke med flere fagpersoner som tok bekymringene hennes på alvor. Kanskje vi kunne hatt flere gode år sammen uten at angsten for fremtiden tok stadig større plass.

I stedet dro hun alene til Sverige.

Det gjør vondt å tenke på at besta, som hele livet var så opptatt av kunnskap, verdighet og kontroll, skulle ende sine siste timer på et hotellrom med en fremmed mann. Derfor trenger vi en mer åpen samtale om døden, om alderdommen, alvorlig sykdom og om hva verdighet faktisk betyr når livet går mot slutten.

For ingen skal måtte oppleve at et hotellrom i Sverige og en fremmed mann er den tryggeste løsningen de har.