En uhyggelig lytteopplevelse

Det er mye man kan si og mene om Taylor Swift som artist, men hun er et arbeidsjern.

I mars i 2023 startet hun sin «Eras Tour», der hver konsert varte i over tre timer og popstjernen spilte låter fra alle sine ulike karrierefaser.

Da turneen var ferdig i desember i fjor hadde hun også rukket å både spille inn og slippe «The Tortured Poets Department».

Det man ikke visste da, var at 35-åringen også hadde startet arbeidet på hennes neste album, nemlig «The Life of a Showgirl».

«The Tortured Poets Department» var ment som et lyrisk tungt og poetisk album som, til syvende og sist, var verken av delene.

«The Life of a Showgirl» er på den andre siden ment som den rake motsetningen, og er, angivelig, et uttrykk for Swifts mest ville og dramatiske periode av livet til nå.

Vanskelig å ta seriøst

Det er et album som i all hovedsak handler om Swift selv, hennes opplevelser med å alltid være på farten og tanker hun har gjort seg opp i løpet av de to siste årene.

Fra åpningslåten «The Fate of Ophelia» tyder alt på at Swift har funnet tilbake til sine gamle røtter, altså å skrive personlige tekster med referanser til Shakespeare, satt til en innbydende popinstrumental.

Dette er et hjertelig velkomment tilbakeblikk til 2008 og den dramatiske «Love Story».

Men det tar ikke lange tiden før man blir minnet på at Taylor Swift ikke har laget særlig spennende musikk på lang tid – og heller ikke gjør det denne gangen.

PREMIEREFEST: Australske fans var på plass for «The Official Release Party of a Showgirl» i Melbourne 3. oktober. Senere i kveld kan norske fans få oppleve det samme i mange norske byer.

Foto: WILLIAM WEST / AFP / NTB

Allerede ved neste låt, «Elizabeth Taylor», forsøker Swift å samle sympatipoeng gjennom å sammenligne seg selv med Hollywood-legenden, som dog suksessrik og anerkjent, var berømt for å ha like dårlig kontroll på kjærlighetsskuten som kapteinen på Titanic.

Tematikken begynner mildt sagt å bli gammel, og desto mer vanskelig å ta seriøst nå som hun faktisk skal gifte seg.

Det har kanskje popstjernen også innsett selv.

Ettersom Taylor Swift ikke lenger kan synge om kritikken hun får for å sporadisk bytte partner, vises det tydelig at hun ikke har særlig mye mer å by på.

En hyklersk bedreviter

Taylor Swift skal, berettiget, ha skryt for den kampen hun har tatt opp med plateselskaper ved å spille inn alle låtene sine på nytt og dermed vise viktigheten av å eie musikken man har laget.

Personlig styrke og forsoning er viktig, så absolutt, men når dette blir tematikken på to låter som kommer rett etter hverandre, henholdsvis «Father Figure» og «Eldest Daughter», skinner mangelen på kreativitet igjennom.

Den førstnevnte er en helt generisk poplåt; den andre en dørgende kjedelig pianoballade med det lyrisk verste refrenget hun har levert på lenge.

Fra vondt til verre følger låtene «Ruin The Friendship», «Actually Romantic» og «Wi$h Li$t». På ett eller annet tidspunkt i karrieren la Swift fra seg «girl next door»-imaget, og på de tre nevnte låtene oppleves hun som egoistisk og bitter.

Selv om musikken høres lystig og leken ut, gjemmer det seg noe mørkt i tekstene. Taylor Swift får alt om til å handle om henne selv.

Til og med når det kommer til en tidligere flørts død.

Skrekkeksempel

«Actually Romantic» er en skivebom uten like, og ment som et motsvar, eller «diss track», rettet mot Charli XCX og låten «Sympathy Is a Knife».

Der synger Brat-stjernen om sine egne usikkerheter og hvordan hun aldri kan nå nivået til artister som Swift.

Dette tolker Taylor som at Charli er fullstendig oppslukt i henne, og går rett på personangrep fra første tekstlinje:

«I heard you call me Boring Barbie when the coke’s got you brave».

Hvordan skal man ta en tekstforfatter seriøst, når hun ikke evner å forstå andre sine tekster?

Såklart er dette et veldig spesifikt eksempel, men det poengterer en større trend på «The Life of a Showgirl»: Nemlig at Taylor Swift for alvor begynner å lide av stormannsgalskap, som direkte påvirker musikken.

Eller så er det et PR-stunt for å skape drama. Poenget står uansett.

«Cancelled!», «Honey», og «The Life of a Showgirl» har alle en slags underliggende følelse av å være skrevet i en paranoia-tilstand.

Selv om Swift selv anerkjenner at det ikke alltid er like glamorøst å ha superstjerne-status, føles det som om det ligger noe enda mørkere i denne tilværelsen, som om hun aldri helt finner fred, og heller ikke kommer til å gjøre det.

NY PLATE: For den som måtte ønske seg en fysisk utgave, ser albumet slik ut på henholdsvis for- og baksiden.

Foto: Mert Alas & Marcus Piggot

Best når hun er glad

For det er når Swift legger fra seg stjernestatusen og ikke prøver å finne problemer i alt at hun faktisk er på sitt beste.

Låten «Opalite» er en nydelig kjærlighetslåt der Taylor rett og slett synger om å ha funnet den rette. Instrumentalen er klissete, på den beste måten, og refrenget er en gavepakke av metaforer der farger symboliserer forskjellige følelser. I tillegg høres Swift oppriktig glad ut.

Det samme gjelder for «Wood». Det gjennomgående lystige gitarspillet klistrer seg rett på hjernen og hele låten er et musikalsk fyrverkeri.

At «The Tortured Poets Department» og «The Life of a Showgirl» nesten er søsteralbum er noe som så absolutt gir mening – og samtidig ikke.

Instrumentelt er de vidt forskjellige, og hver for seg reflekterer de godt de temaene som albumene er tenkt å ta opp. «Tortured Poets» er mer melankolsk, mer «høstete» og er ment som et dypdykk i en trøblet poets sinn.

Likevel er det «Showgirl» som faktisk sier mer om hvordan Taylor Swift har det, til tross for å være ment som et mer lekent og «morsomt» album.

I kontrasten mellom hvordan låtene høres ut og det lyriske innholdet vises det at Swift kanskje ikke har det så fett for tiden.

«The Life of a Showgirl»-æraen er gjerne en æra som ikke trenger å underholdes særlig mye mer enn dette ene albumet, for slik det er nå tyder lite på at livsstilen er givende, og i hvert fall ikke fordelaktig.