En trojaner i olabukser

Magnus Carlsen er ute av VM i sjakk. Dette pågående VM, og egentlig alle VM. Denne gang skjer det etter noe så surrealistisk hverdagslig som å møte opp på jobb i olabukser.

Eller jeans, som det selvsagt heter i New York, der VM i hurtig- og lynsjakk spilles.

Kanskje var det også planen hele tiden.

Gutten med olabuksene

Sjakkens egen «gutten med gullbuksene» har nå gjort seg enda mer unik gjennom en protest som går ut på å være påtrengende hverdagslig, som en slags dongeribuksenes egen rebell.

For det er olabukser Magnus Carlsen alltid går kledd i når han lett henslengt beveger seg oppover Tjuvholmen allé i retning leiligheten sin på samme Tjuvholmen sentralt i Oslo.

Det er olabukser han sitter i når han tilsynelatende nyvåknet utfører stadige små sjakkmirakler foran skjermen i diverse online-turneringer, hvorav flere og flere har ham selv som arrangør.

Men denne gang er det noe mer.

Dongerien har blitt et symbol på frihetstrang, integritet og opprør vi på et vis ikke har sett siden Bruce Springsteen ga ut Born in the USA tilbake på 80-tallet.

Sjokk, ikke overraskelse

Og om klær for så vidt har vært en slags menneskehetens staffasje siden Edens hage, så er verdien nå mer symbolsk enn noen gang før.

Dongeri er ikke tillatt antrekk under VM-kamper i regi av Det internasjonale sjakkforbundet Fide.

Spillerne selv har vært med på å utforme reglementet.

Da tidenes den regjerende mester ble straffet for å bryte reglene, valgte han å avslutte VM i protest.

Det var et sjokk, men ingen egentlig overraskelse for de innvidde.

Amerikanske Hikaru Nakamura uttalte da også til NRK at han mer enn noe annet var overrasket over at Carlsen i det hele tatt stilte.

Det dreier seg om dongeri

For dette dreier seg jo egentlig om alt annet enn klær. Dette dreier seg, som så mange andre steder, om makt. I dette tilfellet om hvem som skal styre sjakksportens utvikling.

Det er ikke som om Magnus Carlsen har gjort noe ekstremt ekstravagant. Han har ikke kommet til VM-bordene på Wall Street kledd i drag, som nok virkelig ville truffet en sår nerve hos flere i ledelsen av Det internasjonale sjakkforbundet Fide.

Det dreier seg om dongeri.

Tilfeldig. Og likevel ikke.

Arwen etter Magnus

Det var nemlig ikke geniale åpninger og enestående strategi som løftet Magnus Carlsen fra nerdete respekt til global stjernestatus.

Det var olabukser.

For vidunderbarn eller ei.

Verdensmester ved gjentagende anledninger eller ei. Det er først når man blir plakatnavn for et av verdens store motemerker at man beveger seg opp på den virkelige stjernehimmelen.

Det var under en showturnering i New York i 2010 at det nederlandske motehuset G-Star inviterte verdenspressen til taket på et av metropolens luksushoteller.

Her skulle deres aller største stjerner vise frem deres den gang særdeles populære jeans.

Det var skuespiller Liv Tyler, kjent fra blant annet Ringenes Herre-filmene.

Og sjakkspiller Magnus Carlsen, kjent fra Lommedalen og Norge.

Som denne ettermiddagen ble løftet opp på et helt nytt nivå når det gjaldt global attraktivitet.

Fremtiden er tilfeldig og uforutsigbar

Siden har Carlsen brukt dette med innlevelse og omhu.

Han har brutt med det etablerte og skapt egne konkurransearenaer, de aller fleste av dem digitale.

Han har frasagt seg den tradisjonelt mest prestisjetunge VM-tittelen, den i langsjakk, og med dét understreket på aller sterkeste vis at sjakken er i forandring. Og at det er han som peker ut retningen.

På veien har han, ikke overraskende, tjent meget gode penger.

Nå vil Magnus Carlsen styre oppmerksomheten i retning av sin for tiden foretrukne spillvariant, den såkalte fischersjakken, oppkalt etter legenden Bobby Fischer.

Dette er grovt sett et spill hvor uforutsigbarheten er høyere enn i vanlig sjakk.

Men der hans plattform Freestyle Chess ønsker VM-status for sin turnering, vil Fide beholde denne type anerkjennelser på sine egne konkurranser.

Til Carlsens åpenbare frustrasjon.

En trojansk hest på Wall Street?

Likevel stilte han som dobbel tittelforsvarer i VM i New York.

Det gikk åpenbart som det måtte gå.

Carlsen lot konflikten komme strømmende til overflaten ved første og beste anledning.

Uten at noen vet om det var strategien hele veien.

Om Carlsen har gått inn i VM som en slags trojansk hest, med ønske om å ramme Fide innenfra når det teller som mest for dem som forbund.

Eller om det var øyeblikkets frustrasjoner som fikk ta overhånd.

Carlsen skal etter sigende også ha vært frustrert over flere elementer ved Fide-arrangementet i New York. Dette skal ha inkludert manglende skjerming av sportens egen wonderboy.

Der Carlsen vanligvis får et eget rom for ro og forberedelser i slike turneringer, ville man denne gang ikke gi ham et slikt.

Historiene har gått om et konstant jag fra omgivelsene etter oppmerksomheten hans. Inkludert historier om VM-konkurrenter som ber om selfier i heisen.

Nå blir det ingen flere selfier. Og ingen vet om det noen gang blir flere turneringer i Fide-regi for det mange mener er tidenes beste sjakkspiller.

Sjakkens James Dean?

Denne konflikten er så uoversiktlig i utgangspunktet at vi like gjerne kan vikle oss inn i litt populærkulturelt tankespinn helt til slutt. Den mest kjente hymnen til MCs foretrukne festdrakt er vel Lana del Reys «Blue jeans».

Sangen handler om en ekskjæreste hun sammenligner med James Dean.

En badboy som er medgjørlig i starten, men som snart går lei og gjør det slutt.

Jada, det er lett å tenke tanken her.

Magnus Carlsen er jo noe av en sjakkens James Dean, om enn med en litt dårligere frisør.

«Rebel without a cause» het myten Deans første film.

«Rotløs ungdom» var den norske tittelen. Magnus Carlsen er nå 34 år og kan ikke lenger kalle seg ungdom. I stedet har han vokst på seg åpenbare ambisjoner om et slags verdensherredømme i sjakkens univers.

Den siste av James Deans tre filmer het da også Giganten.

Om MC sliter med kleskodeksen, så kan man nesten mistenke ham for å kunne sin filmhistorie.