En håndgranat inn i arbeidslivet

Selv om den ikke brøt lydmuren i et heftig nyhetsbilde, fikk en tingrettsdom i Østfold om ikke annet alarmklokkene til å ljome hos landets arbeidsgivere. Dommen ga en deltidsansatt i Coop medhold i krav på overtid for arbeid utover egen stillingsandel.

Det betyr at hvis en person jobber 40 prosent stilling, så får man overtidsbetalt fra første arbeidstime over 40 prosent. I dag får folk vanlig timelønn inntil de har jobbet 100 prosent.

En tikkende bombe

Dommen er ikke rettskraftig, men burde ikke komme som julekvelden på kjerringa. Som så mye annet har den sitt utspring fra et EU-direktiv. EU-domstolen mener dette er ulovlig forskjellsbehandling av heltids- og deltidsansatte.

EU-direktiv høres kanskje tørt ut, men er ikke til å spøke med.

Det var et slikt som var dynamitt inn i regjeringssamarbeidet mellom Ap og Sp, og bakgrunnen for Nav-skandalen der hoder måtte rulle.

Nå er det samholdet i arbeidslivet som står på spill. De mest pessimistiske frykter at velferdsstatens bærekraft trues.

Dommen har vakt jubel i deler av LO. De kaller det en seier for kvinner og lavtlønnede, som oftest jobber deltid. De mener det er en reell likebehandling at også deltidsansatte blir kompensert for å jobbe i sin fritid.

Hos arbeidsgiverne NHO, KS og Spekter kunne de ikke vært mer uenige. De kaller det «svært uheldig» og er «dypt bekymret» for konsekvensene. Sannsynligvis har de sittet på hendene sine da pressemeldingene ble skrevet. Frustrasjonsnivået er langt høyere.

Frivillig eller et onde?

Ikke minst i yrkene der deltidsarbeid er vanlig og anses som helt nødvendig for å få turnuser til å gå opp. For eksempel på sykehus og i helsevesenet ellers.

Nå anbefaler de medlemmene å bruke innleie eller vikarer i stedet for deltidsansatte. Stikk i strid med målet om kontinuitet på arbeidsplassen. Årsaken er åpenbart bekymring for at utgiftene skal løpe løpsk.

Det utspillet får fagbevegelsen til å se rødt.

Kun et år etter at det var isfront mellom LO og NHO på grunn av sykelønn, murres det igjen om å bryte alt samarbeid.

Men heller ikke LO går helt i takt. Der særlig Handel og kontor og Fagforbundet presser på, er andre deler av LO mer lunkne. Der er bekymringen for ringvirkningene større.

Prinsipper viktigere enn penger

Saken er spesiell fordi den handler om mer enn arbeidstakerrettigheter og kostnader.

For det første går det inn i en gammel konflikt om deltidsarbeid er frivillig eller påtvunget.

I fagbevegelsen legger de skylda på arbeidsgiverne. De mener dette er en strukturell skjevhet som særlig rammer lavtlønte. At de skalter og valter med ansatte for å få mest mulig effektiv bruk av arbeidskrafta.

Når noen velger deltid, handler det om et brutalt arbeidsliv med jobber det er vanskelig for mange å stå i.

Fra andre siden av bordet ser dette annerledes ut. De mener at når mange velger deltid, er det grunnet et faktisk ønske om å jobbe redusert. Fordi man har råd til det og/eller ønsker å prioritere annerledes i livet. Dessuten ønsker mange å shoppe ekstravakter eller jobbe mer når det passer dem, ikke når de må følge en vaktplan eller turnus.

De mener også at studenter og andre nyter godt av at de kan jobbe deltid i bransjer som reiseliv, butikker, hotell og restaurant.

Begge sider har litt rett. I noen bransjer er det en deltidskultur som gagner arbeidstakernes behov. Men mange arbeidstakere ønsker også mer fleksibilitet av egen fri vilje.

I helsevesenet er deltidsstillinger nesten uunngåelig for å få turnuser til å gå opp. Her er det ordkrig om hvem som har styringsretten – og ansvaret. Mens fagforeningene skylder på at ledelsen lyser ut små stillinger, vil ledelsen si at det er fordi de ansatte vil jobbe minst mulig helg og kveld.

Men noen må likevel gjøre jobben.

Hva er rettferdig?

Saken bringer med seg flere paradokser. Selv om alle deler målet om heltid, vil overtid på deltidsarbeid med all sannsynlighet føre til at flere vil jobbe redusert. Da kan man i praksis tjene mer penger gjennom å jobbe mindre. Det kan virke fristende på noen hver.

Det skaper bekymring fordi Norge mangler, og i enda større grad vil mangle, arbeidskraft.

Det føyer seg inn i en trend der noen jobber mindre, for eksempel ved at nordsjøturnus er blitt en mer utbredt gulrot for å rekruttere arbeidskraft. I Nord-Norge og små kommuner er det eksempelvis blitt vanligere at leger jobber to uker og har fri fire uker.

Det er også fullt diskutabelt hva som er rettferdig. Der LO kaller det likebehandling at også deltidsarbeidende får overtid fra første time, vil mange kunne si at dette er det motsatte av likebehandling. Noen får bedre betalt for å jobbe mindre,

Et paradoks i paradokset er om et EU-direktiv skulle snu opp ned på norsk arbeidsliv. Politikernes holdning til EU-direktiv er kjent for å være særs selektive. Eksempelvis jubler Senterpartiet nå over at EU vil forby navnet veggisbacon.

Politikere flest har svart belte i å shoppe det de liker som kommer fra EU for å styrke sin sak. Uavhengig av om de er for eller mot EU.

Arbeidslivet viser seg å ikke være noe unntak.