En gang var prins Andrew konge­familiens mest populære mann

Noen ganger, når det går ordentlig galt med folk, er det mulig å peke på ytre faktorer som kan ha spilt inn. Motgang, traumer, vanskelige forhold. Et system som ikke tok godt imot dem.

Akkurat dét kan man vel ikke si om prins Andrew. Dronning Elizabeths nest yngste barn er nå persona non grata, en ingen vil ha noe å gjøre med. Etter avdøde Virginia Guiffrés anklager om at hun ble presset av Jeffrey Epstein for å ha sex med prinsen tre ganger da hun var bare sytten år gammel, har Andrew blitt enda mer utstøtt enn han allerede var.

Dette til tross for at han var et uhyre privilegert barn som ble båret frem på hendene. Eller kanskje er det nettopp derfor?

Prinsen var født med store muligheter han kunne brukt til noe godt. Han ble født i 1960 som en etterlengtet attpåklatt. Moren, dronningen, hadde vært ny på tronen og oppslukt av arbeidet da de to eldste barna, Charles og Anne, var små. Nå var hun eldre, tryggere i rollen, og satte av tid til å dulle med tredjemann.

Andrew som barn slo omgivelsene som fornøyd, om enn litt bortskjemt. Han helte badeskum i svømmebassenget og knøt sammen skolissene til vaktene, som var nødt til å stå i giv akt og ikke kunne gripe inn.

På privatskolen Gordonstoun klarte han seg bedre enn storebroren, prins Charles. Men medelever skulle fortelle om en breial type som lo av sine egne vitser. I motsetning til søsknene minnet han gjerne andre på at han var kongelig.

De som stod ham nærmere, mente han var usikker innerst inne. At han forsøkte å passe inn, men ikke klarte å finne måter som fungerte. Colin Burgess, som hadde vært dronningmorens adjutant, var inne på noe av det samme da han skrev sin utleverende bok, «Behind Palace Doors», om livet tett på de kongelige.

Burgess beskrev Andrew som en mann som ikke var i stand til å slappe av, og som kompenserte for en grunnleggende usikkerhet ved å gjøre seg selv så kongelig som mulig.

Prins Andrew deltok i Falklandskrigen i 1982 som helikopterpilot, og var med på å redde britiske soldater fra det synkende skipet Atlantic Conveyor. Han ble feiret som krigshelt da han kom hjem. Bilene av prinsen som hilste på moren sin med en rose mellom tennene, gikk verden rundt.

I årene som fulgte kunne han velge og vrake blant glamorøse damer. Han var ikke spesielt diskret, og fikk snart tilnavnet «Randy Andy» i tabloidene. Lettelsen var derfor betydelig da han giftet seg med den muntre og rødhårede Sarah «Fergie» Ferguson, som delte dronningens interesse for hester og hunder og som han var åpenlyst forelsket i.

Men dermed begynte et nytt sett med problemer. Paret levde over evne. De pusset opp hjemmet sitt, Sunninghill Park, for en liten formue. Sarah, nå hertuginnen av York, badet i luksusmerker. Samtidig hadde de bare inntekter fra Andrews stilling som marineoffiser, samt lommepengene han fikk av moren sin.

Følelsen av å ikke være ansett som viktig nok i familiebedriften, av ikke å bli verdsatt nok, syntes å ha festet seg i ham.

Dette var ikke nok, og paret signaliserte ved flere anledninger at de var villig til å selge det de måtte ha av kongelig tryllestøv. Blant annet solgte de en reportasje fra Sunninghill Park til kjendisbladet Hello! For 200 000 pund.

På dette tidspunktet var det blitt så som så med hertugparets omdømme. Så ble de skilt, i hovedsak på grunn av Fergies affærer. Kongefamilien var rasende og ga hertuginnen et lite lukrativt skilsmisseoppgjør.

Hertuginnen dempet samtidig ikke forbruket, og opparbeidet seg etter hvert en enorm gjeld. Dette forsøkte hun å bøte på, blant annet med inntektene fra den selvbiografiske «My Story», som brakte private detaljer om kongefamilien ut til publikum.

Og det er her Jeffrey Epstein for alvor kommer inn i bildet. Epstein ble kjent med Andrew på nittitallet. Alt tyder på at han snuste seg frem til prinsens usikkerheter, og knyttet ham til seg ved å få ham til å slappe av. Det skal ha vært Epstein som fikk Andrew til å gå i jeans for første gang. Men desto viktigere var det at han hjalp prinsen med å restrukturere og redusere Fergies gjeld. Dermed var begge to bundet til ham.

Historien om pengeproblemer løper som en åre gjennom hele Andrews historie. I 2001 ble han britisk handelsutsending. Her skal han ha gjort en god jobb, men det ble overskygget av hvor inderlig gjerne han lot seg frakte hit og dit i helikoptre og jetfly på statens regning.

Snart ble han døpt «Air Miles Andy» i pressen. Han lot seg gjerne oppvarte av sønnene til diktatorene i Tunisia og Libya. Libby Purves i The Times skrev at «Prins Andrew blir lett betatt når han står overfor enorm velstand og tilsynelatende stor makt.»

Og i 2010 ble Fergie, som fremdeles var en slags livsledsager for Andrew, filmet av skjult kamera mens hun tilbød Mazher Mahmood, en journalist utkledd som sheik, tilgang til eksmannen for en halv million pund.

Hva er det som gjør at Andrew og Fergie stadig lever over evne? At Andrew tilsynelatende ikke vurderer å si nei til tilbud som er fulle av panisk blinkende varsellamper?

Kanskje noe av grunnen har å gjøre med sammenligningsgrunnlaget. Sammenlignet med så godt som alle mennesker i hele verden hadde prins Andrew det ekstremt bra. Men som alle som har deltatt i reality-serier eller vært i lukkede samfunn kan bevitne: Det er mulig å bli besatt av internpolitikk.

Kanskje ga prins Andrew selv et innblikk inn i hvordan en kongelig kan være påvirket av å ha levd et helt annerledes liv enn alle andre i det famøse intervjuet han gjorde med Emily Maitlis i BBC i 2019. Maitlis henviste til Guiffrés påstander om at alle som var nær Epstein, var nødt til å vite hva han holdt på med.

Andrew svarte: «Hvis du er en som meg, oppfører andre mennesker seg litt annerledes.» Med andre ord: Han ville ikke lagt merke til at noe var rart hos Jeffrey Epstein, fordi alle hus, alle rom, blir litt rare når en som ham er til stede. Det er sikkert en riktig beskrivelse, og det sier noe om hvordan kongelige ofte vil mangle en referanse for hva som er normalt. Er de kloke, gjør de alt de kan for å få innblikk i hvordan livet utenfor kongeligheten er.

For Andrews del kan det virke som om han har søkt kompensasjon for en eller annen fornærmelse, som om han aldri har helt funnet seg i å være mindre viktig enn storebroren, kong Charles.

Da Charles, før han ble konge, la frem planene om å slanke kongehuset, redusere antallet familiemedlemmer som ble betalt for å jobbe for monarkiet og ha færre mennesker på slottsbalkongen under store tilstelninger, var det bare en av de tre søsknene som protesterte høylytt. Det var, så klart, Andrew.

Han har hatt alt, og likevel har han opptrådt som om verden skylder ham noe. Slik sett er det egentlig ikke så overraskende når Virginia Guiffré skriver i memoarene sine at han hadde sex med henne som om det var en medfødt rettighet han hadde.

Han ville ha mer enn han hadde, og nå har han tapt alt. Han kommer aldri tilbake til den kongelige balkongen, han har mistet sine kongelige titler. Nå står han også i fare for å miste hjemmet sitt, herskapelige Royal Lodge nær Windsor Castle, selv om det kan vise seg å bli vanskelig å kaste ham ut.

Det er nesten utrolig at det er mulig å kaste bort så mye.