En enkel løsning på fastlåste diskusjoner

3 hours ago 4

KRONIKKFORFATTER: BJØRN STÆRK

programmerer og forfatter av boken «Ingen tenker alene»

Det er frustrerende å snakke med noen som ser verden på en annen måte enn deg selv.

Temaet kan være Gud, krig, innvandring, klima, velferd, kjønn, helse eller hvilken vei dorullen bør henge. Det hjelper ikke om du legger frem synet ditt på en spydig eller saklig måte, ordene dine bare preller av.

Slik du opplever det, ser du sannheten, klart og rent, mens den andre lever i en bisarr virkelighet hvor sannhet og løgn har byttet plass. Men følelsen er gjensidig.

Kanskje opplever dere begge at dere snakker med en gal og slem idiot.

Man skulle tro at folk blir flinkere til dette over tid, men jeg har hatt nettdebatt som hobby i 30 år, og opplever det like vanskelig i dag. Det eneste jeg har lært er å senke skuldrene. «Noen tar feil på internett!» Ja ja.

Samtidig er det noe som gjør at folk skifter mening. Jeg har gjort det selv i flere store spørsmål.

Jeg har blant annet flyttet meg fra et høyrepopulistisk ståsted for 20 år siden til noe nærmere MDG i dag.

Men dette er ikke unikt. Folk endrer på store og små standpunkt stadig vekk, ofte uten å være klar over det.

Bildet psykologene tegner av dette er i utgangspunktet nedslående. Den rasjonelle fritenkeren er en myte. Ingen tenker som datamaskiner. Ingen lever i den objektive virkeligheten.

All informasjon vi mottar, tolkes ut fra det vi allerede tror vi vet.

Dette skjer automatisk. I 2015 sirkulerte et kjolebilde på sosiale medier hvor noen så fargene blå og svart, andre hvit og gull. Hjernen vår prosesserer det tvetydige lyset i bildet på en måte vi ikke kan styre.

Noe av det samme skjer når noen ser et folkemord i Gaza, andre en legitim antiterrorkrig.

I min nye bok har jeg blant annet snakket med Paul Chaffey, som var SV-politiker, men ikke fikk omveltningene i Europa etter 1989 til å stemme overens med partilinjen, og gikk over til høyresiden.

Ja, selvfølgelig, vil noen si. Ideologien ble motsagt av fakta. Men andre SV-politikere tolket de samme hendelsene på helt andre måter.

Det er fristende å si at noen lever i virkeligheten, andre i en fantasiverden. Men alt vi opplever må tolkes. Når vi mottar ny informasjon, finner vi alle vår egen måte å rydde plass til den i hodet vårt.

Er du for fastlåst når du diskuterer? aJa, skal bli flinkere til å høre på andres meninger og synspunkter.bNei!cKanskje, og spesielt når jeg diskuterer på sosiale medier.

Videre tenker vi sammen med gruppene vi føler oss hjemme i. Noe av det første vi gjør når vi blir kjent med andre er å prøve å skape en felles virkelighetsforståelse. «Dette er det vi vet.» Når denne er på plass, overlater vi litt av tenkningen til de andre i gruppen.

En god illustrasjon av dette kalles forklaringsdybdeillusjonen. Hvor godt vil du si at du forstår hvordan en glidelås, en sykkel eller et toalett er satt sammen? Eller hvordan det norske styresettet fungerer?

Mange føler at vi forstår dette passe greit, men denne følelsen fordufter raskt hvis vi så blir bedt om å tegne en sykkel eller forklare hvordan Stortinget jobber i praksis.

Mye av kunnskapen vi føler at vi har, er en illusjon.

Dette er egentlig en nyttig form for arbeidsdeling. Men det gjør det vanskelig å snakke med mennesker som tenker sammen med andre grupper enn oss.

Deres felles virkelighet er ikke vår felles virkelighet, og vi forstår ikke vår egen godt nok til å forklare den for dem.

Som sosiale dyr lever vi i et landskap av grupper. Det er som om vi har en egen antenne som til enhver tid forteller oss hvor vi og våre grupper befinner seg i forhold til alle de andre.

Hvem er våre venner og allierte, hvem er er våre fiender og rivaler?

Ordene «høyre» og «venstre» har ingen fast betydning. De endrer seg over tid og fra sted til sted. Likevel vet nesten alle som er opptatt av politikk hvor de selv befinner seg på denne aksen.

Aksen er en sosial realitet, selv om den objektivt sett er tøv.

Noe av det samme skjer når et ord som «woke» innføres i samfunnsdebatten. Ordet betyr lite og er mest en gruppemarkør. Men nærmest over natten vet alle omtrent hvor de befinner seg i forhold til det.

Plutselig raser det bitre debatter som deltagerne opplever som dypt meningsfulle.

I lys av dette virker det meningsløst å diskutere med mennesker fra en annen gruppe. Det er likevel håp, for praksis veier tyngre enn luftige meninger.

Dette er egentlig ganske vanlig. Hvis du har meninger om et tema, og så får erfaring, vil meningene endrer seg. Vi lever i hver vår virkelighet, men avstanden mellom oss er minst for det vi har sett med egne øyne og holdt i hendene våre.

Alle som har barn vet hvor raskt gamle meninger kan fordufte i møte med erfaring. En annen jeg har snakket med, forfatteren Ida Jackson, beskriver sine egne endringer som en reise fra teoretiske meninger til erfaring.

Hvem som helst kan mene noe om barns skjermbruk, påpeker hun, men så sitter man der med sitt eget barn på toget og skal ta en beslutning, her og nå, og det er noe helt annet.

Det samme gjelder i politiske spørsmål. Ta en tilfeldig person med sterke meninger om strømpriser og sett dem til å jobbe i kraftindustrien eller med energipolitikk. Det vil raskt dukke opp nyanser, forbehold og dybde i standpunktene deres.

Vi kan ikke alle ha praktisk erfaring om alt, men det er her gruppetenkningen redder oss. Vi kan nemlig omgi oss med mennesker som har praktisk erfaring om andre temaer enn oss selv. Vi er innbilske, men også flinke til å kjenne igjen når andre faktisk vet hva de snakker om.

Praktisk erfaring veier tungt også når vi får den litt på avstand. Det som er så spennende med forklaringsdybdeillusjonen er hvor lett den forsvinner, når vi forsøker å beskrive det vi tror vi forstår.

Du trenger altså ikke jobbe med energi selv, eller til og med snakke med noen som gjør det, for å få et mer nyansert syn på kraft, du kommer langt ved å prøve å beskrive i detalj hva du ønsker å endre på og hvordan dette helt konkret skal gjennomføres.

Noe av det samme skjer i møte med andre menneskers livserfaring. En vennlig samtale hvor noen deler livserfaringene til upopulære minoriteter, uten å dømme eller argumentere, er ofte nok til å gjøre folk mer positive til dem.

Andre menneskers levde liv er praksis, og det er noe vi mennesker lytter ganske mye til, tro det eller ei.

Dette innebærer at noen få enkle grep kan føre til mer konstruktive diskusjoner, hvor folk i større grad kommer med verdifulle innspill, lytter til andre gode ideer og tar gode beslutninger.

Styr samtalen bort fra uløselige, abstrakte prinsippspørsmål og gruppemarkører over på det konkrete. Dermed blir det også lettere å finne kompromisser.

I tillegg er mangfold viktige i debatter. Ikke et mangfold av meninger som sådan, for meninger er billige, men et mangfold av bakgrunner og praktisk erfaring.

Vi har hengt oss litt opp i dette at alle må få slippe til med enhver mening de måtte ha. Men meningen som er knyttet til erfaring og levde liv er av et helt annet kaliber enn meningen til noen som bare har sittet og tenkt foran en skjerm.

I en økonomisk debatt er det viktig å høre fra bedriftseiere og ulike typer arbeidstagere. Det er mindre viktig om de er liberalere eller sosialister.

I en debatt om klimapolitikk kan man trygt utelukke klimaskeptikere, for det de driver med er rent tankespinn. Men det er viktig å høre fra oljearbeidere og andre som kan rammes av ugjennomtenkte klimatiltak.

Vi tenker sammen med gruppene våre, på godt og ondt. Det er det ikke noe vi kan gjøre med.

Men vi kan bli flinkere til å tenke sammen, ved å verdsette det praktiske, konkrete og egenopplevde.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article