«En bok for de som er hekta»

Det vi kan kalle den selv­biografiske fasen i Dag Solstads forfatter­skap, startet ved år­tusen­skiftet med romanen «16.07.41».

Før det hadde barn­dommen i Sandefjord vært et ikke-tema. «Gjort er gjort og spist er spist og ferdig med det», som det heter i klassikeren «Roman 1987» med et lett nikk til Torbjørn Egners «Hakke­bakke­skogen».

Paraply­strev

«Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad», heter det i «16.07.41». Det kan forstås som om Solstad fra dette skjedde, begynte å spille en rolle.

I denne rollen har han skrevet sine romaner.

Hvordan han fikk dette til, gang på gang, og det på aller ypperste nivå får man legge til, har han en gang forklart med romanen «Genanse og verdighet» fra 1994 som eksempel.

Han hadde i utgangs­punktet bare en konkret scene, et enkelt bilde. Han så for seg en mann som fikk et raseri­ut­brudd fordi han ikke klarte å få slått opp paraplyen.

Ut fra dette konstruerte han så resten av romanen.

Hør «Lese­klubben» snakke om Solstads kritiker­roste «Genanse og verdighet»:

Etter hukommelsen

«Endelig. Lykken. Eller mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger» har Solstad skrudd sammen på en annen måte.

Den er, som han skriver i første setning, «en tekst basert på min egen hukommelse».

Denne gangen ønsket Solstad å skrive en selv­biografisk roman om årene fra han ble født til faren døde.

Som tittelen ganske riktig sier, ble det med forsøket. Boken er, inkludert et etter­skrift som Solstad kaller det, på 104 sider.

Solstad skriver ned hva han husker fra årene i Sande­fjord frem til familien ble hjem­søkt av to store katastrofer, og reflekterer over hvordan hendelsene fra disse årene grep inn i hans senere liv.

Mer om mor

I «16.07.41» fortalte han om hvordan faren etter at butikken gikk konkurs, ville ta patent på et leketøy som skulle redde dem ut av krisen som oppsto da familiens kolonial­butikk gikk konkurs.

I denne boken får vi vite mer om resten av familien. Moren gikk inn i en depresjon og hadde stadige raseri­anfall. Broren Cato dro til sjøs som 16-åring, giftet seg i Spania, og hadde minimalt med kontakt med moren og lille­broren.

Solstad tilbrakte mye tid utenfor hjemmet sammen med kameratene sine. Han var blant annet mye hos en nabo, som blir kalt vogn­mann Henriksen. I kjelleren der befant det seg en dansk hånd­verker som var en viktig grunn til at Solstad ble kommunist allerede som elleve­åring.

Vi får flere fine erindringsbilder, noen lyse, andre mørkere, fra opp­veksten i hval­fanger­byen.

Litterært fortettet på samme måte som romanene er denne teksten imidlertid ikke.

Slik jeg leser den, hører den til mer til sak­prosa­delen av forfatter­skapet. Men samtidig som jeg skriver dette, begynner jeg å le av meg selv.

Solstadsk

For hele denne nærmest maniske trangen til å plassere litteratur i riktig sjanger er veldig solstadsk. Mange av artiklene han har skrevet om litteratur, og som har utkommet med jevne mellom­rom under tittelen «Artikler om litteratur», handler om dette.

Hva i huleste er egentlig en roman? Hva er det ikke?

For en rar gjeng vi er, vi som er opptatt av dette.

«Endelig! Lykken.» er intet unntak i så måte. Den er altså et forsøk. Solstad skriver først at dette er en skjønn­litterær, selv­biografisk artikkel. Først mot slutten (fra side 87) omtaler han dette som en roman.

Vel. Det er en sannhet med modifikasjoner, eller hvordan jeg nå skal uttrykke det.

Romanaktig

«En sann svir», Solstads overraskende hyllest til travsport som utkom tidligere i år, var mye mer roman­aktig slik jeg ser det. Den hadde, med sin nærmest psykedeliske opp­ramsing av hester og kusker, et helt annet trøkk og driv.

Men her ser jeg allerede for meg at mange kommer til å være rykende uenige. De vil synes at den boken var nærmest uleselig, og at «Endelig! Lykken.» er både mer gripende og rørende.

Ta bare etter­skriftet, vil disse mange andre si, der Solstad kommer med en helt utrolig rørende kjærlighets­erklæring til kona Therese Bjørneboe.

Med det får også tittelen sin forklaring.

Denne opplevelsen av samhørighet mellom to mennesker er pur lykke. Endelig!

Videre nyanserer Solstad sitt blikk på foreldrenes ulykkelige ekte­skap når han kommer på at det også fantes, i alle fall minner om, lykkelige øyeblikk. Hvor var det?

Jo, nettopp på trav­banen, der moren en gang husket at hun hadde vunnet en mindre premie.

Dumme kritikere

Solstad skriver mot slutten av boken at han egentlig ville skyve utgivelsen av denne teksten langt inn i frem­tiden, for han ikke orket tanken på at «alle de som lever av å ytre seg, litteratur­kritikerne» skulle kaste seg over ham.

Det gjør jeg selvsagt, men ikke fordi jeg «dyrker skjønn­litteraturens underholdnings­potensial i høye toner» som Solstad noe lett­vint – og kryptisk – skriver.

(Forresten, hva er egentlig galt med å dyrke skjønn­litteraturens underholdnings­potensial i høye toner?)

Nei, jeg kastet meg over denne teksten fordi Solstad er Solstad, og fordi han også i denne erindrings­boken minner meg om hvor moro det har vært å være hekta.

Eller hektet som vi vel sier i Bergen. Totalt hektet på dette forfatter­skapet.