En avgjørende fase

2 months ago 17

USAs visepresident James David Vance satte en støkk i tilhørerne under sikkerhetskonferansen i München.

Selv til sikkerhetspolitisk konferanse å være, var det en mørkere grunnstemning enn vanlig under sikkerhetskonferansen i München denne helgen.

Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap)

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Det var på sikkerhetskonferansen i München at Russlands president Putin holdt sin tordentale om at Vesten hadde misbrukt Russlands svakhet i 2007. Jeg var der også da, og husker at den ble sett på mer som en anakronisme fra en som ikke helt hadde forstått at alle nå skulle være venner og vel forlikte.

Det var nok ikke så veldig lurt, vet vi nå.

Det største spørsmålet i våre dager er naturligvis storkrigen på vårt eget kontinent. Neste uke er det tre år siden Russlands ulovlige fullskalakrig mot Ukraina begynte. Krigen i Ukraina er den første stormaktskrigen i Europa siden 1945, og bare det at det faktisk er mulig, sier noe om at den etterkrigsorden som ble møysommelig bygget opp etter 1945, er alvorlig utfordret.

Stemningen i München ble derfor sterkt preget av at USAs president Donald Trump to dager før konferansen startet, kunngjorde at han hadde snakket med Russlands president Putin, og at de to nå var blitt enige om å møtes for å starte forhandlinger med sikte på å få slutt på krigen i Ukraina. Først i etterkant ble Ukrainas president Zelenskyj informert.

Dagen før det igjen, på NATOs forsvarsministermøte, hadde USAs ferske forsvarsminister uttalt at USA ikke selv kom til å bidra til eventuelle sikkerhetsgarantier eller soldater til Ukraina, at Ukraina måtte være forberedt på å gi fra seg land, og at Ukrainsk Nato-medlemskap ikke ville være en del av løsningen.

I München var det mange som spurte seg om dette er en parallell til 1938, med henblikk på det som skjedde nettopp i München da Storbritannias statsminister Chamberlain skulle forsøke å skape fred i Europa ved å gi etter for noen av Hitlers krav om å få ta deler av Tsjekkoslovakia.

Skulle det igjen forhandles med autoritære ledere over hodene på dem det angikk?

Les på E24+

Filosofene bak Trumps trone

USAs visepresident J.D. Vance og utenriksminister Marco Rubio (tredje til høyre) møter Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i München.

Mange så derfor fram til talen USAs visepresident skulle holde på konferansens første dag, som en anledning til å få større klarhet. Det fikk vi ikke.

I stedet hørte vi en visepresident som mente at den største trusselen ikke kom fra hverken Russland eller Kina, men fra «indre fiender»: Et Europa som etter hans syn ikke sto opp mot ukontrollert innvandring og som han mente stengte viktige stemmer i folket ute. Ett av hans eksempler var hvordan det tyske ytre høyrepartiet AFD ble utestengt fra politisk makt av de såkalte elitene.

Talen satte en støkk i forsamlingen.

Den tyske forbundskansleren Olaf Scholz hadde mange med seg når han gikk tydelig til motmæle: Han ville rett og slett ha seg frabedt å bli opplært i demokrati og håndtering av høyreekstremisme i et land som selv hadde sett hvordan slikt kunne ende i Holocaust og verdenskrig.

Både på hovedscenen og i marginene av konferansen ble det jobbet hardt for å finne ut hva USA egentlig mente. Skulle Ukraina få spille en hovedrolle i arbeidet med våpenhvile og mulig fred i eget land? Skulle Europa delta, og i så fall, hvem skulle gjøre det, hvor og på hvilken måte?

President Zelenskyj talte dagen etter visepresident Vance. Tydelig preget av dramatikken slo han fast at det er uakseptabelt for Ukraina at det skal forhandles uten dem, og han appellerte sterkt til europeerne om støtte til dette synet og om at Europa måtte ta en enda sterkere rolle i forsvaret av de grunnleggende verdiene Europa er tuftet på.

Ved konferansens slutt innkalte Frankrikes president Macron til et europeisk krisemøte i Paris i dag, mandag. Møtet samler EU-lederne, NATOs generalsekretær og et utvalg europeiske land. Den nordisk-baltiske gruppen representeres av Danmark.

Formålet er å samordne europeiske posisjoner før eventuelle forhandlinger om Ukrainas framtid, samt å diskutere hva konkret Europa kan bidra med både før, under og etter en eventuell våpenhvile.

I dag skal også NATOs råd diskutere hvordan de allierte skal forholde seg til en detaljert liste som USA har sendt til hvert enkelt land med konkrete spørsmål om hva de kan bidra med. De fleste europeiske allierte er åpen for denne diskusjonen, men da sammen og ikke hver for seg. Etter at dette ble annonsert, kom det også lovende signaler fra USAs utenriksminister Marco Rubio om at Europa også vil bli invitert inn i samtalene.

Vi går nå inn i en avgjørende fase i vår tids største sikkerhetspolitiske drama.

Norges posisjon er tydelig: Både Ukraina og Europa må med i forhandlingene, ikke bare gjennom å delta, men også ved å være med på å legge premissene for samtalene. Ukraina må fortsatt styrkes på slagmarken slik at de kan forhandle fra en best mulig posisjon. Ukrainas suverenitet og uavhengighet må sikres. De skal ikke fratas retten til å søke medlemskap i NATO og EU. Fredsforhandlingene må ikke skje på en måte som gir president Putin anledning til å diktere premissene. Utfallet må bli en varig fred og ikke kun en pause i kamphandlingene.

Kanskje aller viktigst er det at vi må unngå at Europa ender opp med et nytt Jalta, der stormakters innflytelsessoner gjøres opp dem imellom over hodet på dem det angår. Som et av historiens paradokser er det nøyaktig åtti år siden USAs president Roosevelt, Storbritannias statsminister Churchill og Sovjetunionens Josef Stalin møttes i Jalta i februar 1945. Der, nettopp på Krim-halvøya, ble ansvarsområder fordelt foran avslutningen av 2. verdenskrig.

Mark Twain skrev at «historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte». Det store spørsmålet nå er om historien denne gang skal rime med det som skjedde på Krim i 1945, eller snarere la seg inspirere av den liberale orden og troen på demokrati, frihet og samarbeid som møysommelig ble bygget opp i årene etter annen verdenskrig.

Jeg foretrekker det siste.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

Sophia Adampour
Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.
Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Ishita Barua
Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health
Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.