Emilie (28) vil ha «alle» hjem igjen til Meløy: – Jeg har aldri hatt det så bra som nå

– Helt ærlig ... Da jeg var ferdig med videregående, var jeg drittlei Meløy.

Meløy. Et svært område med lite folk. Kommunesenteret er ei rundkjøring med slitne 80-tallsbygg, en splitter ny kloss av en Coop Xtra, helsetilbudet er vaklende.

Alle vet hva ROBEK-lista er.

Du skjønner greia. Bygda.

Hvem vil vel bo her?

Jo. Emilie.

Utenfor ring 2

Etter endt skolegang drar mange ut for å se verden og studere. Inkludert undertegnede. Og som så mange andre, flyttet jeg aldri hjem igjen.

Jeg har en idé, kall det fordom, om hvordan livet som ung voksen på bygda egentlig er. Men i det siste har jeg begynt å lure på om jeg ikke tar feil ...

La mæ ta dæ med til Neverdal: et klassisk «hus langs hovedvei og matbutikk i krysset» type sted.

På en god dag bor det 800 her.

Dette, og resten av kommunen, er Emilies eldorado.

– Altså. Det er jo mye som ikke funker helt optimalt. Helse- og kulturtilbud, kommuneøkonomien ... Likevel er det her jeg har det best.

Vi journalister elsker å skrive om dem som går motstrøms, som gir oss alle et håp om at det fortsatt er liv laga for distrikts-Norge.

Emilie er ikke alene om å se livet her i nytt lys.

Mange av disse er unge voksne: Påvirker Helene Myhre flyttet til Lofoten, artist Kjartan Lauritzen dro hjem til Balestrand.

Synne Vo synger om heime, Hagle om bøgda, Astrid S om at det aldri blir henne og Oslo.

Men det er ikke nok.

Den store hagefesten

– Æo!

Men akkurat nå stikker brennesla Emilie på leggen i det hun draperer duken over jordbæra i steikende solskinn. Både bær og potet har blitt forsømt i det siste.

– Det har vært så mye å gjøre! Kom jo nettopp tilbake fra Trænafestivalen ...

Hun lar den henge litt i lufta. Det var visst dager og netter av typen minner for livet.

– ... og nå er det jo en stor hagefest som må fikses! Men først må jeg bare få vanna litt, så ikke de dør fra meg her.

Emilie lemper paller på hengeren så svetta siler, hopper på ATV'en og humper nedover sin egen enorme plen.

– Tanken er jo å bygge en bar. Festen er om to dager, så det er kanskje greit å komme i gang.

Hun har invitert 400 stykker. Håpet er at «alle» som er hjemme på sommerferie kommer.

Målet er å lage en så bra fest at de aldri forlater Meløy igjen.

– De skulle bare visst hvor fint man kan ha det her, sier hun.

– Men før du i det hele tatt vurderer å se etter jobber og hus, må du jo først ha lyst til å bo her.

Snart er det «ingen» igjen

Selv om hun høres ut som sommeren i egen person, er Blomstereng Solbakken sjelden vare i dette (vanligvis) kjølige og hustrige området nord for Polarsirkelen.

For selv om dette er fylket med lysets by, ser det mørkt ut.

Nordland er eneste fylke som ikke ventes å vokse frem mot 2050.

Det er også fylket med mest fraflytting. Ikke i prosent, men antall mennesker. Det viser SSB sine tall for mars 2025.

Og, for første gang i historien er det flere eldre enn unge i Nordland.

Og snart er det valg. Er det håp for de neste fire årene?

Og hva så?

Dette gjelder ikke bare Meløy eller Nordland, men store deler av Norge. De fleste vil helst bo i de største byene som Oslo, Trondheim og Bergen.

Og så da? Folk må da få bo hvor de vil?

Dessuten; hvis flere bor på samme plass, kan vi forbedre alle kommunale tjenestetilbud, slik to karer påpekte i denne ytringen.

Da sparer man både penger, tid og natur. Kan man være uenig i det?

Folk bryr seg ... litt

En fersk undersøkelse gjort av Norstat for NRK, viser at de spurte nordlendingene egentlig ikke er så bekymra.

18 % av de under 30 år (nesten én fjerdedel), var bekymret i svært liten grad. Det var likt mellom kjønnene.

De fleste var bekymra i «noen grad».

Et skuldertrekk med nikk, altså.

Kan ikke folk bare bo der de vil bo?

Joda.

Men da må vi potensielt godta en lavere levestandard for alle i landet, forklarer Tom Cato Karlsen.

Han kan mye om hvordan norske kommuner funker.

Karlsen lister opp tre grunner til at vi alle burde være interesserte i å beholde et levende distrikt:

Beredskap

• For å hevde suverenitet i eget land, bør vi bo i hele landet.
• Vi bør sørge for egen mat. Derfor trenger vi bønder og fiskere.
• Hvis noe skjer, for eksempel en ulykke i fjellet, bør noen bo i nærheten som kan redde.

Noen må ta vare på de eldre

• Hvis utviklingen fortsetter slik som nå, er det til slutt stort sett eldre igjen. Er det et slik samfunn vi vil ha?

Verdiskaping

• En viktig del av verdiskapingen til AS Norge kommer fra olja, fiskeri, oppdrett, fabrikker. Mange av disse ligger utenfor storbyene.

Som en Oslo-borger nylig påpekte i Aftenposten etter at hun flyttet til Narvik: Nord er en helt nødvendig del av Norges økonomiske motor.

Men ikke viktigst.

Ifølge SSB er det Oslo som står for mest verdiskaping per innbygger.

Når NRK ber politikerne trekke frem det viktigste med å beholde folk, nevner de fleste to ting:

• Beredskap (forsvar og matsikkerhet)
• Noen må ta vare på de eldre

Lik Karlsens liste, altså. Men er det virkelig tanken på beredskap og dårlig samvittighet for besteforeldre som skal gjøre at unge voksne flytter tilbake?

Emilie tror det handler om noe mer.

Jakten på det gode liv

– Vil du ha iskaffe? Det vil i alle fall jeg.

Emilie har lempa dagens siste palle og serverer kaffe på pulver med H-melk og isbiter. Trenger ikke fin kafé for god iskaffe, si.

– Jeg jobba jo som barista da jeg bodde i Trondheim. Men nå har jeg glemt det meste ... Jaja, det enkle er ofte det beste. Sånn!

Vi går inn i oldemor-stua.

Allerede som seksåring likte Emilie å ta bilder.

Men at kamera og sosiale medier kunne bli karriere, i hjembygda, var så fjernt som sola i desember. Dessuten var Instagram ganske ferskt og Juno-filteret fortsatt hot på den tida.

Og Emilie var, som du vet, drita lei hele Meløy.

– Jeg husker da jeg flytta, så tenkte jeg: «Jeg håper jeg møter en fyr som kommer fra et sykt fint sted som jeg kan bli glad i».

Så hun flytta til Trondheim.

Og bra er det. Det er viktig å komme seg ut, oppleve verden, bli kjent med seg selv, synes Emilie. Hun studerte, jobba på kafé, gikk på korpub, fikk kjæreste, de skulle kjøpe leilighet sammen.

Men pandemien «tvang» henne hjem igjen. Hun jobba på skola og skrev ferdig bacheloren. Dessuten var livet på bygda friere enn i byen.

Planen var å flytte tilbake til Trondheim etter levert bachelor.

Men da hun hadde levert, ville hun ikke tilbake.

– Hver gang jeg hadde vært hjemme, følte jeg meg aldri ferdig. Meløy var et sykt fint sted å bli glad i.

Hun fikk jobb, men den var i Visit Helgeland, på Mo i Rana. Så hun kjørte fire timer hjem annahver helg.

Så ble hjemlengselen for sterk.

Emilie flyttet inn i oldeforeldrene sitt hus på Neverdal høsten 2024.

Her er det familie hvor enn man snur seg. Besteforeldre, søsken, onkler og tanter. Hun rakk å kjenne oldeforeldrene sine godt.

– De var tidlig ute, hele gjengen. Der bryter jeg med tradisjonen da, sier 28-åringen.

Det er ikke så lenge siden hun ble singel.

– Vi ville forskjellige ting. Og det er greit.

Prosjekt: Få folk hjem igjen

Med bena godt planta ved fjæra, startet Emilie et enkeltpersonsforetak.

– Det er jo noe positivt med at ryktene sprer seg fort på bygda. Allerede før jeg var ferdig med oppsigelsestiden, var jeg i kontakt med det lokale næringslivet, ler hun.

Nå er Emilie kommunens bolystprofil.

Hun markedsfører livet i Meløy på sosiale medier, og fungerer som et bindeledd mellom næringslivet, kommunen og det unge miljøet. Hvordan det er å være ung voksen i Meløy.

– Hvordan er det, da?

– Fritt. Artig. Sosialt. Hektisk og rolig på samme tid.

Målet er å skape et samlingspunkt hvor folk som er hjemme på sommerferie kan møtes, og litt etter litt ... få lyst til å flytte hjem igjen.

– Har du trua?

– Ja, altså ... Jeg har i alle fall aldri hatt det så bra som jeg har nå. Livet peaker. Hvis bare flere hadde fått opp øynene for hvor bra vi har det her.

– Men ... det er jo mye drittvær her også?

– Det er bare bra, da får jeg jobba litt!

Alle vil ikke tilbake

Hun er veldig klar over at ikke alle har et hus de bare kan flytte inn i. Eller en familie de faktisk har lyst til å se ofte. Noen har vonde minner, andre elsker bylivet.

– Da skjønner jeg godt at man ikke kjenner på hjemlengsel.

– Dessuten bygger man nye liv i storbyen, gjerne etter studier. Det er muligheter der som ikke er på mindre steder, man får nytt nettverk, jobb ...

– Absolutt! Men jeg har en opplevelse av at flere tenker på å flytte hjem igjen, men lar det bli med tanken. At de er hjemme på ferie, og kjenner en liten lyst til å bli igjen ... Men så skjer det aldri.

Det er dem Emilie vil overbevise.

Ungt Fellesskap

Så var det denne festen, da.

Før du fnyser: Det er altså ikke en enslig hagefest som skal løse alle demografiproblemer for kommunen.

Den er et av de første, store arrangementene under paraplyen «Ungt Fellesskap»:

Et prosjekt startet av påvirker Jenny Gehrken og samboer Kasper Kristoffersen i 2023. Målet da var å bekjempe ensomhet, men for Emilie handler det om (som du vet):

Å få folk hjem igjen. Og blir her.

Akkurat som Kjartan Lauritzen, vil Emilie skape møteplasser. Også store byer trenger ildsjeler. Det er bare færre av dem på små plasser.

For Emilie handler det om trivsel, trivsel og trivsel.

– Det kan være så fin natur og mange arbeidplasser man bare vil. Men hvis du ikke trives, drar du igjen.

Emilie har startet Ungt Fellesskap Meløy.

Fjelltur er en åpenbar aktivitet.

Brevandring er et annet alternativ ...

... eller middag og quiz!

Alle foto: Emilie Blomstereng Solbakken

Jantelov, bygdedyr og sånt

Ungt Fellesskap-prosjektet er en del av Emilies oppdrag som bolystprofil. De har ei Facebook-side hvor man inviterer hverandre på turer, fester, middager, quiz.

Og folk kommer. «Akkurat dette vi trengte», sier flere.

– Men her er små forhold. Blir det ikke litt klaustrofobisk selv med Ungt Fellesskap?

– Njæ. Det er bra å diskutere med folk som har andre meninger enn meg. Dessuten synes jeg det er koselig å slå av en prat med naboen på butikken.

– Hva med rykter og bygdedyret?

– Ja ... Jeg vet ikke så mye om sånt. Det får bare gå sin gang.

Like mye verdt

Selv om Emilie nå jobber fulltid for å inspirere folk til å bosette seg her, kan livet utenfor storbyen være utfordrende.

Det er farligere å føde. Får du hjerteinnfarkt, er sjansen større for å dø enn hvis du bor i storbyen. Selv Bodø er ikke stor nok.

– Det er jo veldig dramatisk. Selv vokste jeg opp uten fastlege. Han var jo aldri tilgjengelig.

Emilie tror følelsen av likeverd er viktig.

– At vi ikke er mindre verdt eller må ofre noe bare fordi vi har valgt å bo her.

– Har du noen gang følt at folk har sett ned på deg når du forteller hvor du er fra?

– Nei, motsatt, egentlig. Det virker som bygda har fått ny status. Tenk på da folk studerte i Oslo, da leide de ikke ut til nordlendinger en gang. Det er så sykt!

Mer mannfolk!

Arrangementer, fine fjell, arbeidsplasser og hus er vel og bra. Men det er fortsatt én ting som må på plass.

– Mannfolk!

Hun ler.

– Altså. Det er jo ofte damene som bestemmer hvor man skal bo, sant. Nå har jeg jo flest venninner, men det er mange av dem som snakker om å flytte hjem igjen.

– Men?

– Enten har de allerede type som ikke vil flytte sammen med dem. Eller så tør de ikke, fordi de tror det er større sjanse å finne noen på et større sted.

I tillegg til en jobb som er relevant for utdanninga deres, da.

Kristine Sandaa er ei sånn ei.

Kristine er «alle»

Hun er sivilingeniør i tverrfaglige team. Kom nylig hjem fra et halvt år backpacking i Asia. Tok masteren i USA. Kristine Sandaa har akkurat fylt 30, men lever fortsatt likt som da hun var nyutdannet. Bare med mer penger.

Nå er hun hjemme i Meløy på sommerferie, og henger på Emilie sine mange aktiviteter.

– Det er faktisk ingen plasser som Meløy på dager som dette.

– Hvorfor ikke flytte hjem?

– Jeg har jo hele livet mitt i Oslo. Så er det jobb, da. Og jeg er veldig glad i å reise. Men så ser jeg Emilie, som finner på så mye kult ...

Hun mimrer til kvelden før: båttur til topptur med rosa horisont, nattbad i midnattssola.

– Og så er det dette med helsetilbud, for eksempel. Men igjen, det er jo mye man får her som man ikke har i Oslo.

– Da du dro etter videregående ... Tenkte du at du kanskje en dag flytta tilbake, eller tenkte du mest «snakkes»?

– Jeg tenkte nok mest det siste, ja, ha-ha! Men så har jeg jo bodd mange andre plasser, og skjønner at det egentlig var ganske bra der jeg kom fra.

Kristine innser at hun elsker å være i naturen og er mer bevisst på hvordan hverdag hun vil ha.

– Hva skal til for at du ender opp i Meløy, da?

– Jobb. Og noen som er villige til å bo her med meg. Prøve, i alle fall.

Flytt hjem og verv en venn

Her kommer nyheter til deg: det er ikke utflytting som er problemet.

Det er mangel på innflytting, viser Telemarksforskning.

Hvis alle «Emilier» flytter hjem igjen, går forgubbingsprosessen saktere. Det redder ikke distriktet fra en fremtidig død.

Det trengs nye folk.

Det trengs ei Emilie eller Kristine med venn.

Og det er ikke sånn at politikerne ikke har prøvd.

Dagens Støre-regjering (Ap) (som også har gjort mye av dette sammen med blant andre Sp) har sørget for:

– Kommunesammenslåing var den ene tingen vi ikke skulle foreslå

Likevel går tallene nedover.

Når jeg ber Tom Cato Karlsen, han som ledet det nasjonale kommuneutvalget, om å trekke fram én ting som kan hjelpe:

Kommnuesammenslåing.

– Da vi begynte arbeidet med utvalget, var det én ting vi var enige om at vi ikke skulle endre opp med, og det var kommunesammenslåing.

Men så, etter tre års arbeid, var det nøyaktig den ene tingen de endte opp med likevel.

– Nettopp fordi at skal kommunene i fremtida klare å levere tjenestene innbyggerne skal ha, så må de være større og mer robuste enn i dag.

Bare i Nordland har 25 av de 41 kommunene færre enn 3000 innbyggere.

Alle skal få like tjenester, uansett hvor de bor. Det er generalistkommuneprinsippet.

Færre kommuner betyr altså færre ordførere, direktører, rådhus. Dermed kan pengene heller gå til tjenester, bygge fagmiljø, ifølge Karlsen.

Der det går an, i alle fall.

Hvis kommunenen får bedre økonomi, kan innbyggerne få det bedre.

– Hvordan ser Norge ut om 50 år?

– Jeg er veldig bekymret for hvordan kommunen skal løse sine oppgaver i fremtida. Det trengs strukturelle endringer.

Hva med politikken?

Vi har spurt noen av de yngste og dyktigste politikerne om hva de tenker. De fleste av dem er fra distriktet selv:

Den største myten

Hagefesten ble forresten en suksess.

Neida, ikke 400 ... Men 70 stykker dukket opp: noen nye tilflyttere, noen hjemme på sommerferie, noen som har bodd der hele livet.

Ei salig blanding, akkurat slik Emlie håpet.

– Det er ikke sånn at ting er perfekt her. Men det handler om instilling og interesser. Den største myten er at det skjer lite på bygda.

– Savner du noe med Trondheim?

– Ikke noe jeg trenger i hverdagen ... Korpub, kanksje! Ha-ha. Det var jo veldig artig!

Neste arrangement er cowboy-fest i naustet. Det går kanskje for det samme?

Dessuten stikker en gjeng på sandvolley klokka 17.

Emilie Blomstereng Solbakken

Det ble både hagefest og bar.

Privat

Emilie håper hagen kan bli et samlingspunkt hver sommer.

Minst.

Før Stortingsvalget i 2021 hadde NRK et samarbeidsprosjekt med LLA og Senter for undersøkande journalistikk: «Den store folkevandringa». Les sakene her: