Elskere og erkerivaler

1 week ago 9

«Heated Rivalry»

• Med: Hudson Williams, Connor Storrie, Françoise Arnaud, Ksenia Daniela Kharlamova, Christina Chang, Dylan Walsh, Sophie Nélisse

• Serieskaper og regi: Jacob Tierney

• Canadisk romantisk drama i seks deler

• Premiere på HBO Max fredag 23. januar

HBO var i sin tid kjent for to ting: 1. Programmene deres ble ikke avbrutt av evinnelig reklame. 2. Som kabelselskap slapp de unna sensuren som de tradisjonelle lineære TV-kanalene måtte forholde seg til.

Hva innebar det? Det innebar snusk. Også kjent som sex.

I en tid da verdensordenen muligens står for fall, er det godt å konstatere at noen ting ikke forandrer seg. Årets hittil mest hypede TV-serie går på HBO Max. Og den har sex.

Det som forteller oss at året er 2026, og ikke – tja, 1984, er at sexen det er snakk om, er av det homofile slaget, og utøves av to menn. Her må jeg ile til og slå fast at ryktene om at denne sexen liksom skal være veldig eksplisitt, skikkelig vovet og vågal, er overdrevne:

De er snarere tekkelige, nesten litt monotont smakfulle. Men det er i hvert fall mange av dem. To-tre scener per episode, hvilket plasserer serien der oppe med senere års desidert beste TV-romanse: «Normal People».

Canadiske «Heated Rivalry» (Canada er som kjent det nye USA) har for øvrig andre ting til felles med nettopp «Normal People». Nemlig at den handler om lengsel som strekker seg over ikke bare måneder, men mange og lange år.

De to hovedpersonene Shane Hollander (Hudson Williams) og Ilya Rozanov (Connor Storrie) treffer hverandre for første gang i 2008. Nesten 10 år senere er det fremdeles uklart hvorvidt den spoardiske møtene de to imellom, der sex blir «hatt», vil forløse seg i noe mer forpliktende: Kjærlighet eller et kjæresteforhold.

Hvorfor tar det så innmari lang tid, spør du? Det er fordi Shane og Ilya er sin generasjons mest lovende ishockeyspillere. Og fordi ishockey er en machoverden der homofil kjærlighet ikke tør ytre sitt navn.

En maskulin bransje. Med heftig locker room talk og sponsorer som ikke nødvendigvis er så interesserte i å finansiere en homofil superstjerne. («Heated Rivalry» utspiller seg før næringslivet så seg tjent med å late som om de var blitt woke).

Kanskje vet ikke Shane og Ilya helt hvem de er ennå heller. De er unge menn. Førstnevnte er en forsiktig canadier, med et smil som er både lurt og sjenert, og en mor som blander seg mye inn i karrieren hans.

Ilya er en bad boy-karismatisk russer, som av og til ligger med kvinner. Deriblant barndomsvenninnen Svetlana (Ksenia Daniela Kharlamova).

Begge er de stjerneskudd på isen, der de kjemper mot hverandre med nebb og klør. Shane for Montreal, Ilya for Boston. Utenfor banen, privat, blir det en enorm mengde tekstmeldinger, beinflørting under pressekonferanse-bordene og mange, mange lange, lange blikk.

Men Shane er og blir engstelig. For karrieren og hva foreldrene skal si. Ilya er brautende og noen ganger kald: Livet har gitt ham et hardt skall det vil ta tid å få hull på, og nasjonen han kommer fra tolererer ikke «sånne som ham». Ishockey-publikummet ser helst at Shane inngår et Taylor Swift/Travis Kelce-aktig forhold med skuespilleren Rose Landry (Sophie Nélisse). Det ville vært gull for sponsorene det!

Slik forløper «Heated Rivalry» lenge. Skal det, etter mye om og med, bli de to? Den tredje episoden avviker fra malen. Den handler om en noe eldre ischockeyspiller, Scott Hunter (Françoise Arnaud), som forsøker å ta mot til seg til å sprenge rammene som Shane og Ilya foreløpig ikke føler seg modne nok til å gå løs på.

Dypest sett er «Heated Rivalry» er ganske tradisjonell TV-serie om to unge mennesker som sliter med å kunne stå i sin egen forelskelse. Det som gir den merverdi, er at de to turtelduene er av samme kjønn.

Og det må sies: Ingen hvilken som helst menn. Shane og Ilya, Scott Hunter og hans Kip (skuespilleren som bare kaller seg Robbie G.K.) er ualminnelig vellykkede representanter for arten. Shane med sine myke, boyband-vakre, halvt asiatiske trekk. Ilya med sin farlige, uforutsigbare og svært seksuelle utstråling. Scott med sitt perfekt trimmede tredagers-skjegg.

Er du, norske mann og kvinne, en sånn som liker å se knallharde, skulpturerte nakne mannfolk-brystkasser på TV? Du kommer til å ha tungen hengende ut av munnen gjennom halvparten av spilletiden.

Når «Heated Rivalry» likevel ikke blir like gripende som «Normal People», i alle fall ikke for meg, er det fordi den fremstår som så konvensjonell, temaet til tross, at hoppene frem og tilbake i kronologien spenner bein for fremdriften, at «de voksne» i den er uinteressante pappfigurer og at tekstmeldingene, som popper opp på skjermen hele serien gjennom, blir vel tallrike.

Fremfor alt er det fordi «Normal People» var basert på en skikkelig bok, nemlig Sally Rooneys, og «Heated Rivalry» er et destillat av en kioskroman-serie som vi nok kan anta er av «noe» lavere litterær kvalitet.

SPRENGER RAMMENE?: François Arnaud (til venstre) og Robbie G.K i «Heated Rivalry». Foto: Sabrina Lantos / HBO Max

«Heated Rivalry» har noe viktig på hjertet, ingen tvil om det: Retten til å være den man er, selv i ishockey. Men den er også et stykke glatt eskapisme. Folkene i den er absurd perfekte av utseende, berømte og søkk rike. Sexen den lokker med utspiller seg i arkitekttegnede hytter og luksuriøse hotellsuiter. Alltid i de mykest tenkelige senger.

God underholdning uansett. Ikke minst på grunn av texaneren (!) Storries helhjertede innsats og overbevisende akksent som russeren Ilya. «Heated Rivalry» vil ha hjertet ditt til å synge på vegne av to mennesker som møtes. Det klarer den. Får de hverandre da? Det sier jeg ikke.

Det blir dessuten garantert en sesong 2.

Read Entire Article