Elin ble utbrent som 19-åring: – Veldig skamfullt

Elin Prytz Lea er 19 år og på jobb i klesbutikken da sjefen stopper opp og spør om det går bra.

Det er et spørsmål hun vanligvis svarer ja på, uten å nøle. Elin beskriver seg selv som en utadvendt og glad person – som smiler, stiller opp og holder tempoet gående.

Denne dagen reagerer kroppen på en måte hun aldri før har opplevd. Elin bryter ut i gråt og klarer ikke å svare.

I stedet haster hun inn på personaltoalettet og låser døren. Der blir hun sittende.

– Jeg bare knakk sammen. Jeg satt og gren i en time. Det sluttet liksom aldri, sier Elin (22) i dag.

PÅ JOBB: Ett enkelt spørsmål var nok til å utløse alt. Foto: Privat

Episoden på jobb skjer våren 2023. I månedene før har dagene gradvis blitt fylt opp av mer ansvar og mindre rom for pauser.

Året i forveien ble Elin ferdig på videregående hjemme i Stavanger. Hun var usikker på hva hun ville studere og bestemte seg for å ta et friår, bo hjemme og jobbe mens hun fant ut av veien videre.

Med to deltidsjobber, i dagligvarebutikk og klesbutikk, var hun en som stilte opp når det trengtes.

– Jeg sa ja til alt, fordi jeg følte at jeg måtte prestere der jeg kunne.

Noen dager gikk rett over i hverandre.

– Jeg kunne ha stengeansvar i matbutikken, komme hjem rundt midnatt og så ha åpningsvakt i klesbutikken dagen etterpå. Totalt med begge jobbene tror jeg at jeg jobbet rundt 120 prosent, sier hun.

Arbeidet var likevel bare én del av hverdagen. Elin ville også rekke å trene, være sosial og stille opp for venner – også i helgene, selv da hun hadde vakter.

Også når hun hadde en fridag, holdt hun seg i gang.

Nå i ettertid beskriver hun det som et ønske om å fylle alle rollene samtidig – være en pliktoppfyllende og god ansatt, venn og datter.

– Jeg gikk veldig på autopilot. Jeg ville egentlig ikke ta en pause, fordi jeg kjente innerst inne at noe ikke stemte helt. Hvis jeg stoppet opp, ble det bare tyngre dagen etterpå. Jeg tok nok på meg litt ekstra for å slippe å kjenne på ting, sier hun.

Advarslene kom i korte glipper.

– Det var ganger jeg var på trening og bare begynte å grine, uten at jeg skjønte hvorfor.

PRESS: Hun kunne begynne å gråte uten å vite hvorfor. I ettertid ser hun det som et tidlig varsel på at noe var galt. Foto: Privat

Omkring 8 av 10 unge arbeidstagere (med opptil 5 års erfaring) har opplevd eller vært nær ved å bli utbrent, ifølge en undersøkelse fra 2023.

Samtidig melder Nav om økte sykmeldinger på grunn av psykiske lidelser, særlig i aldersgruppen 25–29 år. Og særlig blant unge kvinner.

Elin tvilte sjelden på tempoet. Andre på samme alder hadde jo begynt å studere, var i gang med en karriere, og virket å mestre hverdagen. Hun hadde ingenting å klage over, tenkte hun.

Da hun først var alene, på rommet hjemme i Stavanger, kjente hun det tydeligere. Elin beskriver ettermiddager og kvelder der hun lå rett ut på sengen, ute av stand til å gjøre noe som helst.

– Jeg følte meg ganske nummen, og ville egentlig bare ligge i sengen og ikke gjøre noe som helst. Ikke svare folk på meldinger, ikke lese eller skrolle.

Sammenbruddet på jobb kom likevel brått. Da sjefen hadde stilt spørsmålet, var det som om kroppen svarte før hun rakk å tenke.

– Jeg følte meg bare helt hjelpeløs. Det var som om kroppen min bare hadde tatt stopp.

Elin ble sendt hjem og dro deretter til legen. Hun var usikker på hva som feilte henne.

– Jeg hadde hatt kyssesyken før, så jeg var redd for at det hadde blusset opp igjen. Jeg tok masse blodprøver.

PAUSE: Sengen hjemme i Stavanger ble et sted hvor Elin forsøkte å hente seg inn igjen. Foto: Privat

Prøvene viste ingenting unormalt.

– Legen sa at jeg var utbrent, og sykemeldte meg ut sommeren.

Det var en overraskelse for Elin.

– Det siste du tenker på når du er så ung, er at du har gått på veggen.

Hun beskriver følelsen av å være utbrent som noe brutalt fysisk.

– Det føltes litt som at hele deg bare hadde blitt kjørt over. Alt er tungt. Det å gå til sengen er tungt. Det å tenke blir liksom som noe du må anstrenge kroppen for å gjøre.

– Det var helt forferdelig, fordi jeg er en energisk person, som er glad i å gå ut og treffe folk. Nå ville jeg bare ligge i sengen.

Hun ble mye alene.

– Det var tungt å se vennene mine på jobb ha det gøy, og få videoer av de jeg pleide å gå ut med, og som sa at de savnet meg. Jeg hadde lyst til å bli med, men jeg visste at det bare ville satt meg tilbake.

RO: Elin forsøkte å gjøre små ting som ga henne overskudd, etter at hun ble sykmeldt. Foto: Privat

Sykemeldingen ga rom for hvile, men også en ny form for ubehag.

– Det var veldig skamfullt å være sykemeldt, forteller hun.

Som sykemeldt fikk Elin beskjed av legen om å gjøre ting som ga henne energi. Samtidig opplevde hun at det var vanskelig å vite hva som var greit å gjøre, og hvordan det kunne oppfattes av andre.

– Jeg elsker konserter og festivaler, og får kjempemasse energi av det. Men jeg følte at det var ting som jeg av samfunnet på en måte ikke fikk lov til å gjøre lenger, sier hun.

Reaksjonene fra de rundt var forskjellige. Noen var støttende. Andre kommentarer gjorde situasjonen vanskeligere enn den allerede var.

– Jeg har faktisk fått spørsmålet om jeg «satset på å bli ung ufør». Det la bare mer skam på noe som allerede var veldig skammelig for meg.

Ole Jacob Madsen

Professor i psykologi

Ole Jacob Madsen, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, sier at skam er en vanlig reaksjon når unge møter veggen.

– Det går mot hele idealet om at du skal være et produktivt menneske, fullt av initiativ, som både bidrar, griper muligheter og realiserer deg selv og gjør pliktene dine.

Skammen kan gjøre det vanskelig å stoppe opp i tide. I stedet kan man komme til å fortelle seg selv at man bare må jobbe litt hardere eller stå litt lengre i det, og dermed overse kroppens tidlige signaler.

Han peker på et ideal om å være positiv og tilgjengelig – et «ja-menneske».

– Mange unge opplever nok at de har et slags «mulighetsvindu» i de formative årene hvor de er redde for å gå glipp av muligheter, og strekker seg over evne.

Erfaringen med å møte veggen er sjelden ønsket, legger han til, men kan likevel gi ny innsikt.

– Det kan være en dyrekjøpt, men nødvendig erfaring, som gjør at man blir mer kjent med sine egne grenser og blir litt snillere med seg selv.

VEIEN VIDERE: Elin bestemte seg for å prøve å studere i Oslo. Foto: Privat

Til tross for sykemeldingen hadde Elin allerede planlagt å flytte til Oslo for å studere, høsten 2023.

Hun bestemte seg likevel for å prøve.

Hun flyttet midt i juli, lenge før studiestart, og kjente få i byen.

– Jeg var mye alene i starten, sier hun.

Samtidig forsøkte hun å gjøre det samme som hadde begynt å hjelpe henne hjemme.

– Jeg bodde nært Sognsvann, så jeg gikk mange turer med musikk på øret. Og så gikk jeg rundt i byen og prøvde å bli kjent, og var mye i hybelen. Jeg følte at jeg kom til et punkt hvor jeg klarte å fungere litt igjen.

Etter hvert tok hun også initiativ for å møte andre. Elin samlet folk som, i likhet med henne, kjente på ensomhet i byen.

I dag studerer hun og jobber litt ved siden av. Når det blir for mye, er hun åpen om det.

– Jeg har gått til legen og blitt sykemeldt fra eksamener når det har vært nødvendig.

Underveis fikk hun også en ADHD-diagnose. I ettertid mener hun at den har gitt henne en bedre forståelse av hvordan hun fungerer – og hvorfor hun lenge presset seg hardt.

– Før forventet jeg liksom å måtte være 100 prosent hver dag. Nå er jeg litt mer sånn at det er greit å bare møte opp. At det er godt nok, sier hun.

Renzo Bianchi

Psykolog og førsteamanuensis ved NTNU

Psykolog og førsteamanuensis ved NTNU, Renzo Bianchi har forsket på utbrenthet i 15 år.

Han sier det er vanskelig å fastslå hvor vanlig utbrenthet er, fordi det i dag ikke finnes klinisk entydige og allment aksepterte diagnosekriterier.

Det finnes ikke en klar dokumentasjon på at unge i dag står overfor et større ytre forventningspress enn tidligere generasjoner.

Det som derimot kan ha endret seg, er forventningene til arbeid og studier, sier han.

– Når forventningene er svært høye, øker risikoen for skuffelse og frustrasjon hvis arbeid eller studier ikke oppleves som så tilfredsstillende som man hadde sett for seg. Over tid kan det bidra til utmattelse, sier Bianchi.

Han understreker at bedring sjelden skjer dersom man bare forventes å hvile seg frisk og deretter vender tilbake til den samme situasjonen som gjorde en syk.

– Bedring forutsetter ofte faktiske endringer, ikke bare pause, sier han.

I DAG: Hun lever videre med erfaringen, men har blitt mer bevisst på egne grenser. Foto: Privat

Erfaringene har endret hvordan Elin forholder seg til kravene hun møter – både utenfra og i seg selv.

– Jeg føler vi lever i et samfunn der alle har mye å gjøre og lite tid. At det ikke er nok timer i døgnet er noe jeg hører hele tiden. Det er et press om å klare å ha alle disse ballene i lufta samtidig.

I hverdagen betyr det at hun gjør ting mer på egne premisser. Hun trener når hun har lyst, er sosial når hun har overskudd – og velger heller en rolig kveld på kino med en venn enn å presse seg ut på fest.

For det er særlig et ord hun har blitt mer skeptisk til.

– Jeg har blitt litt motstander av ordet «må». Det meste haster ikke så mye som det føles der og da, sier Elin.