Ekte inspirasjon

Jeg er 15 år og var med i Team Pølsa. Det har vært mange meninger om NRK-serien, og jeg har lest flere av dem. Noen voksne har skrevet at serien er laget for å få funksjonsfriske til å føle seg bedre, og har kalt den for «inspirasjonsporno».

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen. For det først så synes jeg det er ubehagelig å se bilde av meg selv under et innlegg som har ‘porno’ i overskriften.

Jeg er jente og 15 år. Og ja, jeg leser og får faktisk med meg ting som blir lagt ut på sosiale medier. Jeg forstår at det er viktig å være kritisk. Men jeg vil gjerne fortelle hvordan det ser ut fra mitt perspektiv – som en av dem som faktisk var med.

For det første: Vi var 12–15 år da vi spilte inn serien. Vi er ungdommer. Ikke symboler. Ikke superhelter. Ikke ofre. Bare ungdommer som ville utfordre oss selv, være med på noe gøy, og vise at vi kan mer enn mange tror. Og vi gjorde det.

Vi klatret fjell. Ikke fordi noen bar oss opp, men fordi vi fikk hjelp til å klare det selv. Det er en stor forskjell. Vi fikk støtte, vi samarbeidet, vi lo, vi gråt, og vi kom oss opp. Det var ekte, og det var vårt.

Etter serien har jeg fått meldinger fra barn og ungdom over hele landet. Noen tør endelig bruke rullestolen sin. Andre tør vise arrene sine. Noen føler seg mindre alene.

Foreldre forteller at de endelig får barnet til å bruke ortosene sine fordi de har sett på meg. Det er ikke småting. Det er ekte endring.

Og det er nettopp det som er poenget: Team Pølsa har ikke bare vist hva vi kan – det har fått andre til å tro at de også kan. Det er inspirasjon. Ikke inspirasjonsporno, bare ren og ekte inspirasjon.

Jeg vet at følelser og inspirasjon alene ikke bygger ramper. Men det er en begynnelse! Følelser kan endre holdninger. Og endrede holdninger er det som gjør at noen faktisk gidder å bygge rampen. Eller søke om BPA. Eller si hei til en i klassen som alltid har stått litt utenfor.

Vi forventer ikke at samfunnet skal sprenge alle fjell flate for oss. Vi vet at fjell finnes. Vi kjenner dem på kroppen hver dag. Men vi vet også at det går an å komme opp – med hjelp, med vilje, og med folk rundt oss som tror vi kan.

Den kanskje viktigste meldingen jeg har fått etter Team Pølsa er denne: «På grunn av deg tør jeg endelig bruke rullestolen min. Takk.» Den meldingen forteller i grunnen alt jeg prøver å si.

Så kanskje det ikke er så dumt å bli inspirert likevel?