«Du er pen til å være asiat»

Av: MALENE HO

Studerer til å bli lektor i realfag ved NTNU og jobber som butikkmedarbeider, dansetrener og studentambassadør

Jeg er født og oppvokst i Norge.

Jeg føler meg norsk, men så kommer kommentarene, de som river meg, ofte pakket inn i nysgjerrighet.

«Hvor er du egentlig fra?»

«Du snakker bra norsk»

«Du er pen til å være asiat»

«Ching Chong», mens noen drar ut øynene med fingrene.

«Slapp av, det var bare en spøk»

Dette er ikke tilfeldige kommentarer.

Det er setninger jeg og mange andre har hørt hele livet.

Selv om de kan høres «uskyldige» ut for de som sier dem, bærer de med seg noe mye større.

En følelse av at man ikke hører hjemme.

På slike dager føler jeg meg isolert.

Ikke helt norsk. Ikke helt vietnamesisk.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, ikke helt menneskelig heller.

Det kan være vanskelig å forklare hva denne situasjonen gjør med deg.

Det er som en stille stemme i bakhodet som sier: Du passer ikke helt inn her.

Hverdagsrasisme er ikke alltid høylytt eller ondskapsfull.

Den kommer ofte som «komplimenter», spørsmål eller spøker, men farget av fordommer og stereotypier.

HAR OPPLEVD RASISME: «Identitet er ikke bare hva du føler. Det er hvordan du blir sett», skriver student og TikToker Malene Ho. Foto: Privat

Det kan være så enkelt som en kommentar om utseendet mitt, forventninger til at jeg er flink i matte eller antakelser om at jeg kommer fra et annet land, til tross for at jeg er født og oppvokst i Norge.

En undersøkelse fra Norstat, gjennomført på vegne av NRK, viser at halvparten av oss mener at hverdagsrasisme er svært eller ganske utbredt.

Undersøkelsen er gjennomført i en landsrepresentativt utvalg av Norstat på vegne av NRK.

Bare 2 prosent sier at hverdagsrasisme ikke er utbredt i det hele tatt.

Noen sier kanskje: men det er jo bare nysgjerrighet.

Hva skjer når nysgjerrigheten alltid går én vei?

Når du alltid må forklare deg? Eller når du aldri får være norsk?

Det er ikke kun den ene kommentaren som sårer.

Det er summen av alle kommentarene.

Et mønster. Små stikk, dag etter dag.

Som setter seg i selvbildet ditt, i språket du bruker om deg selv, i følelsen av tilhørigheten eller mangelen på den.

Identitet er ikke bare hva du føler. Det er hvordan du blir sett.

Jeg føler meg norsk, men noen dager gjør disse kommentarene det vanskelig å tro at samfunnet ser meg som det samme.

Som om min plass alltid må forklares, forsvares eller oversettes.

Det å høre hjemme et sted handler ikke bare om pass og statsborgerskap.

Det handler om å bli akseptert, respektert og sett uten forbehold.

Når folk sier: herregud du må tåle en spøk eller at jeg overreagerer, sier de egentlig: din opplevelse teller ikke, og nettopp det er grunnen til at vi må snakke høyt om dette.

Å si ifra om hverdagsrasisme handler ikke om å være hårsår.

Det handler om å si at dette skjer og dette gjør noe med oss.

Det handler om å gi språk til en erfaring mange har båret alene.

Jeg skriver ikke dette for å skape skam, men bevissthet.

For mange som sier disse tingene har kanskje aldri ment å såre.

Ord virker, og vi alle har ansvar for hvordan disse ordene lander.

Det første steget mot forandring er å lytte. Uten å gå i forsvar.

Hvis noen sier at de opplever det som sårende, kanskje dere kan møte det med nysgjerrighet og ikke avvisning?

For hverdagsrasisme finnes, og det finnes her i Norge.

Vær så snill, ikke lukk øynene for det.