Dette ble hysterisk

Å tulle med hud og muskler er ikke manglende respekt for spiseforstyrrelser. Klæbo-filmen burde aldri vært trukket fra markedet.

Torsdag 9. januar kl. 13:40

Hvis du ser selve den omdiskuterte reklamefilmen med Johannes Høsflot Klæbo og ikke bare studerer stillbildene, skal du være ganske surmaget for å reagere negativt.

Det er overtydelig at filmen er en parodi. Et forsøk på å tøyse med en sjanger.

Reklamen passer faktisk utmerket inn i godteriprodusenten Nidars årelange lek med ordet «deilig».

Harald Østberg AMundsen er også en del av Nidar-kampanjen. Foto: Nidar

Derfor blir det noe misforstått og hysterisk over at det hele endte med at reklamefilmen ble trukket fra markedet.

Det er noe som heter å velge sine slag.

Det er viktig å ta gutters problemer med kroppsfiksering og spiseforstyrrelser på alvor. Det er et underkommunisert tema. Ikke minst er det et problem at mange unge bruker TikTok som fasit for overdreven styrketrening, som kan skape vranglære om hva som er klok trening. Oppblåste forbilder på mobilen kan ramme selvtilliten hardt i en sårbar alder. Vi står i fare for å utvikle en generasjon der fokuset på muskler går altfor langt.

Slik er vi vant til å se verdens beste langrennsløper. Foto: CARL SANDIN / BILDBYRÅN

Men alt dette er en ganske annen skål enn humor som virkemiddel i en reklamefilm med Klæbo i baris.

En langrennsløper på Johannes Høsflot Klæbos nivå er naturligvis veltrent. Blikket hans, filmingen, stemningen i innpakningen, alt underbygger overtydelig at dette ikke er alvorlig ment.

Da blir stormen malplassert.

Som samfunn bør vi ikke havne der at terskelen for å bli krenket er så lav at det rammer noe så uskyldig som denne filmen. Hvis det skal så lite til for å stoppe humor, god eller dårlig, mister vi samtidig noe viktig på veien. 

Ironisk nok endte oppstyret rundt Johannes Høsflot Klæbos magemusker med at den trukkede filmsnutten fikk mye mer oppmerksomhet enn om den hadde blitt sendt som planlagt. Slik sett får Nidar en mye større effekt enn noen kunne sett for seg av filmene med langrennsstjernene.

For langrennslandslaget må det oppleves frustrerende at de kritiseres nesten uansett hva de foretar seg. I årevis har det vært et tema at miljøet byr for lite på seg selv i det offentlige rom.

Når de nå stiller opp på noe såpass lite selvhøytidelig som reklamefilmserien for Nidar, blir det også stemplet som feil av enkelt.

I en tid med et krevende sponsormarked, er det ikke så lett å navigere for en presset nasjonalidrett. Her burde de blitt møtt mer langt mer romslighet.

Den delen av kritikken som er mer relevant enn å slå ned på humor, er det Martin Johnsrud Sundby tok tak i da sponsoravtalen med Nidar ble undertegnet. Er det riktig at toppidrettsutøvere, som skal fremstå som forbilder for barn og unge, skal gå i bresjen for å markedsføre noe usunt?

Det er et tema det er legitimt å ha ulike meninger om. 

For egen del klarer jeg ikke å hisse meg nevneverdig opp over sponsoravtalen. 

Men jeg lar meg irritere over at en artig reklamefilm fikk helt uforholdsmessige reaksjoner.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.