– Det var ikke den Agatha Christie jeg kjente

My chers amis, gather round in the library for a little mystery.

Slik ville Hercule Poirot kanskje åpnet denne ukas Bokbrevet, som skal se på mysteriet Agatha Christie.

Etter avslutningen på The White Lotus, har amerikanske medier ilt til med lesetips som kan fylle tomheten Netflix-bangeren etterlater seg. På disse listene finner vi selvsagt Agatha Christies «Mord på Nilen».

Den har jeg nylig lest, og det er slående hvor mye likt det er mellom Christies klassiker og Mike Whites suksess-serie.

Begge byr på et persongalleri av rikinger som oppfører seg som drittsekker i eksotiske miljøer. Begge sirkler rundt mord, selv om The White Lotus ikke hovedsakelig er krim. Begge byr på mørk satire, den ene over briter og den andre over amerikanere.

Et intervju med Poirot-skuespiller David Suchet ga meg et nytt blikk på Agatha Christie, og han byr på en koselig påskehilsen til dere!

Jeg har funnet tre nye krimforfattere jeg digger, som jeg gjerne deler med deg.

Har du et glass sherry for hånden?

At jeg er blitt så opptatt av likhetstrekk mellom «The White Lotus» og Agatha Christies univers, er fordi jeg har sett to TV-serier parallelt.

Britbox byr nemlig på en ny serie der Hercule Poirot reiser i krimdronningens fotspor: «Travels with Agatha with Sir David Suchet», og den må jeg vie litt tid før jeg kommer tilbake til «The White Lotus».

Mange gode skuespillere har gestaltet Poirot i ulike filmer og serier, men David Suchet er den skuespilleren flest mennesker i verden forbinder med den belgiske detektiven. Ikke rart, for Suchet har spilt ham i 70 episoder over en periode på 25 år!

Da er det ham vel unt å få reise i Christies fotspor til slående vakre omgivelser i Sør-Afrika, Australia, New Zealand, Canada og Hawaii.

Det første jeg tenker når jeg får opp David Suchet på Zoom-intervjuet, er HVOR ER BARTEN? Og det andre er: Denne stemmen kunne jeg lyttet til hele dagen, så dyp og så velartikulert Queen's English.

Agatha Christie reiste mye i sitt liv, ikke minst med sin andre ektemann som var arkeolog. Men serien holder seg til en åtte måneders arbeidsreise hun gjorde i 1922 med sin første mann, Archibald Christie.

De fleste av oss tenker på Agatha Christie som en streng, gammel dame. Det gjorde også Sir David, som aldri fikk møte skaperen av Hercule Poirot, siden hun døde i 1976, nesten femten år før hans første Poirot-serie:

– Kvinnen jeg så for meg før jeg dro på reisen, var denne ganske storslagne Dame Agatha. Hun var veldig reservert og veldig kritisk.

Suchet forteller at Christie ikke stilte opp på boklanseringer eller premierer på teateroppsetninger av bøkene hennes. Hun var også skeptisk til skuespillere som gestaltet hennes litterære figurer:

– Jeg hadde nok ikke villet møte Agatha Christie om jeg hadde kunnet.

Det å reise i fotsporene hennes ga skuespilleren et nytt syn på dama han trodde han kjente ut og inn:

– Det var ektemannen som var stjernen på denne reisen, mens Agatha på dette tidspunktet var nylig fylt 30 og ikke etablert som forfatter ennå.

Christie visste alltid at hun ville skrive, men lette etter en sjanger hun kunne føle seg vel i. En dag spurte søsteren henne: «Du Agatha, som kjenner til gift og slikt, hvorfor skriver du ikke et mordmysterium?»

Som sagt så gjort, og Christie hadde gitt ut én krimbok før hun reiste: «The Mysterious Affair at Styles» (1920), og der møter vi faktisk Hercule Poirot for første gang. Hun hadde med seg skrivemaskinen på turen og observerte sine medpassasjerer og båtlivets viderverdigheter, gode som dårlige:

– Hun led forferdelig av sjøsyke, og denne egenskapen ga hun videre til Hercule Poirot, forteller skuespilleren og ler.

David Suchet mener at Christie i løpet av denne lange reisen ble «Agatha Christie»:

– Jeg tror at hun under denne reisen bestemte seg for å bli forfatter. Når hun gikk i land underveis kunne hun lese gode anmeldelser i britiske aviser, og plutselig ble karrieren hennes lansert.

I én anmeldelse står det at hennes skapning, Hercule Poirot, er en detektiv som kunne matche Sherlock Holmes. Veldig oppmuntrende for en ung forfatter!

Uansett hvor han reiser i serien, møter David Suchet folk som vil ta selfie med den berømte Poirot. Det er nesten vanskelig å se for seg en verden uten Agatha Christie:

– Jeg møtte en ukjent, usedvanlig ung kvinne. Hun var ekstraordinært modig, eventyrlysten, energetisk, elsket det sosiale livet, og nøt å spille piano og synge på skipet. Det var ikke den Agatha Christie jeg trodde jeg kjente.

Det gøyeste vi lærer om den bejublede krimdronningen er at hun lærer seg å surfe, i en tid som dikterte strenge regler for kvinners atferd.

Hun og Archie prøvde sporten først i Sør-Afrika, og ble bitt av basillen. De tok en ferie til Hawaii for å forbedre teknikken, og i sin selvbiografi beskriver Agatha Christie surfing som «one of the most perfect physical pleasures that I have know».

I 1922 var nok hun den eneste kvinnen som red bølgene på et brett, såpass oppsiktsvekkende at surfemagasinet Surfer Today har en egen sak på henne, med bilder.

Satire over britisk fremmedfrykt

Så til sammenligningen med «The White Lotus» jeg åpnet Bokbrevet med. For dere som ikke har sett serien, så begynner hver sesong med mord, og så ser vi rike amerikanske turister ankomme luksushotellet White Lotus på henholdsvis Hawaii, Sicilia og Thailand.

Serieskaper Mike White MÅ være dypt inspirert av Agatha Christie, for dette er jo veldig likt åpningen på en Hercule Poirot-serie!

Både hos White og Christie foregår mysteriene på ferie, på avsondrede øyer, eller på båt, blant bemidlede mennesker.

Problemet er at selv ikke rike folk kan reise fra problemene sine, eller fra personligheten sin. Begjær, frykt og hevngjerrighet blir med i kofferten. I møte med de lokale avslører turistene seg som ofte som selvopptatte og nedlatende.

At Poirot er en enslig belgier blant briter, var ikke bare for å gi ham en morsom aksent. Under første verdenskrig møtte Agatha Christie belgiske flyktninger og de gjorde dypt inntrykk på henne.

Det å skape en utenlandsk detektiv i landet som fostret erkebritiske Sherlock Holmes var ganske uhørt på hennes tid, men hun visste hva hun gjorde.

I bøkene møter Poirot svært ofte dømmende holdninger fra selvgode briter. Selv om Poirot elsker Storbritannia, og i særdeleshet engelsk herremote, er David Suchet enig i at den belgiske detektiven fungerer samfunnskritisk:

– Jeg syns du er veldig rett i at Poirot var et speil av vårt britiske samfunn. Hun lar Poirot være svært foraktfull over den britiske overklassen og arvet rikdom. Vi vet også at hun ønsket å skrive Poirot som veldig snill og høflig mot tjenerskapet, som hun var klar over at britene ikke var så gode på.

Poirot vanker blant de høyere lag av samfunnet, og har sans for det gode liv, men lar seg ikke korrumpere. Han fungerer som et stødig moralsk kompass for oss lesere. Når Poirot samler flokken i biblioteket på slutten, er det ikke bare morderen han avslører, men sosietetens maskespill og smålighet.

Intelligens og medmenneskelighet vinner til slutt over rikdom og rang.

Jeg lovet en påskehilsen fra selveste Poirot, og før jeg går videre med noen lesetips, vær så god, mes petits amis:

3 nye krimfavoritter

Etter å ha lest mine gode kritikerkollegers påskekrimanbefalinger, har jeg bestemt meg for å sjekke ut norske Eva Fretheim i løpet av ferien. Hun vant attpåtil Rivertonprisen denne uka for sin forrige bok, så jeg er rimelig sikker på å finne en ny favoritt i henne.

Ellers har jeg søkt meg mye til krim på lydbok i vinter, min lille safe space fra ekte drap og krig. Jeg har gledet meg til å presentere en amerikansk forfatter jeg har hatt glede av: Liz Moore.

Jeg fikk tipset fra Barack Obamas sommerlesetips, og det er lett å skjønne hvorfor han likte bøkene hennes, for her ligger fokus på miljøskildring og ikke på sånne tekniske CSI-greier med likfunn og blodsprut.

Jeg leste begge romanene som fins på norsk på rappen.

I «Lang lysende elv» møter vi Mickey Fitzpatrick som har jobbet seg opp fra en skikkelig drittoppvekst. Søsteren har det gått verre med, og når lik av narkomane kvinner begynner å dukke opp i Philadelphias gater, er Mickey livredd for at hun skal bli hans neste offer.

I denne boka blir vi kjent med flere sider av byen Philadelphia og på ofrene av den grusomme opioidkrisen.

Moores nyeste bok, «The God in the Woods»/«Guden over skogene», tar oss med upstate New York i 1975, på en sommerleir for privilegerte skolebarn fra Manhattan. Jeg har alltid lurt på hva amerikanske barn og ungdom driver på sånne summer camp, og det får vi svar på her.

To forsvunne barn utgjør mysteriet i denne boka, men klasseskiller, miljø­skildring og noen særegne typer er det mest fengende ved romanen. Denne er min favoritt av de to, og jeg mener «Guden over skogene» har potensial til å bli en bestselger også i Norge, gjennom munn-til-munn-metoden.

Ellers anbefaler jeg her en spionroman og en skrekkroman for deg som foretrekker de sjangrene, sveip til høyre for å se begge:

Kjære leser, med snøstorm og nord og sommertemperaturer i sør, vet jeg ikke om du velger peisen eller solveggen når du skal finne fram påskelektyren, men jeg håper du finner noe fint å fylle sjelen med.

Med det ønsker jeg deg en nydelig påske!

Siss

Kommentér

Jeg har ikke noe flammende debattspørsmål denne gangen, men jeg har veldig lyst å høre om ditt forhold til Agatha Christie. Fikk du nye tanker om henne nå? Har du en favortitt blant bøkene hennes?

Husk at min lørdag skinner hvis du deler dine tanker med meg.