Det vakre norske boligfeltet

Vi nordmenn elsker boligene våre. Vi pusser dem opp, vi innreder dem, vi legger sjela vår i dem.

Noe av det lureste med den norske samfunnsmodellen er at vi i stor grad eier våre egne boliger, tar vare på dem, og ser dem som en viktig del av vår identitet.

Enten det er villaer, rekkehus eller leiligheter.

Men ikke bare våre egne boliger betyr noe. Like viktig er hvem som bor rundt oss, og hvordan boligområdene er konstruert.

Det norske boligmarkedet er i krise, hører vi. I de store byene er det blitt så dyrt at bare arvinger og adelsstand har råd til selv de minste krypinn.

I de mindre byene, og på bygdene, er det ofte helt omvendt: Boligmarkedet er dødt som havet i indre Oslofjord.

Samtidig er det noe som er likt, selv om utslaget naturligvis er betydelig større i byene.

De med penger klumper seg sammen.

Og dermed: De som ikke har så mye penger gjør det samme.

Ikke at dette er nytt, for all del. Aller minst her i Oslo, som har vært en klassedelt by nær sagt til alle tider. Men trenden fortsterkes. Klasseskillene fester og fordyper seg.

«Vestkanten er det nærmeste man kommer en ghetto», fastslås det fra sosiologhold, og selv om jeg kanskje ikke ville brukt det ordet, så er det jo sånn:

At folk i byenes ulike boområder lever svært atskilte liv.

Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

Selv vokste jeg opp i det som – liker jeg å innbille meg – var det norske boligfeltets gullalder på 1970- og 80-tallet. Etter 1968-kulturens oppgjør med det gamle klassesamfunnet, men før Norge ble nyrikt.

Gaten vår, en liten stubb med navn etter en av de feminine figurene i den norrøne mytologien, besto av husbankfinansierte og selvbygde eneboliger, alle romslige og praktiske. Og ikke minst: Med et eksemplarisk klassemangfold.

På rekke og rad, tatt på husken: Adjunkt B., bedriftseier/direktør P., yrkesskolelærer S., sivilingeniør/Jehovas Vitner N., lastebilsjåfør U., offiser F. Rett over gaten: Arkivar K., drosjesjåfør E., langtransportsjåfør L.

Der vokste jeg opp, altså, i et slags sosialdemokratisk sammensurium, og vi følte oss alle «classless and clever and free», som John Lennon en gang sang med tung ironisk snert.

Det var som et Norge i miniatyr. Forskjellige folk med forskjellig utgangspunkt og med forskjellige verdier i livet. Som (stort sett) levde i fred og fordragelighet med hyppige gatefester og svært mye farting frem tilbake mellom husene.

Selvsagt gikk vi ungene på samme skole, der dagene ble åpnet med salmesang og Fader vår, uten at det nødvendigvis var et eksempel å følge, selv om det jo er noe fint med slike fellesritualer.

Lærdommen var uansett at vi er ulike, men like. Det var et oss mer enn et dem. Jeg vil tro at det gjorde noe med oss som vokste opp der og måten vi fortsatt ser verden på.

Sånn er det kanskje fortsatt på mindre steder. Men min egen svogerforskning tyder på at det har skjedd endringer også der. Folk menger seg ikke like sømløst ned de andre lenger.

Men selvsagt ikke i samme grad som i de urbane sentraene. Ikke bare i Oslo, men også i de omliggende områdene, der det bygges mye smått og trangt og billig(ere) for dem som ikke lenger har råd til byen.

Jada, vi kunne selvsagt nevnt det etniske aspektet i dette, for det skal overhodet ikke unnslås. Men det er likevel ikke hovedpoenget her.

For «luksusghettoer brer seg, og det samme gjør fattige soner» som NRKs Politisk kvarter formulerte det tirsdag, og det handler såvisst ikke bare om innvandring.

Spørsmålet er om det er mulig å lage en politikk som motvirker denne trenden, som jo er det motsatte av boligfeltstankegangen som fortsatt preger så mange av oss.

Kommunal- og moderniseringsminister Bjørnar Skjæran. Foto: Lise Åserud / NTB

Aps boligminister Bjørnar Skjæran er usikker på om et alternativt boligmarked med lave og regulerte leiepriser vil fungere særlig godt, og viser til negative eksempler fra andre land.

For eierlinjen har fungert godt i Norge, også i Oslo, som har unngått mange av problemene som preger nedslitte og kriminalitetsutsatte forsteder i europeiske storbyer, også i våre naboland.

Jeg tror Skjæran har mye rett i det, og jeg har iallfall ingen kvikkfiks-løsninger for å forhindre at idealene fra boligfeltet ikke bare blir en nostalgisk fortelling om det som en gang var.

Men det må inn i den politiske tenkningen, fra venstre til høyre: At sosialt mangfoldige boområder er god nasjonsbygging.

For hvis vi bare bor med og omgås dem som ligner oss mest, mister vi forståelsen av landet Norge, der det er litt mindre avstand mellom «høy» og «lav» enn i så å si hele resten av verden.

Et land der vi omgås hverandre; et land der vi møtes i øyehøyde, som det så populært heter for tiden.