Det største i den minste

Julefortellingen er så enkel. Og likevel så full av kraft. Det er en dramatisk historie der helt vanlige mennesker blir satt på prøve. De får nær umenneskelige oppgaver. Og løser dem. Vi snakker fortsatt om det. Hver eneste jul.

Maria, den unge jenta som er forlovet med Josef, snekkeren, får beskjed om at hun venter barn - og at den gutten hun skal føde, er Guds sønn.

Hva tenkte Maria?

Josef, som vet så altfor godt at han ikke er far til dette barnet, blir hos Maria. Han tror på henne. Og han følger henne hele veien.

Fra fødsleskirken i Betlehem. Kirken er bygget over grotten der man mener at Jesus ble født. Foto: Leon Neal / AFP / NTB

Til Betlehem, gjennom fødselen i den kalde grotten som vi i ettertid omtaler som en stall. Og videre bort derfra, når de forstår at de må flykte, gjennom ørkenen, i retning Egypt.

Mange har spurt seg om hva Maria tenkte disse dagene. Svenske Carola Häggkvist synger så vakkert om det i sangen “Himlen i min famn”:

“Er du jordens skjulte skatt som jeg har fått beskytte denne natt? Er det selve himmelen jeg gynger i min favn?”

Og om mysteriet Maria står midt oppe i:

“Nå er englen borte. Han sa så mye vakkert, mye mer enn jeg forstår. Aldri skal jeg glemme de ord som jeg fikk høre. Hva som enn hender, vil de gi oss kraft og mot.”

Maria trenger kraft og mot. For det er mye å ta inn for en ung jente, dette. Hvordan skulle livet bli? Hva sa folk bak ryggen hennes? Ble Maria respektert, eller så folk rart på henne? Og hvordan var det egentlig å oppdra et barn som hun visste var annerledes enn alle andre barn?

Julekrybben, det lille guttebarnet omgitt av mor Maria og far Josef - og de som kom reisende til. Foto: Leif R Jansson/TT / TT Nyhetsbyrån / NTB

Vi hører lite om den lille gutten, før han blir voksen. Far Josef er nesten borte fra fortellingen. Vi kan bare lure på hvordan han har det i disse årene, som bonuspappa til han som de har fått vite er Guds sønn. Josef må kunne kalles en moderne mann, forut for sin tid.

Hva ville han tenkt i dag?

Fortellingen om denne lille familien bærer håpet i seg, enten vi tror eller ikke tror. Budskapet er at alle mennesker er like mye verdt, enten de er født i et palass eller i en mørk grotte. Enten de lever i rennesteinen i Calcutta, eller i en fasjonabel leilighet i New York.

Det lille barnet, født på julaften, skal bli en voksen mann, som kommer til å gå blant de mest utsatte og utstøtte i samfunnet. Han skal slå ned på dem som tror de er hevet over sine medmennesker, de som mener de fortjener sin status og rikdom på bekostning av andre.

Håp, tro og tvil

Hva ville han tenkt i dag? Om måten vi lever på, hvordan vi deler det vi har, hvordan vi tar vare på hverandre? Og hvordan vi tar vare på dem som trenger det aller mest?

Julen i fjor - frivillige ved fattighuset delte ut mat til dem som trengte det. Foto: Emilie Holtet / NTB

Kjernen i julebudskapet er at det nyfødte barnet skal frelse oss. For noen betyr det å bli fri fra evig fortapelse, etter døden. For andre betyr det håp, her nede på jorden.

Mens for atter andre er det en fortelling som ikke betyr noe for deres eget forhold til tro og tvil - men som de kanskje ser som en av grunnfortellingene som har formet vårt samfunn og vår kultur.

Eller bare en god historie som gir oss en velkommen pause fra hverdagen i noen av årets mørkeste dager.

Julen er full av forventing og glede. For mange er den også full av savn. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Få høytider bærer i seg flere forventninger, mer glede, enn julen. Og mer savn, for mange av oss. Savn etter dem vi har mistet. Savn etter det som var. Kanskje barndommens jul med besteforeldre, kusiner og fettere, tanter og onkler.

Eller lengsel etter det som kan bli en gang. Et håp om at fremtidens julefeiringer, og selve livet kan bli bedre, et sted der fremme.

Det begynte i Betlehem. Herfra kom fortellingen som har formet vår verden. Om at det største kan komme i den aller minste og mest sårbare. Kraften i den fortellingen lever fortsatt.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.