Det store problemet med handel er at det ofte skaper ulikhet

HANDEL: Jens Stoltenberg og Thorbjørn Berntsen på årsmøte i Oslo Arbeiderparti i 1992. Foto: Helge Mikalsen / VG / NTB

I påsken ringte jeg til Thorbjørn Berntsen for å gratulere ham med 90-årsdagen.

Dette er en kronikk

Thorbjørn er rørleggeren som ble stortingsrepresentant, statsråd og samfunnsbygger. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham på midten av 1970-tallet da han ledet Oslo Arbeiderparti og jeg var aktiv i AUF i Oslo.

På den tiden var det titusener av industriarbeidere i Oslo. Tradisjonsrike bedrifter som Akers Mek., Kværner, NEBB og Spigerverket laget alt fra skip, til turbiner, spiker og batterier.

Da Thorbjørn Berntsen og jeg begge gikk av som statsråder etter valget i 1997, var alt borte. I løpet av to tiår var praktisk talt all industri i byen nedlagt. Der det før var verkstedhaller, smelteovner og kraner, var det nå boliger, kjøpesentre og kontorer.

Thorbjørns gamle arbeidsplass hadde blitt til Aker Brygge.

GAMLE OSLO: Utsikt over havnen i Oslo med gamle Akers Mek. Foto: NTB / NTB

Det var ikke lønnsomt at dyktige industriarbeidere i Oslo skulle lage produkter det var billigere å kjøpe fra utlandet. Over hele Norge ble det færre som jobbet i tradisjonell industri. Det skyldtes ikke bare mer handel, men ofte vel så mye krav til økt produktivitet.

Færre ansatte produserte mer. Produksjonen gikk opp, antallet ansatte gikk ned. Resultatet var at handel og økt produktivitet frigjorde arbeidskraft, som gjorde det mulig blant annet å bygge opp den nye oljeindustrien og ulike tjenesteytende næringer. Ikke minst muliggjorde det at flere kunne bli helsearbeidere, lærere, forskere og mye annet vi hadde bruk for i offentlig sektor. Globaliseringen satte sine spor. Det var smertefullt for mange, men det var riktig. Mer internasjonal handel økte landets verdiskaping og vår felles velferd.

Handel gjør oss rikere. Det gjør spesialisering mulig. Vi kan bruke arbeidskraften vår, naturressursene våre og kapitalen der vi får mest igjen. I Norge er vi gode til å produsere petroleum, metaller, fisk og mange tjenester som for eksempel skipsfart og ingeniørtjenester. På den annen side er vi ikke gode til å lage biler, mobiltelefoner, eller for den saks skyld til å dyrke avokado eller appelsiner.

Handel og spesialisering gjør det også med mulig med stordrift. Hydro kan produsere 40 prosent av all europeisk aluminium i store produksjonslinjer. Kostnadene for hvert tonn går ned, til fordel for både kjøper og selger.

AKER BRYGGE: Slik området ser ut i dag. Foto: Hanna Johre / NTB

Det store problemet med handel er at det ofte skaper ulikhet. Mens hvert land blir rikere av å handle med hverandre, er det langt fra sikkert alle i landet blir rikere. Tvert om. Handel gir både vinnere og tapere. De bedriftene og arbeidstagerne som får solgt mer til utlandet, er vinnere. Forbrukerne er også vinnere fordi varene blir billigere.

De som taper, er de bedriftene og arbeidstagerne som blir utkonkurrert av utlandet. De opplever at jobber forsvinner og at inntektene blir mindre.

Alle som er for fri internasjonal handel bør derfor være sterke tilhengere av at vi omfordeler. De som vinner, må dele med de som taper. Bare slik kan vi sikre at handel kommer alle til gode. Industriarbeiderne i Norge som mistet jobbene som følge av at vi importerte billigere varer fra andre land, fikk hjelp til å omstille seg og få seg en ny jobb. De visste også at de kunne være trygge på at de hadde tilgang til skole for barna sine, gode helsetjenester og sikker pensjon. I stedet for å være et sikkerhetsnett folk ble hengende fast i, fungerte velferdsstaten som en trampoline folk våget å satse fra.

Brede velferdsordninger og en offentlig sektor som legger til rette for omstilling, har derfor bidratt til at gevinstene ved internasjonal handel er blitt mer rettferdig fordelt i Norge enn i mange andre land. Det er nok også grunnen til at det er langt bredere politisk tilslutning til fri handel i Norge enn for eksempel i USA, der langt flere har tapt på handelen med andre land.

I de skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark er skattene om lag på samme nivå og har ligget nokså stabilt mellom 40 og 45 prosent av BNP. Det har muliggjort omfattende omfordeling både gjennom gode offentlige velferdstjenester til alle og gjennom et progressivt skattesystem som gjør at de som har mest, betaler mest.

Alle våre land har små, åpne økonomier der eksport og import til sammen utgjør et beløp på størrelse med et BNP. Det betyr stor konkurranse mot virksomheter i andre land både på ute- og hjemmemarkedet. Det innebærer høyt tempo i omstillingen i økonomien. Likevel er det bred tilslutning til fri handel i Skandinavia.

I USA har skattenivået ligget på rundt 25 prosent av BNP, eller ikke så langt fra halvparten av vårt skattenivå. Det gir lite rom for omfordeling. Man får ikke skandinavisk velferdssamfunn med et amerikansk skattenivå. Manglende omfordeling i USA er sannsynligvis en viktig del av forklaring på motstanden mot frihandel i landet. President Trump vant valget i fjor med et budskap om mindre handel og mer toll.

Mange amerikanere har opplevd at gevinstene ved globaliseringen ikke har kommet dem til gode. Men svaret på det er ikke mindre handel.

Det reduserer verdiskapingen både i USA og i resten av verden, og gjør oss alle litt fattigere.

Svaret er mer omfordeling. Det forsto min gode venn Thorbjørn Berntsen og hans generasjon. De var del av en stor omstilling av norsk økonomi, og de forsto at når vi er gode på dele, blir vi også bedre på å skape.