Det siste verden trengte

Se det for deg:

Store grønne enger, dype gran- og furuskoger, snøkledde fjell som rager i bakgrunnen og turister som får puste frisk luft i et område som de enten må ri eller gå til.

På få minutter ble dette turistparadiset forandret til et helvete da væpnede menn stormet ut fra skogen.

De skilte menn fra kvinner og barn, ba om navnene deres – som er en måte å vite om de er muslimer eller hinduer – og henrettet deretter ubevæpnede sivile.

En kvinne forteller til nyhetsbyrået Reuters at hennes far ble bedt om å resitere et islamsk vers.

Angrepet skjedde 22. april i Kashmir.

Dette er landområdet i det nordvestlige hjørnet av det indiske kontinentet som både India og Pakistan hevder tilhører dem.

India mener Pakistan stod bak angrepet.

Det pekes blant annet på en tale som den mektige pakistanske hærsjefen Asim Munir holdt en uke i forveien.

Der han sa at de ville støtte sine brødre i kampen i Kashmir og at pakistanere på alle måter var forskjellig fra hinduer.

Det er ikke første gang India opplever islamistisk terror.

Jeg var selv i Mumbai i 2008 og opplevde hvordan den gigantiske byen ble lammet av et terrorangrep på et av byens mest kjente hoteller.

Jeg så blodrestene på en kafe hvor tilfeldig besøkende ble skutt og drept.

Da som nå ligger den uløste konflikten om Kashmir som et åpent sår mellom landene.

Da som nå skylder India på Pakistan for å stå bak de islamistiske terrorgruppene.

Da som nå ser Pakistan på India som en stormakt som undertrykker den muslimske delen av befolkningen.

Inntrykket forsterkes av politikken som føres av statsminister Narendra Modi.

Han har for eksempel bygget et hindutempel på et sted hvor det stod en kjent moské.

Denne var igjen bygget på et sted mange hinduer mener er fødestedet til en av de viktigste gudeskikkelsene i hinduismen.

Det har også vært en vekst i antimuslimsk språkbruk og økt voldsbruk.

India har samtidig tatt bort selvstyret som har vært i Kashmir.

Kashmir er egentlig bare en del av et dypt fiendskap mellom de to landene.

Området er et symbol på de uløste problemene som fulgte av oppsplittingen av det britiske imperiet etter den andre verdenskrigen.

Da ble Pakistan stiftet som en egen muslimsk stat i opposisjon til det sekulære og flerkulturelle India.

Over en million mennesker ble drept og 10 til 15 millioner ble tvunget til å forlate sine hjemland.

Siden den gang har India og Pakistan bygget opp sine militære styrker for en konfrontasjon med hverandre.

Tydeligst ble dette da de utviklet atomvåpen parallelt på 1970-tallet.

Men mens India i dag er en verdensmakt med en sterk økonomi, har Pakistans posisjon blitt svekket sammenlignet med nabolandet.

Det er nå en ubalanse i maktforholdet som ikke var der tidligere.

Indias bruttonasjonalprodukt er i dag 11,2 ganger så stort som det pakistanske. Ved årtusenskiftet var det 4,7 ganger så stort.

Pakistan har kompensert for dette med å søke seg tettere til Indias hovedfiende, Kina.

For der USA lenge hadde et samarbeid med begge parter, og India var mest opptatt av å finne en tredje og uavhengig vei, hører de to landene nå mer til hver sin leir.

India kjøper mer og mer våpen fra Vesten, primært Frankrike og USA, og mindre fra Russland.

Samtidig kjøper Pakistan mer og mer fra Kina.

Det gjør at konflikten som nå truer med å kaste hele regionen ut i krig, også går inn i konfliktbildet mellom USA og Kina – og den usikkerheten som preger verden.

FN er svekket, og amerikanerne trekker seg gradvis tilbake fra internasjonalt diplomati. Donald Trump har ikke engang utpekt en ny ambassadør til India.

Med kriger som raser i Gaza, Ukraina og Sudan, er det mindre tid og krefter til å gjøre det møysommelig diplomatiske arbeidet med å roe ned situasjonen og finne en utvei begge parter kan leve med.

Det går an å håpe at det verste er over og at stridighetene roer seg.

Det er tross alt ikke første gang dette skjer, men å håpe på det beste er en dårlig strategi, både i livet og i storpolitikken.

Særlig i dagens situasjon.

De nasjonalistiske følelsene er sterke på begge sider akkurat nå. De neste timene og dagene vil gi oss en pekepinn på hvor omfattende og farlig dette vil bli.

Det siste verden trenger er at dette utvikler seg til en større militær konflikt enn det allerede har blitt.