Det jeg har sett denne landslagsuka, forbauser meg

Årets første landslagssamling går mot slutten. Nå gjenstår kun den siste, tøffeste testen. En test som i seg selv, rent fotballfaglig, ikke blir enkel.

Det har flere andre nasjoner fått erfare tidligere. Men med alt det utenomsportslige fokuset og trykket som er inn mot denne kampen, tenker mange at det fører til en enda større utfordring.

Det at Norge skulle få Israel i sin VM-kvalifiseringsgruppe føltes utgjort. Det måtte jo selvsagt bli Norge. Jeg satt selv i studio under trekningen og fikk slengt det politiske aspektet rett i ansiktet.

Det at vi er så heldige at vi bor i et land som engasjerer seg voldsomt i mye som foregår langt utenfor våre egne landegrenser, skal vi jo være stolte av.

– Tror ikke alle forstår

Samtidig er det et ekstremt stort privilegium at vi har det så bra, at vi har muligheten til det også. De aller fleste andre land har dessverre mer enn nok med sine egne problemer. Det må vi også huske.

Med dette, rettes det ofte også et blikk mot våre stjerner, at de også engasjerer seg.

Fotballspillere, samt idrettsutøvere generelt, innehar en enormt sterk posisjon til å si og mene ting. Utnytt den, sier folk.

Jeg tror ikke alle forstår de eventuelle konsekvensene av at de gjør det, og hvilken enormt utfordrende situasjon de er i.

– Forbauset meg

Husk at spillerne ikke bare representerer Norge, men også en klubb med eiere, sponsorer, supportere og andre som har sine politiske standpunkter og lignende.

Og ethvert lite sitat kan blåses opp og lage støy. Det har jeg selv vært vitne til denne samlingen, noe som har forbauset meg.

Helt fra første presseseanse på dag en, har spillere og hovedtrener Ståle Solbakken, måttet svare på spørsmål angående konflikten mellom Israel og Palestina.

De har i alle sammenhenger uttalt seg balansert og fornuftig, sammen med et ønske om først og fremst å ha fokus på fotballen og kampen som skal spilles.

Reflekterte, med tanker og følelser knyttet til den tragiske konflikten, men med enorm rolleforståelse for hva en kan og ikke kan si.

Jeg er ikke overrasket, men samtidig meget imponert over hvordan nærmest en hel spillergruppe har håndtert dette.

– Kjente på en anspent stemning

Det toppet seg på den siste pressekonferansen før kveldens kamp. Et helt Israelsk pressekorps var klare til å angripe spesielt hovedtrener Ståle Solbakken.

I løpet av uken som har gått, hadde de plukket opp at spillere, men spesielt Ståle, hadde uttalt seg på en måte som de oppfattet som ignorant og respektløs.

Jeg kjente selv på en anspent stemning da vi ankom presserommet. Det var stille før stormen.

Først kom Alexander Sørloth og parerte alle spørsmålene som kom hans vei på en forbilledlig måte, deretter inntok Ståle Solbakken podiet.

En rutinert herremann som Ståle Solbakken måtte selv innrømme at han ikke hadde opplevd lignende, men taklet seansen så godt at de Israelske journalistene inne på presserommet satte spørsmålstegn ved hva de egentlig hadde fått servert av egen presse i uken som hadde gått.

Noen timer senere kom Israels kaptein, Eliazer Dasa, opp på den samme podiet. Tydelig fornøyd han også, med det han hadde fått høre fra våre representanter.

Han feide deretter bort all spekulasjon om det å møte Norge ga noen ekstra motivasjon, utover det faktum at det er et godt lag med noen fantastiske spillere. Han hadde fokus på fotballkampen.

– Lov å tro på VM

Kvelden før kampen i Debrecen fikk jeg også endelig følelsen av at vi fullt og helt kan konsentrere oss om det som kommer til å foregå inne på banen. I alle fall i 90 minutter pluss tillegg.

En enormt viktig kamp for Norge, i jakten på VM 2026. Seks poeng på de to første kampene, attpåtil på bortebane, ville satt enormt stort press på Italia før de kommer til Ullevaal i juni.

Legg til at målforskjell i denne kvalifiseringen trumfer innbyrdes oppgjør, har vi med nedsablingen av Moldova rett og slett fått en drømmestart.

Et Ullevaal utsolgt på minutter. For en ramme og kamp det kan bli. Italienerne kan grue seg, vi kan bare gå og glede oss de neste månedene.

Det har alltid vært lov til å drømme. Til og med også håpe.

Med seier mot Israel, er det faktisk lov til å tro.