Det fineste jeg vet

4 days ago 9

Idrett er for vakkert til å bli styrt svakt. I Norge er det tatt syvmilssteg.

Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.

Fredag 3. oktober kl. 14:51

Om ikke mange måneder skal Norge forsyne seg grovt av medaljene i nok et vinter-OL. Deretter kommer trolig milepælen vi har ventet (u)tålmodig på i 25 år: At det norske herrelandslaget i fotball skal delta i et mesterskap igjen.

Begge arrangementene blir tydelige eksempler på en av idrettens viktigste funksjoner, å være et leirbål for oppmerksomhet.

Vi kan være så forskjellige vi bare vil ellers i livet. Stilt overfor de virkelig store sportsanledningene, får vi noe felles å snakke om. Idrett får frem følelser hos et kjølig folkeslag, om det er vill jubel eller bunnløs frustrasjon.

Erling Braut Haaland og Norge nærmer seg VM-billett.

Jeg har aldri snakket med så mange fremmede som i den spontane folkestrømmen mot Oslo sentrum, etter at Kjetil Rekdal hadde satt straffen mot Brasil.

Men selv om toppidretten er aldri så viktig, er idrettens viktigste verdi rollen den spiller i samfunnet vårt. Idrett fungerer som et lim. For barn og for bredde, for fellesskap og samling.

Det er ikke få varige vennskap som er blitt innledet i en garderobe, på en hustrig bane eller på vei til eller fra en bortekamp.

Også som inkluderingsarena har idretten en helt spesiell funksjon. Når man kommer sammen ut på en arena, blir du lagkamerater uavhengig av status i samfunnet ellers. Fortsatt er det mye som kan gjøres for å favne enda flere, men ingen andre felt i samfunnet klarer å få med så mange.

Legger vi til hvilken verdi fysisk fostring har for fysisk og psykisk helse, blir det enda tydeligere hva idrett har å si for å utvikle seg som menneske.

Johannes Høsflot Klæbo er det største norske trekkplasteret i vinterens OL.

Når du forvalter noe så verdifullt, blir ansvaret ekstra tyngende på personene på toppen av pyramiden. Her har vi dessverre sett altfor mange eksempler på svakt styresett internasjonalt. Den ene problematiske saken har avløst den andre i mange av de internasjonale forbundene. Fortsatt preges topppen av altfor mange eldre herrer med dårlig skjulte egeninteresser.

I Norge har det alltid vært større grunn til å snakke om et idrettsdemokrati. Men her til lands har det siste tiåret vært en reise i retning av en sunnere kultur.

Åpenhetsdebatten forandret mye av synet også på innsiden av idretten, om hvordan en organisasjon som denne må forholde seg til omverdenen. Noe som er så felles som idretten, kan ikke lukke seg inne.

Fotballen er arena for å bygge vennskap.

Gjennom etableringen av Nasjonal idrettspolitisk arena (NIPA) har vi fått et sted å bryte meninger, i et miljø som for lenge var opptatt av å søke enighet for enighetens skyld. Vi har beveget oss fra en nesten ren mannsbastion, til en organisasjon med kvinnelig idrettspresident og kvinner på toppen av flere av de største særforbundene. Randi Gustad i håndballen er det ferskeste eksempelet. Og Gustad har det til felles med presidentkollegene sine, at hun slett ikke er kvotert inn. Her ligger kompetansen i bunnen, mens bedre kjønnsbalanse er en bonus.

I en organisasjon som denne vil det også alltid være utfordringer. Også her har idretten blitt flinkere til å snakke om de vanskelige tingene. Bedre systemer for politiattester, varslingskanaler og et ordentlig system for å forfølge overtramp, er noe av det som har styrket bevegelsen. Det er jo ikke farlig å være klare på det som er vanskelig.

Hva betyr idrett for deg?

aIdrett er livet! bIdrett er oppskrytt!

Fortsatt vil det være viktig å ha mye råderett i eget reir. Men med dagens ledelse er forståelsen av forholdet til verden rundt seg mye bedre enn den har vært.

Mye er usikkert rundt fremtiden i en urolig verden, og vi vil sikkert få forandringer fremover også på idrettens banehalvdel. Men én ting er sikkert.

Behovet for noe som samler oss blir aldri borte.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article