«Det er voldsomt å gå gjennom noe sånt for åpne dører»

4 days ago 14

– Jeg trodde jeg visste alt om ham, jeg trodde livet vårt sammen var godt. Jeg trodde han var min store kjærlighet, forteller Gisèle Pelicot (73) til VG.

Hun legger stille til:

– Og han var det også. Helt til den dagen alt ble avslørt.

Det er 2. november 2020.

Gisèle Pelicot sitter på politistasjonen. Hun blir vist bilde etter bilde av en sovende eller bevisstløs kvinne som blir voldtatt av ulike menn.

«Det er deg», gjentar politimannen.

«Nei», svarer Gisèle.

Hun synes kvinnen ser ut som en filledukke. Hun tror bildene er manipulert.

Men det er henne. Så sier politimannen et tall:

«53.»

53 menn hadde kommet til Dominique og Gisèle Pelicots hus i den lille landsbyen Mazan i Sør-Frankrike for å voldta henne – gjennom flere år.

– Jeg klarte ikke å forstå at kvinnen på bildet var meg, forteller Gisele Pelicot om øyeblikket som skulle endre alt.

Nå forteller hun sin versjon av historien i boken «En hyllest til livet».

VG møter henne i bydelen Saint-Germain midt i Paris, knappe to uker før den verdenslanseres i over 20 land.

– Politibetjenten sa: «Jo, madame, se, dette er soverommet ditt, nattbordet ditt, ditt glass.» Jeg tok på meg brillene og kjente igjen rommet. Men kvinnen? Jeg kjente henne ikke, forteller Gisèle Pelicot.

– Hun lå der helt livløs, uten bevissthet. Det var jo meg, men i ettertid har jeg skjønt at i det øyeblikket, koblet hjernen min helt ut for å beskytte meg. Det var først etter at jeg kom hjem og snakket med min venninne, at jeg satte ord på det for første gang: Mannen min har voldtatt meg og latt andre menn voldta meg i årevis.

Det hele var orkestrert av ham som hun hadde vært gift med i nesten 50 år.

De siste ti årene av deres ekteskap hadde han jevnlig dopet henne bevisstløs – og via chatterom på internett invitert fremmede menn til huset deres for å voldta henne. Over 70 menn, over 200 voldtekter.

Mr. Pelicot ble i desember 2024 dømt til lovens strengeste straff: 20 år. De 50 andre mennene, som da var blitt fra 26 til 74 år, ble dømt til fengsel i alt fra tre til 15 år.

Over 20 menn fra bildematerialet som politiet fant på Pelicots datamaskin, går fortsatt fri.

– Jeg prøver å ikke tenke å på det, for da blir jeg helt paranoid, sier Gisèle Pelicot.

– De vet jo hvem jeg er, men jeg vet ikke hvem de er. Kanskje har jeg truffet noen av dem?

– Nå sirkulerer de rundt i samfunnet. De er i Mazan, i Lyon, andre steder. Dessverre er ikke dette en unik sak: Det dukker hele tiden opp saker som handler om menn som voldtar kvinner som sover eller er ubevisste, sier Gisèle.

Hun er veldig nysgjerrig på rettssaken som pågår i Norge.

Kronprinsesse Mette-Marits sønn Marius Borg Høiby er blant annet tiltalt for fire sovevoldtekter – noe han selv nekter straffskyld for.

– På generelt grunnlag kan jeg si at det i slike saker er synd at kvinner ikke tør å åpne dørene, for ved å lukke dem beskytter de den som står tiltalt. Men det er så klart lett å si, for det er voldsomt å gå gjennom noe sånt for åpne dører. Det er ikke sikkert jeg hadde turt å gjøre det om jeg var en ung kvinne, sier Gisèle.

Å åpne dørene til sin egen rettssak var en beslutning som tok henne fire år.

– Jeg ville jo ikke at folk skulle vite hvem jeg var. Jeg ville ikke vises. Det var datteren min, Caroline, som først sa: «Mamma, du må åpne dørene. Hvis ikke, gir du en gave til disse mennene.»

Hun tok beslutningen da hun gikk en tur på stranden på øya Île de Ré, der hun hadde isolert seg i årene før rettssaken kom opp – og der hun i dag bor med sin nye kjæreste.

– Min ledestjerne ble disse ordene: «Skammen må skifte side». Det er et sitat fra den banebrytende advokaten Gisèle Halimi, sier hun og forklarer:

– I vår kultur er det alltid offeret som bærer på skam. Jeg visste at det kom til å bli grusomt i retten, men dette handlet ikke bare om meg. Kvinner over hele verden kjente seg igjen i historien min, det ble også deres rettssak.

Hun fortsetter:

– Jeg er stolt over å kunne bruke mitt eget navn som et symbol for andre kvinner. De ga meg en styrke jeg ikke visste fantes i meg.

Ved å åpne dørene fikk publikum og journalister fra hele verden høre og se hva som hadde skjedd – og folkemengden utenfor retten vokste og vokste for hver dag.

Hver gang en tiltalt erklærte seg uskyldig eller prøvde seg med at Gisèle hadde samtykket, ble de aktuelle, knusende videobevisene lagt frem:

En snorkende, ubevegelig og bevisstløs Gisèle på sengen. Hender og føtter bundet. En livløs kvinne i mørket.

Munnen hennes som tvinges opp. Ektefellen og de andre mennene som voldtar henne på alle mulige måter.

«Det skjedde med meg, men det var ikke meg», gjentar hun for seg selv hele tiden.

– Mange sa de ble manipulert av Mr. Pelicot. Men NEI! PÅ videoene ser du at disse mennene visste hva de gjorde, sier hun til VG.

Flere av de tiltalte sjokkerte henne dypt, blant annet en av mennene som var sykepleier og spesialist i anestesi og gjenoppliving.

– Han sa i retten at han «måtte foreta en klinisk undersøkelse» for å finne ut om jeg var bevisstløs. Som om det å voldta var medisinsk testing, sukker hun.

– En kvinnelig forsvarsadvokat sa: «Vi ser bevegelse i Madame Pelicots hofter, kanskje det er nytelse.» Da måtte jeg forlate salen.

Hun måtte også gå ut da en annen tiltalt skyldte på pandemien og derfor tok det som var tilgjengelig.

– Som om jeg var en vare i butikken, sier hun og rister på hodet.

Det er først med bokutgivelsen «En hyllest til livet» at hun har åpnet opp for intervjuer – og hun sier til VG:

– Jeg er litt stresset nå. Jeg hadde overhodet ikke tenkt å skrive noen bok, men landet på at min historie kanskje kan være til hjelp for andre.

Det er viktig for henne at folk skal forstå.

– Journalistene fortalte fra retten om videoene og bildene som var helt uutholdelige, om voldtektsmennene, om meg – denne kvinnen – som hadde blitt utsatt for så mye. Men det var likevel ikke meg.

– Derfor måtte jeg fortelle selv med mine egne ord, sier hun.

Gisèle giftet seg med Dominique Pelicot 14. april 1973.

Det var et enkelt bryllup, de hadde ikke penger – noe som forble et problem gjennom hele samlivet. Men hun kastet seg ut i giftermålet og elsket.

– Bildet som ble tatt av oss den dagen, er vakkert. Det er fra parken, i skyggen av det store slottet i Azay-le-Ferron, forteller hun i boken.

I dag er alle bildene av familien – som etter hvert ble utvidet med barna Caroline, David og Florian – brent og ødelagt.

– For barna var alt som hadde vært frem til 2. november 2020 forbi. Alt måtte ødelegges.

Samtidig forteller hun at det for henne ikke er mulig å bare sette strek over 50 år av livet. Det ville være det samme som å være død, mener hun.

– Jeg måtte si til meg selv at årene jeg levde med Dominique, ikke bare hadde vært en løgn – for å kunne overleve.

I 2013 flytter ekteparet til den lille landsbyen Mazan i Provence for å leve et fredfullt liv som pensjonister.

De skal legge livet i Paris bak seg.

Gisèle har allerede flere år klagd på at hun har vært uvanlig trøtt. Særlig i helgene, da hun skulle slappe av etter en arbeidsuke som logistikkleder. Hun sov mye, og da hun våknet, husket hun ikke engang at hun hadde lagt seg.

Hva Dominique drev på med på internett, hadde hun ingen anelse om.

Hun visste ikke at han var aktiv på åpne sexfora og chattegrupper – med ekstremt innhold et tastetrykk unna. Hun visste ikke at en sykepleier i disse foraene hadde lært Dominique hvordan han kunne dope ned sin kone med riktig mengde medisin:

«Lorazepan + Zolpidem. Oppskriften på kjemisk underkastelse.»

«Pass på at du ikke gir henne mer enn åtte gram, det kan ta livet av henne», hadde sykepleieren advart Dominique. Det forteller Gisèle i boken.

Hun visste ikke at han allerede da kledde henne opp i undertøy hun ikke gikk i til daglig og voldtok henne på det groveste – mens hun var dopet ned til dyp, komatøs søvn.

Han filmet alt.

Da de flytter til idylliske Mazan, tenker hun at det skal bli godt med et roligere liv.

Men han hadde en helt annen plan, viser etterforskningen. Det er nå han begynner å invitere fremmede menn hjem for å voldta sin kone. «Gratis» – mot at han får filme.

På nettet legger han henne nærmest ut som en annonse – i et chatterom med tittelen «Uten hennes viten.»

Pensjonistlivet betyr at de tilbringer hele dagene sammen. Og med det starter helseproblemene for fullt. Hvordan skulle hun legge to og to sammen? Hvordan kunne hun unngå å oppdage at hun ble dopet ned?

– Svaret er jo at det som faktisk skjedde, er så usannsynlig. Det var ikke mulig å forestille seg det, sier hun i dag.

Gisèles kropp begynner å gi tegn på at noe er forferdelig galt. Selv er hun redd for at hun har fått hjernesvulst, som sin mor.

Hun opplever at hun ikke husker ting, det blir stadig flere svarte hull i hverdagen. Folk rundt henne tror hun har begynnende Alzheimers. Hun oppsøker mange leger og spesialister, alltid med mannen ved sin side – og på den måten manipulerer han både henne og legene.

– Jeg var veldig redd og bekymret for helsen min. Jeg gikk ned i vekt, håret mitt falt av, jeg var alltid trøtt. Jeg var redd for å dø, sier hun.

– Og jeg vet i dag – hvis dette hadde fortsatt – ville jeg vært død nå. Kroppen min ville ikke tålt mer.

Som ved en mirakel blir hun ikke smittet av hiv, selv om en av voldtektsmennene som gjentatte ganger kom til huset, hadde viruset. Monsieur Pelicot ville ikke at mennene som kom, skulle bruke kondom.

Da alt blir avslørt, viser håranalyser at Gisèle var blitt dopet ned med høye doser av stoffer som hadde en rekke alvorlige bivirkninger.

– De fant også ut at jeg var smittet av fire seksuelt overførbare sykdommer, og jeg måtte gå gjennom en kraftig antibiotikakur.

Men ingen av legene, gynekologene eller psykologene hun oppsøker i årene før avsløringen, tar de riktige testene, stiller de riktige spørsmålene.

Selv er hun inne på det uten å vite det selv da hun en dag i september 2013, like etter at de flyttet til Mazan, spurte mannen på tull:

«Du driver vel ikke tilfeldigvis og doper meg ned?»

– Det som er så forferdelig å tenke på i dag, er hvor nær sannheten jeg var, sier hun til VG.

– Da jeg spøkte med dette, brast han i gråt og sa: «Skjønner du hva du sier til meg nå?»

Gisèle fikler med noen vakre, fargerike armbånd. Hun snakker rolig på fransk, hun kan ikke engelsk.

Så ser hun på oss med de store, uttrykksfulle brune øynene og sier:

– Så det var jeg som ba ham om unnskyldning.

– Jeg følte meg så skyldig som hadde såret ham. I dag vet jeg mer: Når du er et offer, føler du ofte på skyld og skam. Jeg gikk aldri tilbake til dette øyeblikket, men det var en liten stemme i meg som visste at noe var galt, sier hun.

– Kroppen min prøvde å advare meg, sier hun.

I mange år blir hun en kasteball i helsesystemet.

Barna er bekymret, men hukommelsestapene skjer aldri når Gisèle er på besøk hos dem alene. Ingen kobler likevel det til faren, ingen mistenker ham.

Gisèle mener Dominique hadde det rettspsykiateren omtaler som splittet personlighet: En lys og en mørk.

– Jeg elsket den lyse delen. Men han hadde en mørk side, og på et tidspunkt valgte han å la mørket ta over. Han ble et monster.

Rettspsykiateren fastslo at Dominique Pelicot hadde utviklet nær sagt alle former for seksuelle tilbøyeligheter:

Voyeurisme, sadisme, dominans og underkastelse, nekrofili, fetisjisme og candaulisme – å bli opphisset av å se partneren ha sex med andre.

– Jeg trodde virkelig at jeg kjente ham. Men nå vet jeg at vi kan leve mange år med noen uten å kjenne dem i det hele tatt.

I boken prøver hun å forklare noe med Dominique Pelicots egne traumer fra oppveksten.

– Han ble selv utsatt for overgrep og hadde en voldelig far. Jeg er ingen psykolog, men jeg tror det kom opp til overflaten igjen da vi ble pensjonister, forteller hun til VG.

Det er en konkret hendelse som til slutt skal felle ektemannen.

I september 2020 blir han tilfeldigvis tatt for å filme opp under skjørtene til tre kvinner. Sikkerhetsvakten overtaler den ene kvinnen til å anmelde. Politiet tar det på alvor og beslaglegger Pelicots telefon og datamaskin.

Det de finner, ryster selv garvede politietterforskere – og snart en hel verden.

Pelicot tilstår kjøpesenter-filmingen overfor sin kone. Gisèle blir sjokkert, men velger å tro på hans forklaring om at dette er helt «out of caracter». Hun tilgir ham – mot at han skal si unnskyld til kvinnene og aldri, aldri gjøre noe sånt igjen.

De siste tre voldtektsvideoene Pelicot spiller inn, er datert 3. oktober – som er rett etter at han ble tatt for filmingen på kjøpesenteret – samt 10. oktober og til slutt 21. oktober.

Gisèle husker godt middagen han serverte med potetmos – der de to hemmelige ingrediensene Lorazepam og Zolpidem var tilsatt.

Bare dager senere, 2. november, er de to innkalt på politistasjonen i Carpentras. Hun tror de skal snakke om kjøpesenter-episoden. I stedet blir Dominique arrestert, og hun får se bildene som endrer alt.

I ettertid har Gisèle dratt tilbake for å takke sikkerhetsvakten på kjøpesenteret.

– Han reddet livet mitt. Han var en mann som reagerte på riktig måte og kontaktet politiet. Uten ham tror jeg at jeg ville vært død i dag.

Det hun fikk vite lenge etterpå, var at Dominique Pelicot allerede ti år tidligere faktisk hadde blitt tatt for en lignende situasjon med filming på et kjøpesenter.

– Den gangen hadde han bare fått en bot på 100 euro. Det ble ikke fulgt opp, og jeg fikk ikke vite noe.

– Det må være vanskelig å tenke på hva som hadde skjedd om du hadde fått vite det?

– Ja, jeg tror det ville endret alt. Det er ikke sikkert jeg hadde forlatt ham, men jeg ville ha forstått at noe var galt med ham – og fått ham til å oppsøke hjelp. Hadde jeg visst om dette, ville jeg nok ha reagert annerledes på alle tegnene kroppen min ga meg. Jeg ville ikke ha stolt på ham slik jeg gjorde.

Det vanskeligste øyeblikket å tenke tilbake på, er likevel da hun kommer tilbake fra politistasjonen den dagen i 2020 og må fortelle barna hva som har foregått.

– Som mor vet du at du en dag vil måtte fortelle barna dine noe vanskelig. Men dette ... dette øyeblikket var det verste i hele mitt liv. Øyeblikket da jeg erkjente at jeg måtte si ordene: «Faren deres har gjort dette.» Jeg visste at nå skjøv jeg dem inn i mørket, inn i sorg, sjokk og smerte.

Men det er bare begynnelsen. I årene som kommer, blir stadig flere menn arrestert, flere grusomme detaljer blir lagt på bordet, flere bilder kommer frem. Gisèle føler seg skitten, bruker uvanlig mye tid på å dusje og skrubbe seg.

– Det var som å stige ned i helvete. Noen mente jeg rettet mer sinne mot de andre mennene, og at jeg på en måte beskyttet mannen min. Sannheten er at jeg var rasende på alle disse mennene, fordi ingen av dem varslet om det som foregikk. Hver og en av dem kunne ha gjort noe med det, men ingen sa noe.

2. september 2024 starter rettssaken i Avignon.

For første gang på snart fire år møter hun mannen hun har levd med nesten hele livet.

– Jeg var veldig nervøs og redd for å møte ham. Men mannen som kom inn, var gammel, han så annerledes ut fysisk, han var svak og måtte støtte seg med stokk for å gå. Det var en distanse mellom oss som ble respektert – gjennom hele rettssaken. Jeg prøvde alltid å se mest på dommeren.

– Det som også gjorde det lettere, var at han i motsetning til mange av de andre innrømmet alt på dag én.

Høsten i fjor måtte Gisèle igjen møte i retten. En av de 51 mennene som ble dømt i saken, hadde anket. I desember ble han dømt til ti års fengsel, ett år mer enn den opprinnelige dommen.

Men flere ting er ikke avklart:

To gamle saker er under etterforskning: Det dreier seg om en voldtekt og et drap på 90-tallet i Paris. Det er funnet DNA som kobler Dominique Pelicot til voldtektssaken. Han har nektet for mordet.

Datteren Caroline Darian mangler fortsatt svar: Ble også hun dopet og voldtatt?

På farens datamaskin fant politiet nemlig to bilder av henne, tilsynelatende bevisstløs og i undertøy hun ikke kjente igjen. Samt bilder og filmer av henne og de to svigerdøtrene i dusjen, tatt med skjult pennekamera.

På nettet hadde Pelicot også lagt ut en collage av mor og datter i undertøy der han skrev: «Hora mi og datteren hennes».

– Caroline har det fortsatt veldig vanskelig. Hun anmeldte sin far for å få svar. Han har nektet for å ha gjort noe mot henne. Men bildene reiser så mange spørsmål, og usikkerheten holder henne fanget i et slags evig indre fengsel.

Det har vært skrevet en god del om at de to, mor og datter, i en lengre periode ikke var på talefot.

– Det er en illusjon å tro at slike tragedier samler en familie, fordi vi reagerer på forskjellig vis. Og det må vi respektere. Vi snakker mye sammen nå, og jeg håper hun finner ro, sier Gisèle.

– Jeg har hørt at du selv har funnet kjærligheten igjen?

– Ja, smiler Gisèle.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle forelske meg igjen. Jeg hadde ikke lyst en gang, men livet tok en ny retning. Jeg møtte Jean-Loup, et godt menneske med ekte verdier, og vi ble forelsket.

– Det er vakkert å kunne starte på nytt i en alder av 73. Jeg håper vi får mange fine år sammen.

VG får hilse på ham i Paris, hvor han følger hakk i hæl på Gisèle og hennes bokagent Susanne Lea, men ikke vil bli fotografert.

– Jeg er med og støtter henne på alle intervjuer, forteller Jean-Loup – som er litt bekymret fordi kjæresten hadde et fall dagen før intervjuet – og har veldig vondt i en fot.

Gisèle nekter å ta smertestillende og medisiner, forteller han oss. Frykten sitter i etter alle årene hun ble dopet ned.

Men i asken etter familiebildene som er brent, spirer det et nytt liv.

– Jeg fikk mitt liv tilbake den dagen jeg oppdaget det fryktelige på politistasjonen i Carpentras. I dag lever jeg som om jeg er gjenfødt, sier Gisèle til VG.

– Og jeg elsker livet, jeg er lykkelig! Tross alt jeg har vært igjennom, føler jeg meg heldig som fortsatt er i live. Jeg er et bevis på at det går an å reise seg igjen. Se på meg, jeg står her i dag med denne styrken. Jeg tror på at vi kan ha flere liv i ett. Og dette nye livet, det er fylt med lykke og ro.

Men én ting gjenstår: Hun vil besøke Dominique Pelicot i fengselet.

– Jeg har ikke gjort det ennå, men jeg ønsker å møte ham fordi jeg fortsatt har spørsmål jeg ikke fikk svar på. Blant annet om bildene av Caroline. Det vil hjelpe meg med å lukke dette kapittelet i livet helt.

– Jeg kommer nok aldri til å forstå, men jeg har lyst til å se ham i øynene og stille ham spørsmålet: Hvorfor?

Camilla Norli