«Det er lov å le av teit humor»

Adam Sandler var en av 1990-tallets fremste eksponenter for teit humor med lave ambisjoner. «Billy Madison» (1995), «Happy Gilmore» (1996) og «The Waterboy» (1998) ga ham en fremskutt posisjon som suksessrik moromann.

Han har riktignok utviklet seg de siste tiårene, både som komiker og dramatisk skuespiller, men når han nå gjenoppliver en av sine gamle figurer, er det som om tiden har stått stille.

Og det er positivt ment, for golfkomedien «Happy Gilmore 2» er en ny kurv med lettplukkede humorpærer.

En opplagt Adam Sandler vinker entusiastisk til sin egen stil fra 1990-tallet, mens regissør Kyle Newacheck («Workaholics», «What We Do in the Shadows») oppdaterer bakteppet til vår egen samtid, samtidig som han holder seg tro mot originalens ånd.

Det skal sies at 1 timer og 57 minutter er for langt for akkurat denne typen sjangerfilm, og at en del av humoren ikke akkurat er «hole-in-one». Man kan nemlig innvende at «Happy Gilmore 2» dyrker det enkle og imbesile.

Det er imidlertid slik at det er lov å le av teit humor, og filmen kan by på flere lattermilde høydepunkter i akkurat det sjiktet.

Må starte fra bunn

I den første «Happy Gilmore» oppdaget hockeyspilleren Happy (Adam Sandler) at han kunne slå golfballer lenger enn andre med sine kraftfulle kølleslag. 30 år senere har han gitt opp en suksessrik golfkarriere og blitt alkoholiker etter en tragisk hendelse.

Han trenger imidlertid penger for å finansiere ballettdrømmen til datteren Vienna, spilt av Sunny Sandler – Adams virkelige datter (hans andre datter Sadie og kona Jackie har også mindre roller i filmen).

Muligheten kommer når den nyrike og tvilsomme gründeren Frank Manatee, spilt av Benny Safdie (som sammen med broren Josh regisserte Sandler i «Uncut Gems»), utfordrer etablerte golfstjerner til å bli med i en annerledes turning med høye pengepremier.

Problemet er at Happy ikke har rørt en golfkølle på 10 år, og må starte helt fra bunn for å ha en sjanse til å kunne hevde seg.

I kulissene lurer også en av hans gamle nemesiser, nemlig Shooter McGavin (Christopher McDonald), som har tilbragt 30 år i en anstalt på grunn av påkjenningene han ble påført i den første filmen.

Fornøyelig tøys og tull

Det er lett å avskrive «Happy Gilmore 2» som en enkel oppfølger som bare har som ambisjon å ri på nostalgi og snever humor.

Den har da også litt for mange tilbakeblikk på gamle figurer og situasjoner, noe som bidrar til den litt overdrevne spilletiden.

Jeg ville likevel ikke vært foruten scenene med Ben Stiller som tidligere hjelpepleier Hal, Dennis Dugan (regissøren av den første filmen) som golfsjefen Doug Thompson eller Christopher McDonalds festlige retur til Shooter McGavin.

Legg også merke til lystige cameoroller fra blant andre Haley Joel Osment, Steve Buscemi og Post Malone, mens golfentusiaster vil få et kick av å se flere nye og gamle golfstjerner spille uhøytidelige versjoner av seg selv.

Alle figurene komplimenterer Adam Sandlers Happy, som har blitt eldre og litt roligere, men ikke nødvendigvis klokere. Det ligger en varme i figurene, et hjertelag i historien og en prisverdig iver med å skape latter, som gir gode resultater.

«Happy Gilmore 2» fungerer som fornøyelig tøys og tull med morsomme referanser til den første, og representerer uanstrengt hygge, kos og latter i en tid der vi trenger nettopp det.

Stort mer kan man kanskje ikke kreve av denne oppfølgeren.