«Det er en rar situasjon»

1 day ago 5

Ronja Arnesen (19) måtte lære å stole på kroppen igjen etter to skulderoperasjoner.
For å få spilletid, ble hun lånt ut fra Vålerenga til erkerivalen LSK Kvinner.
Nå er hun blitt med i kapteinsteamet som lånespiller.
Lørdag venter derbyet mot klubben som fortsatt eier henne.

Møtene mellom Vålerenga og Lillestrøm er blant oppgjørene som vekker sterkest følelser i norsk fotball. Det vet Ronja Arnesen (19).

Eksemplene er mange.

Det ble glohett da Vålerenga-spiller Mimmi Löfwenius Veum for tre år siden scoret, kysset VIF-logoen og sendte ironiske slengkyss mot gamleklubben.

Etter sjokkovergangen til erkerivalen ble Vålerenga-trener Geir Bakke portrettert som en grådig, død rotte i returen til Åråsen.

I fjor høst byttet Arnesen ut kongeblått med gult og sort da hun gikk på utlån til «fienden».

Selv har hun ikke blitt sammenlignet med en grisk gnager, men utlånet vekket reaksjoner.

– Jeg tror ikke folk var så fan av det, forteller hun og fortsetter:

– Samtidig tror jeg de klarte å skjønne at det var det beste for meg der og da.

VG møter Arnesen på Nordstrand, der hun vokste opp. Hun kommer tuslende med hunden Ellie, en maltipoo som aldri ble større enn halvparten av normalvekten for rasen.

I området med sterke håndballtradisjoner merket Arnesen tidlig at det var fotball hun mestret. Under pandemien kunne hun bruke opptil ni timer om dagen på den lokale fotballbanen, Niffen. Det var der hun skjønte at hun kunne bli god.

Større klubber viste interesse for den unge tenåringen, som irriterte seg over at foreldrene holdt igjen. Utålmodig ble hun værende i barndomsklubben, mens hun mot sin vilje gikk på en vanlig ungdomsskole i stedet for en idrettsspesialisert.

Da hun var 15, fikk hun lov til å gå til Vålerenga. I dag er hun takknemlig for foreldrenes valg.

– Jeg tror jeg hadde veldig godt av å fokusere mest på å ha det gøy – ikke gå i fellen der det blir seriøst for tidlig. Plutselig står man der og så er det ikke så gøy lenger. Det er jo veldig kjipt.

I 2024 feiret Arnesen «the double» sammen med Ylinn Tennebø og resten av laget.

Hun spilte mot Real Madrid og Bayern München i Champions League.

Men så skulle en spesiell skade vekke frykten i henne. Mer om den senere.

Skaden tvang frem to operasjoner, smerter og seks måneder på sidelinjen. Da hun var tilbake i fjor høst, måtte hun ha spilletid. Arnesen og Vålerenga ble enige om at utlån var den beste løsningen.

Valget falt på LSK Kvinner.

– Man kjenner jo litt på at det er den største rivalen til Vålerenga. Men jeg var trygg på avgjørelsen, så får folk ha de meningene de vil.

Angrepsspilleren følte seg hjemme umiddelbart. Flere gode venner fra aldersbestemte landslag og tillit fra dag én ga henne den trygghetsfølelsen hun trengte.

Arnesen startet alle kampene resten av sesongen og leverte to mål og to målgivende, blant annet en scoring mot seriemester Brann i debuten.

Før årets sesong ble hun en del av kapteinsteamet i LSK Kvinner – som 19-årig lånespiller.

– Ronja betyr mye. Hun er hel ved – en av de som står frem på innsats og profesjonalitet. Ikke alle tør å gå til trenerteamet om det er noe, men det gjør hun, sier trener André Bergdølmo om valget.

André Bergdølmo

Trener, LSK Kvinner

– Det er selvfølgelig stort og kult å være kaptein som lånespiller. Det er ikke mange som får den muligheten. Samtidig gjør jeg ikke noe annerledes enn når jeg ikke er kaptein. Jeg tar uansett tak og ansvar, og vil passe på at det er god energi i gruppen.

I andres skadefravær er det Arnesen som har vært kaptein i tre av de fire første serierundene. Når Vålerenga tar imot LSK Kvinner lørdag, går hun ut på Intility på uvant vis.

– Å spille bortekamp på det som alltid har vært hjemmebane mot laget jeg stort sett har spilt med ... Det er jo en rar situasjon.

– Hva betyr derbyet for deg nå?

– Jeg har fått et litt annet syn på det, for det er to klubber jeg er veldig glad i. Jeg føler ikke på den samme rivaliseringen som andre siden det er to klubber som har gitt meg mye.

Å melde knallhardt mot erkerivalen hun er utlånt fra, er derfor uaktuelt. Men hun er krystallklar:

– Når det er kamp, skal jeg vinne. Det er det ikke noen tvil om.

Seierne har dog latt vente på seg hittil i sesongen. LSK Kvinner er Toppseriens tabelljumbo med ett poeng hittil.

Men for et år siden var alt enda mørkere.

Det skjedde for første gang allerede i barndomsklubben Nordstrand. Den ene skulderen hoppet ut av ledd.

Så begynte det å skje regelmessig – i begge skuldrene. Ikke bare i fotballkamper, men også i gymtimene på skolen. Noen ganger var skulderen ute opptil en time av gangen.

– Det er først og fremst utrolig vondt, men du får også en panisk følelse. Du vil bare få den på plass igjen, så du blir veldig stresset.

Hver gang prøvde hun å trene styrke for å bygge skuldrene opp igjen. Hver gang gikk skulderen ut av ledd på nytt.

Arnesen, som alltid hadde vært uredd og hatt duellspillet som en av sine største styrker, begynte å holde igjen på fotballbanen.

– Jeg merket at jeg ble passiv og begynte å trekke meg fra dueller. Jeg ble redd, rett og slett.

– Det går ikke å spille fotball hvis man er redd for å gå i dueller. Det blir vanskelig.

Men på trening med Vålerengas juniorherrer for litt over et år siden havnet hun likevel i en tøff duell. Da gikk skulderen ut av ledd – igjen.

– Da var den ute ganske lenge. Da kjente jeg at nå var det på tide å fikse de skuldrene.

Det ligger i Arnesen-slekten med hypermobile skuldre – en tilstand hvor leddene er mer bevegelige og ustabile enn normalt. Operasjon ble uunngåelig.

– Jeg skjønte jo hele veien at det måtte skje en eller annen gang. Da er det like greit å få gjort det så tidlig som mulig.

Venstre skulder ble tatt først. Den høyre halvannen måned senere. Leddkapselen, som skal beskytte skulderleddet, var malplassert og ble sydd på plass. Leddbåndene var slarkete og måtte strammes.

– De første tre månedene var det mye smerter. Det var spesielt tøft å komme på trening hver dag og se de andre spille kamp eller trene, så må man inn på gymmen og gjøre dritkjedelige øvelser selv. Men motivasjonen var alltid der: Å komme sterkere tilbake.

Det mener hun at hun har klart. I den halvt år lange skadeperioden fikk angrepsspilleren trent på detaljer som ofte må vike når terminlisten er tett: Eksplosivitet, hurtighet, teknikk og skudd. At hun tidlig kunne trene med ball igjen, hjalp også.

I dag er to arr foran og ett bak det eneste synlige beviset etter kikkhullsoperasjonene. Mentalt satte det også spor.

– Det har vært litt psykisk jobb etter at jeg kom tilbake. Det har tatt tid å stole på skuldrene igjen. Men nå er jeg helt trygg på dem, og jeg går endelig i dueller.

– Hva er forskjellen på deg før og nå?

– Jeg er mer uredd nå. Jeg føler jeg har utviklet mine spisskompetanser enda mer. Og psykisk vet jeg at jeg takler en sånn situasjon veldig bra, hvis den skulle oppstå igjen.