Det er de kjedelige tingene som virker

Det er blitt betydelig ståhei etter at barn har slengt rundt seg med håndgranater i hovedstaden og på Strømmen.

Jeg må si at jeg selv blir skjelven av å tenke på at noen kanskje sitter ved siden av meg på bussen her, i mitt eget nærmiljø, med noen støvete jugoslaviske granater i en Joker-pose.

Detonasjonen av en slik granat på Bislett har lenge gått på repeat i alle TV-kanaler, og på samme tid øker hylekoret om «strengere straffer».

Så, det er den samme visen om igjen, der troen på at strengere straffer skal hindre at slike forbrytelser blir begått av barn.

Men ordet «barn» er jo nøkkelordet her.

Disse barna skjønner ikke konsekvensene av det de gjør. De er barn, for pokker.

De er lette ofre for manipulerende, kyniske kriminelle som nettopp vet at bare barn er umodne nok til å gå på limpinnen deres.

De kriminelle bruker derfor noen temmelig slue teknikker for å fange barna i garnet sitt, ved å tilby noe de svært ofte mangler:

Pengene blir nemlig ikke hovedsaken, men en voksen som ser dem: - Jeg ser deg, bro. Jeg er alltid her for deg. Du kan stole på meg, bro. Nei – du kan ikke det. For han fyren i chatgruppen forråder deg ved første og beste anledning.

En granat eksploderte i Oslo sentrum i september. Flere mindreårige ble pågrepet. Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

Så hva skal vi si til alle de som nå hyler opp om strengere straffer og frihetsberøvende tiltak?

De som misbruker dramatikken i disse problemstillingene er jo alltid de samme, og de følger alltid opp med å foreslå dramatiske virkemidler, fordi de liksom skal kjøre hardt mot hardt.

Men det virker ikke. Det burde snart ha gått opp for alle at hjernen ikke er fullt utviklet før ved 25 års alder. Hva skal vi da tenke om hjernen til en tolvåring? 

Når det gjelder barn, er det nemlig alltid de kjedelige tingene som virker.

Det er snakk om tiltak som dessverre alltid taper i budsjettkampen, som for eksempel barne- og ungdomspsykiatri.

Nylig kom det fram at det skal kuttes titalls millioner i den sektoren bare i Oslo. Det lyder derfor temmelig hult når politikerne sier at vi skal «bygge et lag» rundt disse barna.

Hvordan er det mulig, når de samtidig kutter bevilgningene?

Løsningen er ikke å låse flere dører. Løsningen er for eksempel å styrke rekrutteringen til gode fosterhjem, der disse barna får nettopp det jeg har omtalt:

Voksne som ser dem. Som stiller opp for dem. Som blir deres ankerfeste i livet, et ankerfeste de dessverre aldri før har hatt i sitt liv.

Jeg utdannet meg til barnevernpedagog på åttitallet. Men jeg mistet tidlig motet, nettopp fordi jeg så at politikerne begynte å drastisk kutte i «kjedelige» tiltak.

De, og da mener jeg Høyre-ordfører Albert Nordengen og hans folk, la ned ungdoms- og fritidsklubbene - som jo er de eneste arenaene uorganisert barn og ungdom kan benytte gratis og komme i kontakt med veiledende og trygge voksne.

Hvor de kan få utløp for kreativiteten sin, enten det handler om musikk, dans, spill eller visuelle ferdigheter.

Hør VG-podkasten Krimpodden

For det som er unikt for barn, er ikke bare at de er umodne, men de er samtidig svært kreative. Det er nettopp her nøkkelen til økt selvfølelse ligger.

Å se at du kan skape noe, helt ut fra deg selv. At du ikke er en verdiløs latsabb. At du kan bli beundret for noe annet enn grenseoverskridende handlinger.

Så alle dere som roper opp om straff og innesperring:

Fortell oss hva dere har tenkt å gjøre i de sektorene jeg har nevnt.

• Få høre hva dere har tenkt å bevilge. Få høre hva dere vil gjøre angående fosterhjem.
• Få høre hva som skjer med barne- og ungdomspsykiatrien.
• Få høre hva som er politikken deres rundt ungdoms- og fritidsklubber.

Før dere har kommet opp med noe vettugt og levedyktig på disse områdene, er det ikke noe poeng i å høre på den evinnelige ropingen deres.