Det enkleste er ofte det verste

Fotgjengerfelt med lys i bakken er siste skrik på trafikklysfronten verden over, fra Dublin i vest til Seoul i øst.

Det er en praktisk løsning i kampen mot trafikkulykker når stadig flere ser på telefonen mens de ferdes rundt i gatebildet.

Hensikten bak tiltaket er vel og bra, men det kommer med en ulempe. Ingen trenger lenger se opp når de krysser gaten. Da oppstår heller ingen spontane blikk mellom menneskene som ferdes der.

Man har i stedet lagt til rette for enda en dagligdags situasjon som hver og en av oss kan gjennomføre uten kontakt med andre.

Men det er jo nettopp kontakt med andre det skorter på nå når ensomhet seiler opp til å bli en av vår tids store utfordringer.

– Jeg tror vi er nødt til å tenke nytt om design, sier arkitekt Joana Sa Lima.

Vi sitter på arkitektens kontor i innovasjonsbyrået Comte Bureau i sentrum av Oslo. Sa Lima har akkurat gitt meg en artikkel hun har skrevet til et tidsskrift i sitt hjemland Portugal.

– Mange av problemstillingene er de samme som her i Norge sier hun.

I artikkelen har hun skrevet en setning som får tankene til å løpe.

«Jo mer vi snakker om livskvalitet, jo flere blir ensomme.»

Alle de små situasjonene

Hvordan kan dette være tilfelle? Er ikke økt livskvalitet et gode for alle?

Det kan være vanskelig å forstå umiddelbart hvordan dette henger sammen.

Men tenk på alle de ørsmå detaljene i omgivelsene våre hvis oppgave det er å gjøre livet bedre eller enklere for brukerne.

Her er noen raske eksempler fra en norsk hverdag.

• Selvbetjening ved kassen i butikken (raskt og effektivt, og du slipper å smile til ekspeditøren)
• Henting av pakker på posten (bruk appen på telefonen din ved hentestedet)
• Carport helt inntil døren så det skal bli enkelt å bære inn varer (da treffer du aldri naboen for en prat).
• Egen vaskemaskin på badet så man slipper å gå ned i den felles vaskekjelleren i blokka (nok en mulighet som glapp til å bli kjent med noen i oppgangen).

Det finnes utrolig mange slike eksempler når man tar på seg «ensomhets-brillene».

– Alle snakker om grønn bærekraft, sier Sa Lima, men jeg synes også vi bør snakke om sosial bærekraft.

For ensomhet dreper.

Undersøkelser viser at det å føle seg isolert, tilsvarer å røyke 15 sigaretter om dagen når det gjelder tidlig død.

Og for å gjøre det hele enda tristere sier dette regnestykket ingenting om smerten ved å føle seg alene før en statistisk sett dør tidligere enn andre.

– Jo mer vi feirer at hvert individ skal klare seg selv, desto flere står uten nettverk, sier Joana Sa Lima og fortsetter; – Vi snakker unge uten fotfeste, eldre uten selskap, familier uten tid og byer uten struktur for omsorg. Jeg vil kalle det en designkrise.

Litt forbløffende er det de unge som sier de er mest ensomme.

Presset på å være en vellykket student

Da siste SHoT-undersøkelse spurte 60.000 studenter om hvordan de har det, svarte 68 prosent at de følte på ensomhet.

Dette fikk Handelshøyskolen BI i Oslo til å søke om penger til et prosjektet hvis oppgave skal være å forebygge nettopp ensomhet og isolasjon blant studenter.

På senhøsten 2025 fikk de tilskudd fra DOGA (Design og Arkitektur Norge), og Joana Sa Lima og hennes mannskap av designere og samfunnsvitere ble koblet på saken.

Frem til sommeren 2026 pågår derfor et analysearbeid av forholdene ved høyskolen ledet av Sa Limas kollega, psykolog Harald Selås.

Han påpeker at studentene på BI lever under et sterkt press.

– De skal prestere faglig og sosialt, de skal ha en god deltidsjobb, og de skal feste best. sier han.

Problemet er at det sosiale presset kan gjøre det vanskeligere å finne ekte og genuine relasjoner.

De fleste ønsker å fremstå som vellykkede og synes det er flaut at de ikke tilhører en vennegjeng.

Dette får også vi erfare.

Ingen studenter som vil snakke med oss. En ung mann sa at en slik innrømmelse ville være et sosialt selvmord.

Først når de kan svare anonymt tør studentene fortelle hvordan de egentlig har det.

BI i Nydalen

Vi befinner oss i den digre hallen der unge mennesker strener forbi til dagens forelesninger. Dimensjonene på bygget er enorme. Syv etasjer med glass i hver ende av en slags innendørs gate.

Enkelte har kritisert bygningen for å ligne en flyplass med glassheiser og digre rulletrapper.

I tillegg ble skolen oppført i en periode da det var kjempestas å vise frem glass og stål.

Min første innskytelse er å spørre psykologen om det er selve bygget det er noe galt med.

– Jeg tror ikke nødvendigvis at noe er galt med det, sier Selås, men jeg tror de unge har helt nye forutsetninger som ikke var kjent da bygget ble oppført.

Siden BI åpnet lokalene i Nydalen i Oslo i 2005, har mobilskjermer, covid og hjemmekontor forsterket allerede asosiale trekk. Nå har det for eksempel blitt vanlig at studenter ikke møter til forelesninger når bare de første ukene er unnagjort. Resten av skolearbeidet kan jo gjøres hjemmefra.

– Det må først og fremst være attraktivt å møte opp på skolen, sier psykologen.

Dette stiller store krav til forelesere og ansatte som må være tilgjengelige for studentene når de trenger det.

I tillegg må skolen kunne tilby gode lokaler.

At man måtte gjøre noe med flyplass-følelsen, innså man for flere år siden. Derfor har bygget allerede endret karakter. Lesesaler med dårlig akustikk har fått tepper og planter. Det finnes myke sofaer og hyggelige kroker nær sagt overalt.

Som besøkende journalist av den eldre garde er det vanskelig å forstå at ikke alle forutsetninger for et godt studentliv allerede ligger til rette.

Så hva kan arkitekter og designere hjelpe til med for å bøte på den opplevde ensomheten?

Folk må dyttes sammen

En av de mest kjente historiene om hvordan design kan åpne opp for spontane samtaler med folk du ikke kjenner, er hentet fra det amerikanske filmselskapet Pixar.

Daværende eier Steve Jobs hadde en fiks ide. Han ville samle alle toalettene sentralt i bygningen. Filosofien var at folk fra forskjellige yrkesgrupper da ville blir tvunget til å møte hverandre.

Jobs hadde forstått noe viktig.

Folk må dyttes mot hverandre, og første steg er å tvinge brukerne til å løfte blikket og se seg rundt.

Tenk deg at du skal fra A til B. Den praktiske måten vil være å anlegge en klar gangvei i korteste rute mellom de to.

Nå åpner man for å legge inn en hindring, så det skapes en slags liten rundkjøring hvor alle må gå rundt i en halvsirkel for å komme frem. Da må alle løfte blikket og se seg rundt.

Slike løsninger er så klart enklest når et bygg er i planleggingsfasen, slik som det nye store studenthjemmet Nardovegen i Trondheim. Det skal stå ferdig i 2027. Der har også Comte Bureau vært involvert i arbeidet gjennom flere workshops med studentene.

I store felleskjøkken legger man kjøkkenbenker og kokeplater midt i rommet, så alle har et ansikt og ikke en vegg de jobber mot.

Fellesvaskeriet er flyttet opp fra den tradisjonelle dunkle vaskekjelleren til hyggelige lokaler med store vinduer i første etasje, rett ved resepsjonen.

Alle må lage mat, og alle må vaske klær. Ingen synes det er rart om du er alene i slike lokaler.

Dagens unge oppgir nemlig i større grad enn før at de må ha en konkret grunn for å ta kontakt med noen man ikke kjenner.

Men grunnen trenger ikke være så stor.

Kanskje kan det være å vente på at tørketrommelen skal bli ferdig?

– Vi kan ikke hjelpe folk med å skaffe venner, men vi kan designe veier inn til å finne dem, sier psykolog Harald Selås.

Prosjektet på Handelshøyskolen BI avsluttes sommeren 2026. Målet er at andre utdanningsinstitusjoner skal kunne lære noe av arbeidet med et nytt menneskelig design.

Historien om en kaffeautomat

I NRKs kulturavdeling har vi verdens best plasserte kaffeautomat.

Den befinner seg i en passasje der det er skikkelig smalt (rundt en meter), og flere titalls mennesker i det åpne kontorfellesskapet må passere forbi den mange ganger hver dag.

Noen vil kalle det galskap å installere en så populær maskin der det er absolutt trangest, for det er jo virkelig upraktisk når det gjelder effektiv flyt av mennesker.

La oss kalle denne kaffemaskinen for en propp, fordi den som skal ha kaffe, må flytte seg hvis noen andre skal forbi.

Derfor må alle kommunisere med hverandre ved den velsignet upraktiske plasseringen av en kaffemaskin.

Kaos gjør at vi ser hverandre.

Det skal bli en utfordring å forklare ledelsen i NRK viktigheten av å plassere en ny kaffemaskin like trangt og upraktisk når man skal bygge nytt hovedkontor.

Men man kan jo håpe at sjefene tar hensyn til sosial bærekraft.

De skal i hvert fall få høre om dette ved kaffeautomaten.

PS: Ifølge Teknisk Ukeblad har Statens Vegvesen gitt rødt lys for å ta i bruk lyssetting av bakken ved fotgjengeroverganger i Norge.

Kilde: Studie om ensomhet vs. sigarettrøyking