Det eksotiske kan være bra

Det er et ubekvemt spørsmål som melder seg med jevne mellomrom. Det er: Hva gjør vi med det eksotiske?

De siste ukene er det Nasjonalballetten som har måttet klø seg i hodet, i forbindelse med oppsetningen av balletten «Don Quixote» fra 1869. Der er det nemlig det som opprinnelig het «Sigøynerscenen».

Men for å ta det fra begynnelsen.

Før globaliseringen og internett brakte gjorde folk til digitale naboer, var det populært med fortellinger og forestillinger som viste frem livet i andre land og verdensdeler. Det ble gjort gjennom leker og barnebøker, porselensfigurer og pyntegjenstander, balletter og operaer, filmer og romaner.

Disse historiene fremhevet ofte nettopp det som var annerledes og eventyrlig ved de andre. Mange av de som satt i publikum, forelsket seg i stedene historiene tok dem med til, det være seg den ville vesten, oldtidens Egypt, eller Arabias 1001 natt. Det var steder du kunne drømme deg vekk til.

Samtidig hadde mange av disse historiene røtter i kolonitiden. I det århundret da mange av de klassiske fortellingene i kulturen vår ble til, 1800-tallet, var det ikke mange i Vesten som syntes det var noe problem at noen land holdt andre land som kolonier. Snarere ble det sett på som en edel oppgave. Europeerne, mente man, brakte først og fremst sivilisasjon og moderne fremskritt ut til folkeslag som ikke ennå hadde nådd samme nivå.

En konsekvens av dette er at andre folkeslag ofte ble beskrevet som i overkant sensuelle eller aggressive, mer styrt av følelser og av førmoderne riter, enn europeeren som betraktet dem. Også der beskrivelsen er full av beundring ligger dette ofte under og dirrer som et premiss.

Nå har de vestlige landene en betydelig andel borgere som har bakgrunn fra andre deler av verden. Det gjør at det jevnlig blir reaksjoner når filmer eller teaterforestillinger har et blikk på den andre som fremstår som eksotisk.

For noen år siden spredde uttrykket «kulturell appropriasjon» seg. Det er en beskrivelse av det mange mener skjer når en utenforstående historieforteller forsyner seg av symbolene og gjenstandene fra en annen kultur, og bruker dem som dekor eller staffasje i det de selv lager.

Samtidig kommer det også en reaksjon på reaksjonen. I 2017 kledde for eksempel daværende finansminister Siv Jensen seg ut som indianer på et karneval i Finansdepartementet. Valget av kostyme fikk kritikk blant annet fra norske samer, med henvisning til at disse draktene ikke var noe Jensen bare kunne bruke slik hun ville.

Men også kritikken fikk kritikk. Det viste seg å være nok av nordmenn som hadde erfaringer med å kle seg ut som indianer. Som hadde ønsket å være på indianernes parti mot cowboyene i barndommens leker. De mislikte at det ble felt moralske dommer over noe de ikke hadde ment noe vondt med.

Og da er vi tilbake til Nasjonalballetten og deres dilemma.

Balletten «Don Quixote» er svært løst basert på Miguel de Cervantes’ roman om den komiske spanske ridderen ved samme navn, og foregår i La Mancha i Spania på 1600-tallet. I balletten møter vi kjæresteparet Kitri og Basilio, som er på flukt.

I scenen som har pleid å hete «sigøynerscenen» møter de romfolk som forsøker å stjele fra Basilio. Når paret ber om beskyttelse, vil romfolkene først ha betaling, og biter i øreringen Kitri gir dem, for å sjekke at den er ekte. Først da hjelper de til.

Da det ble kjent at de skulle sette opp «Don Quixote» ble Nasjonalballetten kontaktet av danser og aktivist Sigmund Hegstad, som advarte mot å spille ut en scene som videreførte fordommer om romfolk.

Men det er ikke bare bare å endre gamle verk. Koreografier, i dette tilfelle Rudolf Nurejevs koreografi, er et åndsverk som ikke kan endres uten at rettighetshaverne er med på det. «Don Quixote» er dessuten åpenbart et verk fra en annen tid. Det er mulig å tenke at publikum ville være fullt klar over at balletten, i likhet med mange klassiske verk, ville være preget av holdninger fra en annen tid som ikke lenger anses som akseptable.

I tilfellet «Don Quixote» fantes det en grei løsning. Scenen ble døpt om til «nomadeleiren», tyveriet og kjøpeslåingen tatt ut. I stedet diskuterer nå romfolket seg imellom, og blir enige om å hjelpe paret. The Nurejev Foundation har godkjent endringene.

I dette tilfellet var det altså mulig å gjøre nennsomme endringer som tok vekk det som lugget ved scenen, og samtidig beholde pynten, dansen, det forføreriske.

Det er ikke uvanlig å gjøre slike og lignende endringer i kunstverk der hensynet til publikum veier tyngre enn til den bærende ideen i verket. I klassikeren «Reisen til julestjernen» rømmer for eksempel hovedpersonen Sonja fra to røvere som har tvunget henne til å stjele for dem. Frem til 1963 het røverne «sigøynere» i Nationaltheatrets program, før de ble gjort om til «røvere». Det heter de.

Det er uansett en balansegang. For det er ikke bare bare å skrubbe ned tidligere tiders portretter av folk fra andre kulturer enn kjernepublikummet. For det første risikerer du å fremstille fortiden som mer tolerant enn den faktisk var. For det andre blir det lett å glemme at det som er eksotisk eller annerledes ofte har en særegen tryllekraft, noe som gjør at folk får lyst til å utforske en annen del av verden enn den de kjenner best.

Det er også interessant at det er noen deler av verden som det fremdeles er lov å gjøre eksotisk, for eksempel vår egen.

Disneys klassiske tegnefilm «Aladdin» fra 1992 har fått kritikk for å dyrke klisjeer om arabere som sexy og voldelige, og å sause sammen effekter og gjenstander fra østlige land som har lite til felles med hverandre. Alt dette er i og for seg betimelige påminnelser om at popkulturen fra vår del av verden ofte har vært ganske lemfeldig i omgangen med kulturene de har latt seg inspirere av.

Samtidig finnes det også en annen film som forsyner seg av effekter og tradisjoner herfra og derfra og lager en estetisk kokkelimonke med noe uklar forankring i sin region. Den tar seg knapt mindre friheter enn hva «Aladdin» gjør. Filmen er «Frost», den verdensomspennende suksessen som har fått generasjoner av småjenter til å gaule på «la det gå».

Da de skulle gi urfolkene i filmens verden større plass, samarbeidet Disney med samiske miljøer i Skandinavia. Men ingen har så langt protestert særlig høyt mot filmens sammensausing av norske, svenske og vagt nordeuropeiske byggeskikker og klesskikker.

Det har så klart med å gjøre at skandinaver ikke er blant dem som har fått lide på grunn av andres fordommer. Vi har ikke vært betraktet som underlegne av en fjern koloniherre. Men ved å granske filmer som «Aladdin» med lupe, og ikke «Frost», er det også en risiko for at det er det vestlige, det europeiske som blir enda mer kulturelt dominerende.

Vår kultur kan altså fremdeles brukes som virkelighetsflukt, som utgangspunkt for å lage et magisk sted. Det samme kan sies om de delene av «Don Quixote» som foregår blant spanjolene. De er nærmest en orgie av vifter, kastanjetter, og flørtende tyrefektere.

Også dette er stereotypier, men det er stereotypier de færreste klager over, fordi de har vært mindre belastende enn andre.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk som har tilbrakt hundre år med å bli sett av andre, ofte på en måte de ikke kjenner seg igjen i, vil ha kontroll over sine egne fortellinger.

Men det er også mye å vinne på ikke å være for streng. Det må fremdeles være legitimt å skildre et fremmed sted fra ståstedet til den tilreisende, den som kommer utenfra. Den som blir overveldet av alt som er nytt, alt han eller hun ikke har et fortrolig forhold til, og derfor betrakter på en annen måte.

Det er en kunst å klare dette uten å lene seg for tungt på klisjeer og generaliseringer, uten å bygge oppunder fordommer. Men det er forsøket verd. For det å drømme seg bort til andre steder, er rett og slett ikke det dummeste man gjør.