Det Benjamin Hermansen lærte oss

3 hours ago 2

NRKs nye serie om drapet på Benjamin Hermansen er dessverre fortsatt brennaktuell.

Søndag 12. oktober kl. 07:30

Av: HASHIM ABDI

Stortingsrepresentant (Ap)

«Hvis vi kunne velge hvem vi skulle være slik velferdsstaten lærer oss. Slik regjeringen lærer oss; – så hadde vi aldri valgt dette. Og vi hadde aldri vært her. Vi hadde sovet om kveldene og vært mette. Vi hadde hatt god orden i hodet og på karakterkortet. Vi hadde aldri blitt stoppa av rektor, av politiet, fattigdom, avisoverskrifter – av rasister, eller vår egen usikkerhet».

Det skriver Lina, venninnen i serien som sto Benjamin nærmest, etter å ha mistet enda en venn, etter drapet på Benjamin Hermansen.

Denne gangen var det Lopez, som i mediestormen etter Benjamins død sto frem som talsperson for ungdommen på Holmlia.

Han nektet å se på seg selv som et offer, og nektet å la frykten definere hvem han var, selv om hele det lille stedet syd i Oslo var preget av den.

Vi må bygge et samfunn der trygghet, respekt og fellesskap er normen – ikke frykten.

For min generasjon er ikke drapet på Benjamin Hermansen et minne vi selv har. Vi var for unge.

Vi har ingen egne bilder fra gatene på Holmlia.

Ingen minner av rosetoget, ingen direkte erfaring med «Holmlia-love» eller det fellesskapet som ble skapt i etterkant.

For oss er det noe som er blitt fortalt – av lærere på skolen, gjennom dokumentarer på TV, i debattinnlegg hvert år den 26. januar.

Så hvordan skal man egentlig forklare min generasjon betydningen av drapet på en gutt vi aldri har møtt?

Den samme generasjonen som vokste opp med 22. juli, med bildene fra Utøya.

Som så angrepet på Charlie Hebdo, på Bataclan, på Al-Noor moskeen i Bærum. Den som husker 25. juli i Oslo, og nå, nylig, det rasistiske drapet på Tamima.

Jeg tror ikke vi har blitt apatiske. Jeg tror ikke vi har sluttet å bry oss.

Men jeg tror at den frykten som en gang rammet et lite lokalsamfunn på Holmlia, er en frykt min generasjon har arvet – og båret på lenge.

Den har bare fått andre ansikter, andre navn.

Og det er her jeg må prøve å forklare, på den eneste måten jeg kan. For de kreftene som drepte Benjamin, er ikke borte.

Det er de som gjør at mange holder pusten hver gang vi hører om et terrorangrep eller et drap.

Det er de som får oss til å sitte med en klump i magen og håpe at gjerningspersonen ikke er brun, ikke muslim, ikke en som ligner oss selv.

De samme kreftene som for bare noen uker siden fikk hele hovedstaden til å gå i rosetog etter drapet på Tamima, er de samme kreftene som tok livet av Benjamin.

Hatet er ikke nytt. Frykten er ikke ny. Men måten vi lever med det på, er blitt en del av hverdagen.

Og det er akkurat det som er så farlig: at vi begynner å tro at dette er normalt.

At vi aksepterer at en hel generasjon skal vokse opp med terror, drap og frykt som en slags naturtilstand.

At vi venner oss til å holde pusten.

Men det finnes ingen naturlov som sier at det må være sånn. Det er ikke skjebne.

Det er valg mennesker tar – og det betyr at vi kan ta andre valg.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article