5 hours ago
2
Gjøa til kai før seilasen gjennom Nordvestpassasjen i 1903. Foto: Nasjonalbiblioteket
Vi står foran to store initiativ innen polarforskning.
På begynnelsen av 1900-tallet var Arktis fortsatt et av de siste store ukjente områdene på jorden. Preget av ekstrem kulde og isolasjon, hadde det motstått århundrer med europeisk utforskning.
Roald Amundsen, den norske oppdageren som senere skulle bli den første personen til å nå Sydpolen, var også opptatt av den legendariske Nordvestpassasjen – en sagnomsust sjøvei gjennom det arktiske øyriket som forbinder Atlanterhavet og Stillehavet.
Mellom 1903 og 1906 ble han den første til å gjennomføre en fullstendig gjennomseiling av Nordvestpassasjen. Hans prestasjon markerte en viktig milepæl i utforskningen av polare områder.
I dag, i en tid med rask oppvarming i Arktis, er passasjen han en gang kjempet for å navigere gjennom, sesongmessig isfri; en endring som har dype økologiske, kulturelle og politiske konsekvenser, spesielt for urfolk i nord.
Utholdenhet og læring
Amundsen forlot Norge i 1903 med seilfartøyet Gjøa, sammen med et lite mannskap. I stedet for å stole på rå kraft og store skip, valgte Amundsen en forsiktig og tilpasningsdyktig tilnærming. Han valgte en smal rute gjennom det kanadisk-arktiske øyriket og forventet å overvintre i isen, muligens mer enn én gang.
Mannskapet tilbrakte nesten to år nær dagens Gjoa Haven på King William Island, i det som nå er Nunavut, Canada. Der knyttet Amundsen nære bånd til de lokale inuittene, spesielt Netsilik-folket. Fra dem lærte han og mannskapet hvordan man overlever i Arktis; hvordan kle seg i pelsklær, bygge snøhuler, reise effektivt over isen og jakte på mat i ekstrem kulde.
Amundsen anerkjente senere at inuittenes kunnskap var avgjørende for ekspedisjonens suksess. I motsetning til mange europeiske oppdagere som avfeide urfolkspraksiser som primitive, respekterte og integrerte Amundsen dem. Hans prestasjon var ikke bare en triumf innen navigasjon, men også et eksempel på hvordan urfolkskunnskap kunne bygge bro mellom vestlig vitenskap og overlevelsesstrategier.
I 1906, etter nesten tre år i Arktis, kom Gjøa ut i Beaufort-havet og fullførte den første vellykkede navigasjonen av Nordvestpassasjen. Selv om ruten ikke var økonomisk lønnsom på den tiden, viste reisen at passasjen faktisk eksisterte og kunne navigeres—med tålmodighet, grundige forberedelser og respekt for lokal kunnskap.
Nordvestpassasjen åpnes av klimaendringer
På 2000-tallet transformeres Arktis i et alarmerende tempo. Regionen varmes opp opptil fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Arktisk sommersjøis har minket med mer enn 40 prosent siden satellittmålingene startet på slutten av 1970-tallet.
Den en gang ugjennomtrengelige Nordvestpassasjen er nå sesongmessig isfri, og i noen år har kommersielle fartøy – inkludert cruiseskip og lasteskip – lykkes med å gjennomføre reisen som tok Amundsen nesten tre år.
For noen er denne tilgjengeligheten noe positivt, med åpning av nye skipsruter og kommersielle muligheter. For andre – spesielt urfolkssamfunn i Arktis – er det en dyp advarsel. Smeltingen av sjøisen er ikke bare en historie om navigasjon; det er en eksistensiell krise som truer økosystemer, kulturer og livsformer som har eksistert i mer enn 4000 år.
Å leve med land og is
For inuittene og andre arktiske urfolk er Arktis ikke en grense – det er hjem. Landet, havet og isen er sammenflettet og knyttet til identitet, kultur og overlevelse. Den samme sjøisen som en gang blokkerte Amundsens passasje har i generasjoner fungert som en plattform for jakt, reise og kulturell tilknytning.
Klimaendringer er nå i ferd med å ta bort dette fundamentet. Tynnere is og uforutsigbart vær gjør tradisjonell jakt farligere. Arter som reinsdyr, sel og isbjørn endrer sine leveområder eller minker i antall. Permafrosten tiner, noe som får bygninger og gravplasser til å kollapse. Kysterosjon truer hele lokalsamfunn. På steder som Tuktoyaktuk og Shishmaref planlegger landsbyer relokalisering på grunn av stigende havnivå.
Dette er ikke bare et miljøproblem. Som inuitledere og organisasjoner som Inuit Circumpolar Council (ICC) har understreket, er det også et spørsmål om rettferdighet og selvbestemmelse. De som har bidratt minst til globale karbonutslipp er blant de som blir rammet først og hardest av konsekvensene.
Samtidig går urfolkssamfunn i front i arbeidet med å møte klimaendringene, der de kombinerer tradisjonell kunnskap fra sine forfedre med moderne vitenskap. Inuittenes observasjoner av endringer i isforhold, vindmønstre og dyreatferd har gitt verdifulle bidrag til klimaforskning og overvåking. Urfolksstemmer får stadig større plass i arktisk styring og politikk, med krav om en forvaltning som bygger på gjensidighet og respekt, fremfor utnyttelse.
Fra utforskning til ansvar
Roald Amundsens vellykkede reise gjennom Nordvestpassasjen representerer en monumental prestasjon innen europeisk utforskning. Men i dag forteller den samme passasjen en annen historie – om miljømessig omveltning og kulturell motstandskraft.
Det er med dette bakteppet at UiT Norges arktiske universitet har chartret Statsraad Lehmkuhl for å seile i Amundsens fotspor. Vi tar med oss 120 studenter fra nesten 20 nasjoner, som utfører forskning og utdanning langs ruten. Og som Amundsen var banebrytende, er vår ambisjon at all undervisning og forskning fullt ut inkorporerer en «two-ways-seeing»-tilnærming.
Vi står foran to store initiativ innenfor polarforskning: Polhavet 2050 og det internasjonale polaråret 2032/33. Seilasen gjennom Nordvestpassasjen er med på å forberede grunnen blant unge akademikere til å være en sentral og aktiv del av de to store – og viktige – forskningsinitiativene.
English (US)