Derfor fløy Nissen norske reinsdyr til Canada

20 hours ago 6

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet - les mer.

Jørn Våge tilbrakte tre uker i felt i Hemsedal hos Filefjell Reinlag for å rekruttere reinsdyr til forsøk. Dyrene måtte ha visse genetisk profiler og være friske og sunne. (Foto: Selfie tatt av Våge selv)

Dette kan høres ut som starten på en søt julehistorie, nissen med sin reinsdyrslede. Men det er det ikke. For arbeidet som nå pågår, skal bedre forståelsen av en alvorlig sykdom hos reinsdyr.

I høst ble 13 tamrein, nærmere bestemt simlekalver fraktet fra Norge til Ottawa i Canada.

Turen gikk via en overnatting i karantene hos København dyrepark der de fikk forpleining og hvile.

Deretter bar det videre med åtte timer på fly i en spesialkonstruert boks for å avslutte med en biltur fra Toronto til Ottawa og sitt nye hjem.

Tilfeldigvis heter firmaet som fikk i oppdrag å transportere reinsdyrene N. A. Nissen Spedition & Transport.

Mannen i Danmark, som har bistått Veterinærinstituttet med selve forsendelsen av disse dyrene heter, ja hold deg fast, Klaus Nissen. Derav altså denne «klikk-bait»-overskriften.

Overingeniør Linh Tran og prionforsker Sylvie L. Benestad ved Veterinærinstituttet sorterer og klargjør øreprøver tatt ut i forbindelse med merking av dyrene.

Det mørke bakteppet

Men dette er ikke en julefortelling med glitter, glede og julenissens slede. Dyrene skal ikke i nissetjeneste, men er sendt ut for å tjene forskningen.

Bakteppet er dessverre mørkt og alvorlig. De skal gjennom et smitteforsøk.

Dyrene skal bidra til å finne svar om en dødelig og smittsom sykdom. Sykdommen truer den allerede rødlistede villreinen. På sikt, hvis den får spre seg, vil den også true annet hjortevilt som elg, hjort og rådyr og jakt- og reindriftskulturen.

Sykdommen kalles skrantesjuke, også kjent som Chronic Wasting Disease (CWD) og er en prionsykdom. En slik sykdom ødelegger hjernen og leder alltid til død.

Tilsvarende sykdom finnes hos sau og geit, da kalt skrapesjuke/scrapie og hos kveg som kugalskap (BSE). Den mest vanlige prionsykdommen mennesker rammes av, er Creutzfeldt-Jacobs sykdom.

Viktig smitteforsøk for første gang på norsk rein

– Det finnes ingen kur mot sykdommen, og enn så lenge har vi ingen mulighet til å forebygge den med vaksine, sier Jørn Våge som er CWD-koordinator ved Veterinærinstituttet.

Siden skrantesjuke er en kronisk sykdom som utvikler seg sakte og har lang inkubasjonstid, vil dyr som er friske kunne skille ut smitte i lang tid. Over lengre tid svekkes dyrene ettersom hjernen ødelegges.

– Forhåpentlig kan forsøket med rein i Canada gi oss noen svar om den alvorlige sykdommen skrantesjuke, forteller Våge.

Dette skjer i regi av det internasjonale prosjektet Emerging CWD som ledes av Sylvie L. Benestad som er prionforsker ved Veterinærinstituttet.

Forskere fra Europa og Nord-Amerika skal prøve å forstå sykdommen bedre. De skal undersøke potensialet for at smitten kan spre seg blant hjortedyr. De skal også undersøke om smitte kan overføres til andre arter, herunder også menneske.

For første gang skal det gjøres smitteforsøk på norsk rein. Tidligere har lignende forsøk bare vært gjort på tamrein i Nord-Amerika og med CWD-prioner fra det amerikanske kontinentet.

Nøye utvalgte dyr

– Simlekalvene vi bruker i smitteforsøket, er nøye utvalgt fra en større gruppe tamrein fra Filefjell Reinlag, sier Våge, som tilbrakte tre uker i felt sammen med lokale krefter fra reinlaget for å rekruttere dyr.

– Dyrene vi skulle sende, måtte hentes inn fra fjellet. De måtte tilvennes fôr, sosialiseres for å bli vant med mennesker og å bli håndtert. De måtte også ha visse genetisk profiler og være friske, forklarer han.

– Forhåpentligvis kan forsøket gi oss noen svar på om enkelte varianter er mindre utsatt for sykdomsutvikling. Vi har kun tatt med simlekalver i forsøket. Slik unngår vi problemer med bukker i brunst ettersom forsøket går over lang tid, forklarer Jørn Våge.

Tidligere undersøkelser av den smittede bestanden i Nordfjella viste at dyr med visse genkombinasjoner hadde økt risiko for å være smittet med CWD.

I dette nye forskningsprosjektet er planen å teste fem ulike genotyper, altså noen særskilte genetiske profiler. Betydningen av genvariasjon er viktig å vite ved reetablering av bestander eller flytting av dyr.

Derfor ble dyrene sendt til Canada

Våge forklarer hvorfor forsøket skal gjennomføres i Canada.

– I Norge har vi ikke store nok fasiliteter med et tilfredsstillende nivå av smittesikkerhet til å gjennomføre et slikt forsøk og samtidig ivareta god nok dyrevelferd. Vi tok derfor kontakt med våre canadiske kolleger og fikk avtale om å bruke fasiliteter i Ottawa, sier Våge.

Her er reinsdyrene klargjorte til å sendes med fly til Canada med en spesialkonstruert kasse.

At prosjektet har nær tilknytning til USA og Canada, er ikke overraskende. Der har CWD spredt seg henholdsvis siden 1960- og 1990-tallet. Stadig flere dyr og områder er blitt rammet. Mange spør seg også om det er trygt å spise kjøtt fra smittede dyr.

Godt ivaretatt

Canada har, akkurat som Norge, et strengt regelverk om dyrevelferd i forsøk.

Våge sier han derfor er trygg på at kanadiske kollegaer tar godt vare på kalvene i forsøksperioden.

– Vi håper og tror at reinsdyra i Canada vil gi oss ny kunnskap slik at vi står enda bedre rustet fremover for å gi gode råd om sykdommen. Det zoonotiske potensialet ved skrantesjuke, det vil si risiko for at en sykdom kan spre seg mellom dyr og mennesker, er hittil vurdert som svært lav. Prosjektet håper å gi en bedre forståelse av dette, sier Våge.

Og hvem vet, kanskje er også julenissen takknemlig for innsatsen som nå pågår for å få mer kunnskap om sine gode hjelpere.

Referanse:

Sylvie Benestad, Jørn Våge mfl.: Prioner fra skrantesjuke hos norske hjortedyr: Vurdering av patogenese, utskillelse, spredning og zoonotisk potensiale. Veterinærinstituttet.

Om forskningsprosjektet:

Prosjektnavn: Chronic wasting disease prions from Norwegian cervids: Assessing the pathogenesis, shedding, spillover and zoonotic potential.
Kortnavn: Emerging CWD
Finansiert av Norges forskningsråd, Veterinærinstituttet og egeninnsats fra de internasjonale samarbeidspartnere. Det er et 6-årig prosjekt som løper fra 2023–2029. Aktiviteten vil foregå på ulike laboratorier både i Europa, USA og Canada.

Fakta om sykdommen skrantesjuke

2016 ble skrantesjuke påvist hos norsk villrein i Nordfjella og har siden blitt påvist i stammen på Hardangervidda.

Både det norske og engelske navnet spiller på at dyret etter hvert blir skralt og skrantete, eller «wasting away». På engelsk viser også navnet til at dette er en «chronic», altså langvarig sykdom.

Kroppens egne proteiner begynner å «oppføre seg rart». De folder seg feil og vil ikke brytes ned som normalt. Slike proteiner har fått navnet prioner. Skrantesjuke er derfor i gruppa prionsykdommer.

Skrantesjuke hos hjortedyr og skrapesjuke hos sau er spesielle ved at de har prionstammer som smitter mellom levende individer. Disse prionene skilles ut fra et smittet dyr via spytt, urin og avføring, til artsfrender og miljøet.

En utrolig kompliserende faktor for sykdomsbekjempelse og -spredning er at prionene som kommer ut i miljøet, er svært vanskelig å inaktivere med desinfeksjonsmidler og vil kunne forårsake smitte til andre, trolig i flere år.

Heldigvis er de fleste prionstammer sporadisk opptredende og smitter ikke mellom levende individer. Hos norsk hjort og nordisk elg er det kun påvist sporadisk opptredende skrantesjuke. Dette er de eneste beskrevne tilfellene hos hjortdyr på verdensbasis.

For å stille en sikker diagnose om skrantesjuke, må forskerne hente ut prøver av hjernen.

I tillegg testes lymfeknuter for om mulig å se smitte hos dyret i en tidlig fase av sykdommen. Tilgang til disse prøvene krever at dyret må avlives.

Det finnes ingen kur mot sykdommen. Enn så lenge er det ikke mulig å forebygge sykdom med vaksine. Siden skrantesjuke er en kronisk sykdom som utvikler seg sakte, med lang inkubasjonstid, vil dyr som er friske kunne skille ut smitte i lang tid.