Derfor er jeg for OG imot formuesskatten

Fjerne det meste, beholde som i dag eller fjerne all formuesskatt? Erna Solberg (H), Jonas Gahr Støre (Ap) og Sylvi Listhaug (Frp) er uenige om det også. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Formuesskatten er på mange måter en dårlig skatt. Men jeg hater også tanken på at døgenikt-arvingene i 40-årene på Oslo vest skal slippe billig unna.

Dette er en kommentar

Først en prinsipiell avklaring: Jeg er generelt for alle skatter som ikke rammer meg selv. Og jeg er ditto ganske kritisk til nivået på alle de skattene som jeg selv betaler.

Med dette premisset lagt til grunn, kan vi stupe ned i alle argumentene jeg har for og imot denne skatten.

En skatt som det offentlige ordskiftet bruker (altfor) mye tid på. Jeg også.

Imot: Formuesskatten er en utrolig demotiverende skatt. De som ikke har tilgjengelig likviditet, men først må ta ut utbytte fra selskapet sitt, må betale en utbytteskatt på 37,84 prosent før formuesskatten kan betales.

Man må altså ta ut 1609 kroner i utbytte for å kunne betale en 1000-lapp i formuesskatt.

Utbytteskatten skulle være en skatt på privat forbruk. Men nå må man isteden først betale masse skatt bare for å få betalt formuesskatten sin.

Det har også null og niks å si fra akkurat det ene året til det andre hvor godt butikken gjør det, om man da går med over- eller underskudd.

Dette er drepen for motivasjonen til å bidra med skatt.

For: Jeg blir provosert av alt talltullet fra mange av de som er imot skatten. Når de for eksempel skal prøve å fremstille den som om dette er en skatt som i stor grad angår veldig mange.

Av de ca. 650.000 som betaler formuesskatt, betaler nær halvparten under 10.000 kroner i året. For alle dem er andre lettelser i skatter og avgifter mye, mye viktigere.

Det er i overkant av 40.000 skattytere som årlig betaler 100.000 kroner eller (mye) mer i formuesskatt. For mange av dem biter skatten ordentlig. Men de utgjør altså bare 1 prosent av den voksne befolkningen.

Dette er en skatt som i all hovedsak de aller rikeste vil tjene desidert mest på blir fjernet, sammenlignet med heller å kutte andre skatter i Norge.

Likevel dyttes småbedriftseiere og fiktive enker i Bærum frem hver gang NHO, Høyre og Frp skal argumentere imot formuesskatten.

Imot: Det er en veldig skjevhet i risiko mellom en gründer som må betale formuesskatt og staten som tar imot pengene.

Verdien av selskapet som er basisen for gründerens betaling av formuesskatt, er helt basert på fremtidig inntjening. Men risikoen er stor for at vurderingen dét året gründeren skal betale sin skatt, er helt feil.

Tenk deg selv å betale en halv million kroner i formuesskatt for et selskap som er ligningsmessig verdsatt til 50 millioner kroner, men som så viser seg å gå konkurs 3–5 år senere. Uten at du har fått solgt én eneste aksje i mellomtiden.

Frykten for å komme i en slik situasjon, i kombinasjon med en nylig innført exitskatt, kan føre en flukt av gründere fra Norge. Det er verre enn at noen døtre sendes til Sveits (se under her).

For: Motstanderne av skatten blåser opp hvor mange eiere og kapital som faktisk har flyttet ut siden Støre tok over i 2021 og dermed effekten på fremtidige investeringer i Norge.

Det er for eksempel bare tull av halvparten av formuene eid av de på Kapitals 400 rikeste liste nå eies og styres fra utlandet. For da har man regnet med 100 prosent av formuen til Bjørn Rune Gjelsten, til Ivar Tollefsen og til Reitan-familien.

Men hverken styringen av, eller kapitalen i selskapene de eier, er flyttet ut ved at døtrene til Gjelsten og Tollefsen eller to barnebarn av Odd Reitan er sendt til Sveits.

John Fredriksen flyttet fra Norge for omtrent 100 år siden, men investerer fortsatt stort i Norge. Og elvecruise-kongen Torstein Hagen har helt fra starten av bygget seg opp i utlandet. Hans enorme formue har aldri blitt flyttet ut av Norge.

Imot: De som betaler formuesskatt må tappe midler fra selskapet sitt som isteden kunne vært brukt til investeringer og «styrke arbeidsplassene» der.

For: Det over er et tulleargument. Selskapene er ikke hellige katedraler. Dette argumentet gjelder for absolutt alle som betaler skatt. For eksempel kunne jeg selv heller brukt skatten jeg betaler på min lønnsinntekt til investeringer i aksjefond som igjen investerer i norsk næringsliv.

Imot: Eierbeskatningen har økt veldig kraftig under Støre. Dette selv om Aps nestleder Jan Christian Vestre på sedvanlig inn- og utpust sier at prosentsatsene er de samme som før Solberg-regjeringen kom til makten i 2013.

Men Aps kronprins hopper da glatt over at rabatten på verdsettelse av aksjer og eiendom er redusert kraftig og at utbytteskatten er gått i været.

Hvis nesten ingen norske rikinger flytter til utlandet for å spare skatt, er skattereglene for gunstige. Hvis derimot veldig mange flytter, er eierbeskatningen blitt for høy. Nå er vi nok der.

Imot: Norge er kun ett av veldig få land i verden som fortsatt har formuesskatt. Dermed får utenlandske eiere en fordel. Deres avkastningskrav er lavere enn for de norske og de kan by mer for selskaper til salgs.

For: Norge er blant den kun ene tredjedelen av OECD-landene som ikke har arveavgift. Det gir norske eiere en fordel mot investorer fra mange land. Fraværet av arveavgift demper en god del av ulempen de norske eierne har ved at utlendingene ikke betaler formuesskatt.

Men det at de slipper arveavgiften hører vi aldri noe om fra dem?

Imot: Forskjellene mellom beskatningen av unoterte aksjer og børsnoterte aksjer er veldig stor og basert på helt forskjellige prinsipper. Det er også helt haug andre mangler på logikk i hvordan ulike aktiva verdsettes. Dette skaper, igjen, en veldig mistillit til skatten fra de som kommer dårlig ut av denne mangelen på logikk.

For: Mangelen på (en moderat) arveavgift gjør at formuesskatten er den klart mest effektive måten vi kan hente inn penger fra døgenikter av noen arvinger i 40-, 50-årene på Oslo vest, som aldri har gjort et arbeidsslag – bortsett fra å møte opp til de månedlige styremøtene i holdingselskapet til pappa.

Det er bra for samfunnet at formuer ikke sementeres, men i en viss grad omfordeles over generasjoner.

Imot: Dersom tiden og ressursene som brukes i Norge på å debattere denne skatten dag inn og dag ut kan frigjøres, vil produktiviteten i landet gjøre et byks.

Kanskje ikke nok til å tjene inn igjen alle de 34 milliarder kronene et fullt kutt i formuesskatten vil utgjøre i provenytap for stat og kommuner, men likevel da!

Min konklusjon? Fortsatt ambivalent. Men så er heller ikke formuesskatten blant de viktigste sakene som avgjør min stemmegivning.

Fordi som de aller fleste andre velgere i Norge, betaler jeg den ikke.