Der er det vondt å sitte

Foto: Terje Pedersen / NTB

Få snakker om det, men alle vet om det.

Dette er en kommentar

I hjertet av Oslo ligger stortingsbygningen fra 1866, maktens høysete og det fremste symbolet på det norske demokratiet. Der sitter 169 menn og kvinner, som har ofret blod, svette og tårer for å få innta sin plass blant de folkevalgte.

De får pendlerbolig, rådgivere og en restaurant med gunstige priser. Bare alvorlig sykdom, dødsfall eller viktige prestisjeverv i utlandet kan avbryte gjerningen før stortingsperioden er over.

«Der er det godt å sitte», skrev tidligere stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) i en bok med samme navn fra 1984.

Men er det virkelig så godt for alle?

Sikkert er det i hvert fall at mange har vært misfornøyde med arbeidsforholdene i bygget.

Allerede for hundre år siden klaget mange over luften i stortingssalen. Da det ble installert et nytt ventilasjonsanlegg, klaget andre over at trekket ga dem gikt.

Før stortingsbygningen fikk et tilbygg i 1956 – som fortsatt omtales som «nybygget» – ble arbeidsforholdene beskrevet som kummerlige. Representantene hadde ikke egne kontorer. De satt rundt felles bord og hadde bare én telefon på deling. Det var bråkete. Luften var elendig. Det ble neppe bedre av sigarett- og piperøykingen, påpekte stortingspresident Carl Joachim Hambro (Høyre).

LEGENDARISK. Stortingsrestauranten, her fra 1963 og debatten om regjeringen Lyngs tiltredelseserklæring. Debatten varte i 32 timer. Foto: NTB / NTB

For noen år siden skrev mediene om en anonym stortingsrepresentant som mente maten i den legendariske stortingsrestauranten hadde blitt «for hipp». Vedkommende, som forble anonym, ville ha skrellede poteter, mer tradisjonsmat og øl.

Der våre frilynte naboer danskene har Snapsetinget som serverer både øl og brennevin, har vi vært mer puritanske. Før stortingsrestauranten kuttet ut ølservering under pandemien, var det årlige salget (2019) på nøyaktig 169 flasker. En per representant.

Det er for øvrig ingen regel som sier at man ikke kan ha promille i stortingssalen, men som tidligere Frp-politiker Per Sandberg fikk erfare etter å ha tatt en tår før han gikk på Stortingets talerstol, er Tante Sofie i pressen alltid på vakt.

TRAKK SEG. FrPs Morten Wold fra nobelbanketten på Grand Hotel i Oslo i forbindelse med Nobels fredspris. Foto: Cornelius Poppe / POOL / NTB

At politikerne ikke får nok kokte poteter, er nok til å leve med. Men stortingslivet har en skyggeside for mange.

Få vil snakke om det utad. Stortingsrepresentanter vet at de er privilegerte. De vil ikke virke sutrete. Men politikken er full av historier om folk det gikk dårlig med. En del fant trøst i flasken, uten at noen grep inn.

Mange opplever kontrasten mellom å være en stor mann eller kvinne hjemme, og en anonym person i mengden i Oslo. Mange har vært populære ordførere eller lokalpolitikere. Mannen eller kvinnen alle kjente og hilste på. Hjemme har de status, venner, familie og nettverk. På Stortinget blir de én av 169.

Hvis de tilhører et av de store partiene, blir de kanskje 4. representant i samferdselskomiteen. En backbencher, som engelskmennene kaller parlamentarikerne uten sentrale verv.

Når stortingsdagen er omme, venter en tom hybel og en bunke sakspapirer.

Det siste året har flere stortingsrepresentanter fortalt om alkoholproblemer.

• Tidligere statsråd og stortingsrepresentant Sandra Borch (Sp) promillekjørte.
• Rødts Mimir Kristjansson har skrevet bok om sitt forhold til alkohol – og fikk nylig problemer fordi han sendte truende meldinger i fylla.
• Morten Wold (Frp) trakk seg denne uken som visepresident på Stortinget etter å ha kjørt med promille.

Hva som ligger bak disse sakene, vet vi ikke. Men Wold har sagt at han har hatt et alkoholproblem over flere år.

Moderne arbeidsgivere har det som ofte kalles omsorgsansvar. Men stortingsrepresentanter har ingen arbeidsgiver. De er tillitsvalgte, ikke ansatte.

At pressen skriver mer om slike saker, betyr ikke at ting er blitt verre. Trolig er det motsatt. Partiene gjør mer for å hjelpe nye representanter. Flere pendler hjem til familien eller har den i Oslo. Utestedet Tostrupkjelleren, hvor journalister og politikere drakk øl hver kveld, er for lengst lagt ned.

Men fortsatt kan livet på Stortinget ha en skyggeside. Det er ikke synd på de folkevalgte, men med jevne mellomrom må vi minne om at de er mennesker, ikke bare politiske dyr.

Undertegnede ble valgt inn på Stortinget i to runder, men var i siste periode statsråd i Erna Solbergs regjering.