Den olympiske ufred

Mindre enn 100 små og intense dager gjenstår før VM i fotball sparkes i gang. Åpningskampen går etter planen i Mexico, og 13 kamper skal spilles i Canada. Men det er ingen tvil om at det USA som er hovedarrangør, både formelt og når det gjelder oppmerksomhet.

Dette er også grunnlaget for de største bekymringene, både for Fifa, for arrangørene selv og for alle landene som skal delta – eller kanskje ikke delta.

Dagens USA er definitivt ikke for alle. Iranere har allerede en god stund vært på listen over nasjonaliteter som ikke er velkommen, under de nye innreisereglene.

Nå er utfordringene på et helt annet nivå.

Slik situasjonen i Iran nå på få dager har utviklet seg, er det umulig å se hvordan de skal kunne delta i et VM i fotball i nasjonen som angriper dem militært, etter de flestes mening helt i strid med folkeretten.

La Pace Olimpica

Lenge før det er VM, ønskes imidlertid verden velkommen tilbake til Italia, der Paralympics starter førstkommende fredag med åpningsseremonien i Verona.

Om Irans eneste påmeldte deltager, langrennsløperen Aboulfazl Khatibi Mianaei, i det hele tatt kommer til start, er det ingen som i øyeblikket kan svare på.

I november vedtok FN nok en gang sin resolusjon ved det svulstige navn «Building a peaceful and better world through sport and the Olympic ideal».

Denne blir fornyet hver gang det nærmer seg OL og Paralympics.

Et av de viktigste punktene i resolusjonen dreier seg om den såkalte «olympiske fred». Begrepet stammer fra antikkens olympiske leker.

Det opprinnelige navnet på gresk var «ekecheiria», som betyr noe i nærheten av å holde hender, eller i praksis å legge ned våpnene i perioden lekene varer. Ordet er gravert inn i en diskos som står utstilt på lekenes vugge, fjellet Olympia i Hellas.

Russlands rekke av brudd

Den olympiske fred ble gjeninnført av FN på 1990-tallet, med hensikt å fremme internasjonal fred og forståelse. Denne har siden blitt brutt en rekke ganger, særlig av Russland, som angrep Georgia ved starten av sommer-OL i 2008, invaderte Krym-halvøya i dagene etter OL i Sotsji i 2014 og senest startet krigen mot Ukraina rett etter avslutningen av lekene i Beijing i 2022.

Dette var innledningen til det som gjorde at nasjonen har Russland vært utestengt fra OL og Paralympics siden. Bare enkeltutøvere har fått delta som såkalt «nøytrale».

Nå er freden brutt på nytt, denne gang av USA og Israel gjennom bombingen av Iran.

FNs generalsekretær António Guterres har allerede betegnet angrepene som en «trussel mot internasjonal fred og sikkerhet». Men resolusjonen om den olympiske fred kommer uten effektive sanksjonsmidler.

Dem ingen tør å utfordre

Dette skjer ironisk nok samtidig som idrettsnasjonen Russland er på vei tilbake på den internasjonale scene.

Den olympiske fred starter sju dager før OL-ilden tennes og varer til sju dager etter Paralympics er over. USA og Israel var like uinteresserte i å vente på noe slikt som russerne var for fire år siden.

Men ingen tør å snakke om konsekvenser for noen av dem – ikke IOC, ikke deres paralympiske søsterorganisasjon IPC.

Fra begge hold har tausheten vært øredøvende.

Først på mandag kom IOC med en uttalelse, som er så generell og intetsigende at den kunne vært publisert hvilken som helst dag ellers i året.

Uansett hvordan Iran har blitt styrt de siste mange årene, burde angrepene fra USA og Israel føre til mye sterke reaksjoner fra organisasjonen som har brukt mye tid de siste årene på å forsvare idretten som en nøytral sone, avsondret fra krig, konflikt og politikk.

Sannsynligvis burde USA vært nektet å delta i Paralympics.

Det er i hvert fall mulig å argumentere med en slik konsekvens ut fra praksis fra da Russland og Belarus ble utestengt i 2022.

Men ingen tør å utfordre den neste OL-arrangør USA – og heller ikke Israel.

Fra russisk hold blir det påstått at dette er åpen forskjellsbehandling. Det er for en sjelden gangs skyld mulig å forstå reaksjonene deres.

Boikott til ingen nytte

I stedet bruker IPC, altså den internasjonale paralympiske komité, tiden på å forsvare sin beslutning om at Russland og Belarus nå igjen skal få delta som fullverdige nasjoner under eget flagg i Paralympics.

En rekke land, inkludert Ukraina, Tsjekkia og Finland, har allerede sagt de boikotter åpningsseremonien i Verona av denne grunn. Men det endrer intet.

Russland er tilbake for fullt på den paralympiske scene – midt i den olympiske fred – og bør sånn sett egentlig være mer enn fornøyde.

Ingen tror annet enn at Russland også er på plass når neste OL blir åpnet i Los Angeles sommeren 2028 av den amerikanske president Donald J. Trump – og dét uavhengig av hva som skjer i Ukraina i mellomtiden.

Ingen er lenger interessert i å lytte til ukrainerne, som mest av alt føler seg motarbeidet av de olympiske og paralympiske lederne.

Hjelmen med bilder av falne ukrainske lagkamerater, hjelpearbeidere og barn gjorde at skeletonkjøreren Vladyslav Heraskevytsj ble diskvalifisert fra OL-konkurransene – og reiste hjem, med nesten en hel verdens sympati i ryggen.

Men uten medaljen han drømte om.

Nå har det ukrainske laget til Paralympics blitt nektet å bruke en jakke med et kart over hjemlandet på ryggen.

Ukrainerne føler seg glemt. Og ingen kan påstå det ikke er med rette.

Russland tilbake på alle fronter

Det er helt åpenbart at det er et sterkt ønske i de øverste sirkler i internasjonal idrett om å få Russland som nasjon tilbake snarest mulig.

Fifa-president Gianni Infantino, mannen som ga president Trump Fifas egen fredspris i desember, er den som har gått lengst, også her:

«Denne utestengelsen har ikke ført til noen ting. Den har bare skapt mer frustrasjon og hat», sa IOC-medlem Infantino i forkant av OL.

Ukrainerne raste. Verken Infantino eller noen andre virket som de brydde seg.

Nå er det altså klart for Paralympics, som også er en del av perioden kalt «den olympiske fred».

For verken ukrainere eller iranere kunne nok ordene lydd særlig mye hulere.

Iran får uansett neppe deltatt i Trumps og Infantinos VM til sommeren, der de etter planen skal spille alle sine tre kamper på vestkysten av USA.

Man vil heller ikke ende i en situasjon hvor plassen blir stående tom, som et bilde på det politiske nederlaget det tross alt vil være for Fifa og de amerikanske arrangørene.

Da gjenstår å finne en smart og ikke minst rask løsning for hvem som skal erstatte iranerne.

Her bestemmer Fifa og Gianni Infantino helt selv hva de skal gjøre, med de uforutsigbare konsekvenser dette kan få.

Det blir allerede spekulert i både Irak og Emiratene som mulige erstattere for Iran.

Men slik verden er akkurat nå, hadde det faktisk ikke lenger vært overraskende hvis svaret i stedet endte med å bli Russland.