Den forlatte barnevognen, del 1: Hvorfor står den der?

1 week ago 14

Klokken 17.28 den 2. desember 2019 ringes det til politiets nødnummer.

«Politiet.»

«Ja, det er Olaf Jacobsen. Jeg står nede ved Fagereng og ser en tom barnevogn med noen pass i, så går det noen spor ned mot sjøen. Det ligger liksom tre pass i barnevogna, og barnevogna er forlatt. Men det er ingen unger i den.»

Olaf Jacobsen kler på seg den røde jakken sin. Han klikker på sykkelhjelmen og fester hodelykten.

Det har vært en lang dagvakt på anestesiavdelingen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Utpå ettermiddagen er det roligere. Olaf har derfor fått lov til å gå tidligere hjem.

Det er midt i ettermiddagstrafikken. De fleste har valgt bilen i dag. Ute snør det tett. Sikten er dårlig, og vinden blåser friskt. Gradestokken viser nesten null. Olaf, som sykler hver dag hele året, merker det knapt.

Etter å ha tråkket noen kilometer i snøføyken, passerer han en svart barnevogn som står forlatt langs gangveien. Han er nesten hjemme nå.

Olaf sykler først forbi. Men det er noe ved vognen som får ham til å stoppe opp. Han kikker rundt seg. Det er ingen mennesker å se i nærheten, og det er heller ikke en naturlig plass å etterlate en vogn.

Hvorfor står den der? Er det noen i den?

Olaf snur. Vognen er tom.

Lytt til nødsamtalen og hør Olaf fortelle i serien i Krimpodden:

VG har det siste halvannet året jobbet med et større prosjekt hvor vi kartlegger en rekke drap.

Vi har derfor fått innsyn i hele politiets etterforskning av denne straffesaken.

I kurven under vognen ligger et par votter og tre pass. Han plukker dem opp, åpner dem. Med den litt for svake hodelykten skimter han tre utenlandske navn.

Olaf får en vond klump i magen. Han kikker mot grøftekanten, hvor snøen har blåst seg en halvmeter høy.

Der ser han fotspor som går ned mot havet.

Olaf kjenner en voksende uro der han står på gangveien ved Fagereng utenfor Tromsø sentrum.

Han har lang bakgrunn fra arbeid i traumemottak og anestesiavdeling. Og her er det noe som ikke stemmer.

Olaf forteller politiet hvor han er, og om fotsporene som går ned mot fjæra.

«Ser du noen voksne der?» spør operatøren.

«Nei», svarer Olaf.

Det blåser, og snøen pisker i ansiktet. Olaf kan knapt høre hva politimannen i den andre enden sier.

Klokken er halv seks på ettermiddagen.

Olaf ser at fotsporene er små, tenker at de må tilhøre et barn eller en kvinne. Kanskje begge deler.

For det er flere. Han klarer ikke anslå hvor mange personer det kan være snakk om.

Klumpen i magen vokser enda mer.

– Da jeg reiste meg opp, så jeg rett inn i øyene på en dame som heter Wibke. Jeg spurte om hun kunne tenke seg å hjelpe meg med å lete.

– Jeg fikk en veldig ubehagelig følelse, ekkel følelse, av at her er det noe som ikke stemmer. Det er noe som er helt galt, sier Wibke da VG møter henne nesten seks år senere.

De to fremmede står midt i snøstormen, sammen, på gangveien. Begge har sykler, som de setter fra seg på fortauet.

Så tråkker de over snøskavlen, følger de små fotsporene over bilveien, fortsetter nedover langs den snødekte stranden. De passerer et rødt naust, går helt ned til fjæra, der bølgene skvulper mot steinene.

Olaf har fremdeles politiet på telefonen, men forbindelsen er dårlig. Det skurrer og blåser på linjen.

«Ser du sporene der nede nå, eller?» spør operatøren.

«Ja, de går helt ned til fjæra.»

«Sporene går helt ned til fjæra?»

«De går ut i vannet», svarer Olaf.

Samtalen blir brutt. Men politiet tar meldingen alvorlig.

Olaf og Wibke har gått i hver sin retning på stranden. Wibke til venstre, Olaf til høyre. Der tråkker de i vannkanten, i mørket.

Begge har hodelykter, men lyset er svakt. Ingen av dem klarer helt å få grep rundt hva de egentlig leter etter.

Så legger de merke til noe.

«Nå ser det ut som om hun som jeg går med har funnet to par støvler i vannet», sier Olaf, som nå har fått telefonkontakt med politiet igjen.

Støvlene er våte, men har ikke rukket å bli snødd ned. De kan ikke ha ligget der lenge.

Inni er det tykt fôr, til å holde små føtter tørre og varme. Nå er de fylt med iskaldt sjøvann.

Det er et helt par, røde med svarte såler. Kanten er gråhvit, av refleksmateriale. Under står størrelse 35.

Det er også en mindre, enslig støvel. Den er svart, i størrelse 31.

Wibke har selv barn i barneskolealder og vet godt at begge støvlene kunne passet hennes egne unger.

– Vi visste ikke hva vi sto ovenfor. Men på et eller annet tidspunkt skjønte jeg at noe helt fryktelig hadde skjedd.

Lyden av sirener skjærer gjennom vindkastene i fjæra. I mørket synes blålysene godt over horisonten.

Det er 13 minutter siden Olaf slo nødnummeret første gang.

Han vet ikke at politiet har sendt ut trippelvarsling. Det betyr at de har varslet alle nødetatene. Ambulanser og brannvesenet er derfor også på vei.

Olaf og Wibke går tilbake til fortauet, blir stående ved barnevognen og støvlene. Biler kjører forbi dem i det tette snødrev. På telefon til politiet leser han opp navnene som står i passene.

Olafs stemme, som til nå har vært preget av ro, får en merkbar brist.

Passene tilhører en 27 år gammel kvinne og to jenter på 4 og 7 år.

– Jeg fikk en forsterket erkjennelse av at det var noe farlig. Noe skummelt som jeg ikke kunne formulere.

Den første politibilen kommer til stedet. Tre betjenter, en av dem en politistudent, nærmest kaster seg ut og baner seg ned til sjøen, skal det senere nedtegnes i politirapportene.

De passer på å gå utenfor de opptråkkede merkene, for ikke å ødelegge spor. En av betjentene som har jobbet lenge i politiet går ut i det kalde vannet i ren automatikk. Han kjenner ikke kulden som treffer føttene idet han blir gjennomvåt.

Betjenten har med seg en kraftig lykt. Etter bare noen sekunder skimter han noe i overflaten.

Klokken er 17.43.

Bukten ved Fagereng er vanligvis et idyllisk sted, med utsikt over fjellkjeder med snødekte topper og krystallklart hav.

Nå skal det bli et katastrofeområde.

Trine Lynghaug og Therese Bendiksen sitter i første ambulanse som kommer til stedet.

Stemningen i bilen er nervøs. Hva er det som har skjedd i fjæra?

Ikke mange minutter før de er fremme, leses det opp en melding over høyttaleren:

«Viktig melding til alle enheter: Vi jobber med tre bevisstløse personer. To små barn, én voksen.»

I fjæra ved Fagereng ligger nå tre mennesker som er hentet opp av sjøen. Det pågår en kamp for livet.

– Vi skjønner at dette vil kreve mye av oss, og egentlig alle som er der. Og så vet vi også at det ikke er ressurser til å ta unna dette på sekundet, sier Trine.

Trine og Therese midt oppe i det som kan være den verste dagen i arbeidslivet noen gang.

Det er en rekke mennesker fra nødetatene i fjæra. Det er hektisk og kaotisk, men det hersker også en ro.

Trine og Therese går rett i autopilot. Det er som om de får skylapper på, der de sitter på knærne i fjæra og forsøker å redde liv.

Det er vanskelig å ta innover seg inntrykket av hva som egentlig skjer rundt dem.

Kvinnen og de to små barna hastes inn i ambulanser mens det pågår livreddende førstehjelp.

Trine og Therese føler at de har vært i arbeid i flere timer. I virkeligheten har det bare gått drøye ti minutter fra de kom til stedet, til de tre som er funnet, er på vei til sykehuset.

Therese er sjåfør på den ene ambulansen. Trine står igjen i fjæra.

Adrenalinet pumper fremdeles i kroppen.

Tre personer og tre pass, tenker hun. Men det er fremdeles ikke over.

– Så ropes det fra fjæra at de har gjort funn av en fjerde person, et tredje barn. Da husker jeg at jeg tenkte: «Det er faen ikke mulig. Hva er det som har skjedd her? Er det flere unger her?»

En redningsdykker kommer gående opp av vannet. I hendene bærer han på enda et lite barn. Jenta kan ikke være eldre enn tre–fire år.

Hun er funnet litt lenger ut i sjøen enn de tre andre. Også hun har på seg tykke klær; svart vinterbukse og mørkerosa vinterjakke. Hun har votter på hendene.

Redningsdykkeren bærer henne rett opp i ambulansen. Trine vet ikke hvordan hun skal forholde seg til situasjonen.

– Da hadde vi nesten klart å senke skuldrene etter at de tre var sendt til sykehuset. «Hvis det er én til her, hvor mange er det ute i havet der?» Vi rakk å gjøre oss noen tanker og konkluderte raskt med at dette ikke var noen ulykke.

Samtidig som redningsaksjonen pågår i fjæra, befinner etterforskningsleder Line Lindén seg på badet i et hus ikke mange kilometer unna.

Det er ikke lenge siden hun kom inn døren hjemme etter dagvakt på politihuset i Tromsø. Nå står hun og bader sitt yngste barn på 14 måneder.

– Lederen min ringer og sier at det er funnet personer i sjøen, og at de trenger at jeg kommer og leder saken. Det er veldig uoversiktlig hva som har skjedd, men vi er nødt til å ta det alvorlig.

Line kjenner på ansvaret.

– Jeg hadde jobbet som etterforsker i ni år, og så som etterforskningsleder, og nå fikk jeg prøvd meg. Jeg husker jeg tenkte veldig mye på at «dette blir min første store sak».

Line er nå vei for å lede sin første store politietterforskning. Spørsmålene er mange.