Den er helt sensasjonelt bra

Vi får aldri helt vite hvor mange som ser på Netflix, men jeg håper at mange i Norge, akkurat nå, sitter og ser på denne rystende engelske serien.

Den er knallsterk. Og den er viktig.

Den handler om ungene våre. Det viktigste vi har. Den handler om nettets makt, om tech-selskapenes og de sosiale medienes skremmende innflytelse over våre liv. Den handler om nettets destruktive «mannosfære».

Den handler om giftig maskulinitet, om unge gutter som svømmer i et online-basseng av desinformasjon og kvinnehat. Men også om subtile mobbestrategier, forkledd som tilforlatelige emojis, som skjærer i hjertet og knuser selvfølelsen.

Og den handler om oss foreldre. Oss voksne. Om hvor lite vi faktisk vet om det ungene våre eksponeres for. Hva de driver med inne på rommene sine, foran skjermene sine.

«Vi tror de er på spillplattformen Roblox, mens de egentlig er på det sosiale mediet Reddit», som en av karakterene sier.

Jeg ble totalt satt ut av serien. Jeg lærte mye av den. Jeg gråt og mistet nesten pusten. Jeg forbannet vår tids «sterke» menn, og det jævlige samfunnsklimaet vi har fått. Uvennligheten og avvisningen av empati som rettesnor.

Foto: Netflix / Courtesy of Netflix

Den handler om et knivdrap, begått av en ung gjerningsperson i begynnelsen av puberteten; når vi er på vårt mest sårbare, og derfor også mest påvirkelige.

Et brutalt drap, men det er i grunnen ikke det viktigste. Det er en ekstrem handling som er der for å sette helt på spissen hva som egentlig står på spill nå.

Jeg følte meg truffet. Jeg har fire sønner. Vi foreldre er sånn: Vi elsker ungene våre over alt på jord. Og vi er så redde for at vi gjør noe galt. At vi ikke gir dem det de trenger. At vi er for fjerne for dem. At vi ikke forstår hvilke betingelser de lever under.

Jeg innrømmer det: Jeg har nok vært for godtroende. Det har vært for lett å la dem holde på med sitt, på internett. Bak lukkede gutteromsdører, eller på telefonene. Jeg har ikke brydd meg nok. Jeg tror vi er mange som kjenner på dette.

Det går som oftest bra. De klarer seg fint. Vi skal ikke la oss overmanne av dårlig samvittighet. Vi gjør så godt vi kan. Vi er gode foreldre. Vi skal heller ikke involvere oss for mye. Ungene har sine egne liv og hemmeligheter.

Sånn er det, og sånn har det alltid vært, og sånn skal det være.

Men vi – min generasjon, grovt sagt – har lagd en verden som ikke er så bra. Hvor ble det av snillheten, tenker jeg stadig oftere. Omtanken og verdien av gode og trygge fellesskap? Hvorfor er det så mye sinne og fortvilelse? Hvorfor den stadig mer synlige forakten for svakhet?

Og hvorfor heier så mange på «ledere» som viser fingeren til det vi egentlig burde holde kjært? «Ledere» som tråkker på og setter oppnavn på andre, med et tåpelig glis om munnen. Som skryter og brisker seg, blottet for skam og høflighet.

Rike «ledere» som skyver vanlige folks daglige strev foran seg for å bli enda rikere. Enda litt mektigere. Enda litt hesligere.

Som bombarderer oss med kontekstløs informasjon og underholdning, og som bruker sine perverst svære ressurser for å motarbeide ethvert forsøk på å regulere galskapen. De til og med heier frem destruktive påvirkere som sprer rent hat forkledd som gøy og moro.

Dette handler «Adolescence» om. Samfunnet forsøker som best er å stå imot. Men samfunnet feiler. «Dette er mer en oppbevaringsanstalt enn en skole», sies det i en rystende sekvens fra ungdomsskolen der både drapspersonen og offeret hører til.

Det finnes ondskap. Vi kan aldri eliminere den. Men onde handlinger utløses ikke alltid av ondskap. Vi påvirkes, vi lar oss manipulere. Konspirative fortellinger spys ut i eteren, og unge og ubefestede sinn tar dem til seg.

Påstander uten rot i virkeligheten, som at jenter egentlig bare liker 20 prosent av guttene, mens de resterende 80 prosentene er tapere i kampen om det mest menneskelige i menneskenes liv: Kjærligheten.

Vi må ta vare på guttene våre. Vi må ta vare på jentene våre. Det er ikke sikkert at vi gjør nok, slik verden er blitt.

Vi må fortelle dem, om og om igjen, at det de ser på internett ikke er virkeligheten. Og vi må se dem, for den de er. En i serien sier: «Alle unger trenger bare noe om gjør at de liker seg selv.»

HOS TERAPEUTEN: Erin Doherty spiller psykolog i den sosialrealistiske dramaserien «Adolescence». Foto: Courtesy of Ben Blackall/Netflix

Jeg har ikke noe annet forslag enn dette: Vi må gjenreise snillheten. Vi må la oss inspirere av «kindly feelings», som ifølge filosofen Bertrand Russell er essensielle for å utvikle et godt samfunn.

Det er store ord, og kan hende altfor store, men «Adolescence» er den mest gripende og intelligente serien på TV, kanskje noensinne. Den bør bli pensum i skolen og blant foreldre.

Den kan, i den grad TV-serier har den evnen, bidra til å vekke oss alle fra den sosialmediale tornerosesøvnen som har lagt til rette for at slemheten har fått overtaket.

Den er nesten ubegripelig intelligent skrevet. Og spilt. Og filmet, helt uten klipp. Og musikken – der drapsofferets stemme svever over lydkulissene, for hun skal ikke glemmes – understreker alvoret og sorgen og utfordringene vi står overfor. Ja, også vi.

Den handler om ungene våre. Og om oss. Om livet og verden. Om det barnekoret synger om i den hjerteskjærende avslutningen av episode to av i alt fire: «On and on the rain will fall/Like tears from a star/On and on the rain will say/How fragile we are.»

Hvor skjøre vi er. Hvor skjørt alt er.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.