Den beste versjonen av World of Warcraft

Midnight er en skikkelig nostalgibombe.

Undertegnede spilte for første gang World of Warcraft i 2007, i en alder av knapt 11 år – og likevel har jeg aldri hatt det mer moro med spillet enn akkurat nå. Noe som også er grunnen til at denne testen er litt på etterskudd. Det er jo så mye morsomt å gjøre i Azeroth!

Særlig når man både spiller en flunkende ny utvidelse selv og også kan følge med på en av årets største streaming-hendelsere: Race to World First. Altså hvilket guild som først slår den siste raid-bossen på høyeste vanskelighetsgrad.

Nå har støvet fra både dette og selve lanseringen lagt seg, og vi har fått første runde med justeringer fra utvikler Blizzard. Så med dette i mente – er World of Warcraft: Midnight en versjon av verdens største MMORPG MMORPG "Massively Multiplayer Online Role-Playing Game", en enorm spillverden på nettet der du utvikler din egen karakter men også spiller sammen med tusenvis eller millioner av andre spillere.det er verdt å prøve?

Det er flust av veldig gjennomarbeidede og historiedrevne cinematics i Midnight. Over kan du se ett eksempel!

Begrepet i forrige setning er viktig, og også mitt største aber med å anbefale moderne WoW til nye spillere. Dette er først og fremst et sosialt spill. Og du vil neppe trives i Azeroth over lengre tid med mindre du har venner der – akkurat som i virkeligheten.

Forskjellen er at du i World of Warcraft lett kan få et veldig transaksjonelt forhold til de fleste du møter, og at det å ha en samtale med dem du møter er sjelden det første på agendaen. Først skal bosser drepes og loot loot Oppgraderinger til spillerkarakteren som du får gjennom ulike aktiviteter i spillet. For eksempel hansker, en hjelm, et nytt våpen.anskaffes.

Du må ganske aktivt oppsøke andre sosialt gjennom aktiviteter i spillet eller gjennom Discord-forum (som fra World of Warcraft selv). Undertegnede har heldigvis et greit knippe venner i spillet, noe som først og fremst er tilfelle fordi jeg har spilt World of Warcraft jevnlig i lengre tid og helt intensjonelt har bygget et nettverk. Det tar både litt tid, krefter og motivasjon.

Poenget her er at World of Warcraft: Midnight stadig er ganske langt unna å være verdens beste enspillerspill. Du kan spille spillet alene, og få til det meste. Men det er veldig mange andre spill der ute som er mer fornøyelige som solospiller.

Over til noe helt utelukkende positivt: spillverdenen. Midnight foregår i moderniserte varianter av Eversong Woods, Ghostlands og Zul’Aman – soner vi først utforsket i spillets første utvidelse The Burning Crusade i 2007. Og herregud – for en spillverden! Det både ser fantastisk ut visuelt og er en fryd å utforske og fly rundt i, særlig for noen som allerede kjenner de gamle sonene.

Ikke bare er de pusset opp til moderne grafisk standard, de har også fått direkte overført og videreført historiene og de lange linjene fra tjue år tilbake. Det er rett og slett veldig, veldig artig for oss som liker å følge med på fantasihistorien og karakterenes og områdenes utvikling.

Hovedbyen der vår «base» befinner seg er dessuten den kanskje mest spektakulære vi noensinne har hatt i World of Warcraft. Silvermoon City er blodalvenes hovedstad, og var allerede i original versjon et imponerende syn.

Men dette er noe helt annet – og en betydelig oppgradering over byen vi hadde i forrige utvidelse (Dornogal). Bare ta en titt på galleriet under, eller GIF-en over:

Det er også en by intrikat og stor nok til at du helt genuint kan fortape deg i bortgjemte korridorer og ganger – og til og med bli overfalt av tjuver og finne hemmelige rom om du leter godt nok. Silvermoon City lever og pulserer på en helt annen måte enn alle andre byer World of Warcraft har hatt, og er også storslagen på en helt annen måte.

Eversong Woods rett utenfor byen er på sin side mindre storslagen, men like fullt deilig å være i – og langt ute i havet over en ny og svært lang bro finner vi Isle of Quel’Danas. I praksis en utvidelse av byen, med enda flere kriker og kroker, og også et raid og en dungeon. Begge hentet delvis fra The Burning Crusade.

Zul’Aman er på sin side et raid fra 2007 som nå har blitt forvandlet til en hel sone, der du får møte og utforske helt nye sider ved de mange troll-stammene du tidligere har møtt i World of Warcraft.

Jeg syntes personlig dette var veldig kult også, selv om sonen i seg selv kanskje bærer preg av at det skal skje mer her i fremtiden.

Om du har mye nostalgi fra «gamle» wow er de oppdaterte sonene og historiene helt utvilsomt grunn nok i seg selv til å i alle fall utforske Midnight. Spillmusikken er også laget med klare referanser til originalmusikken fra The Burning Crusade, noe i alle fall undertegnedes hjertestrenger smeltet for.

Nostalgien stanser imidlertid ikke der – også de to helt nye sonene, Harandar og Voidstorm, er proppfulle av referanser til TBC. Førstnevnte befinner seg langt under jorda, og er der alle røttene til verdenstrærne rundt omkring på Azeroth møtes – noe som binder mange historier sammen på kløktig vis.

Samtidig er hele sonen også et dårlig skjult kjærlighetsbrev til Zangarmarsh fra Outland, med gigantiske sopper og oppdaterte karaktermodeller på ulike dyr overalt. Ja, du kan se selv i sammenligningen under:

Voidstorm er på sin side et forrevet og farlig landskap proppfult av mørk magi, med fremmede og skumle dyr. Og store installasjoner som henter mana fra atmosfæren, akkurat som i Netherstorm fra spillets første utvidelse.

Dette spilles også videre på i mange quests og ulike tekster og dialoger i spillverdenen, noe jeg tro mange historieinteresserte spillere vil digge. Jeg gjorde i alle fall det.

Mange spiller imidlertid World of Warcraft først og fremst for den kompetitive delen av spillet, og for å gjøre karakteren sin så kraftig som mulig. Også jeg. Og her er det som regel mye å ta tak i på både godt og vondt ved lansering av en ny utvidelse. Denne gangen er det heldigvis mest positivt, og kun et par småting på den negative siden.

Noe mange spillere og streamere kritiserte The War WithinThe War WithinForrige versjon av World of Warcraft, før Midnight. for var hvor mye systemene hadde est ut («bloated»). Dette gjorde deler av spillet unødvendig komplisert for etablerte spillere og samtidig overveldende for nykommere. Blizzard hørte heldigvis kritikken og har nærmest filleristet Midnight for unødvendige systemer og valutaer.

De har også bygget inn mye som før krevde addons addons Utvidelser man måtte installere utenfor spillet som gav deg mer informasjon eller fordeler, eller forvandlet hele spillopplevelsen svært drastisk.for å få til i spillet, og avgrenset veldig hva man faktisk kan gjøre med slike utvidelser. For eksempel kan du nå tilpasse hele grensesnittet ditt som en basisfunksjon, eller se hvor mye skade du gjør. Langsiktig godt? Ja. Kontroversielt? Også ja.

Jeg tok meg selv flere ganger i å utbryte «neimen, selvsagt!» under spillingen når jeg så hvordan ting fungerte i Midnight. For hvorfor hadde det da ikke alltid vært slik?

Eksempelvis trenger du nå kun én valuta for å oppgradere utstyret til spillerkarakteren din, ikke to. Og valuaten fungerer for hele oppgraderingsveien, der du før trengte to ulike varianter av samme valuta. Et annet eksempel av samme variant er at denne samme valuaten nå også fungerer direkte for å oppgradere utstyr når en smed eller håndarbeider lager gear for deg. Før måtte du først forvandle valuaten til en annen valuta, noe som i ettertid høres helt teit ut.

Også klassene har fått samme behandling. Mange krefter er nå forenklet, slått sammen, eller rett og slett fjernet. Resultatet er at spillet nå i de fleste tilfeller fungerer intuitivt, ganske likt slik det var i sin første storhetstid under The Burning Crusade og Wrath of the Lich King mellom 2007 og 2011.

En annen ting Blizzard har hentet frem igjen – og som var standarden for nye utvidelser helt fra 2007 til 2014 – er miniraid ved lanseringen av en ny utvidelse. Altså at raidraidStore boss-opplevelser der du går sammen med 10-30 spillere for å erobre utstyr og slå fiender.-innholdet er delt opp i tre mindre opplevelser med ulik tematikk og ulike historier, noe vi i over ti år har vært foruten. Det må sies – dette er rett og slett en bedre måte å gjøre det på.

I både Warlords of Draenor, Legion, Battle for Azeroth, Shadowlands, Dragonflight og The War Within startet spillet med ett stort raid – og det var der all den beste looten var. Det fordret også at man gjorde omtrent hele raidet samtidig, eller via svært upraktiske omstendigheter delte det opp.

Systemet vi møtes med i Midnight er langt vennligere, og lettere å gape over. Du har seks bosser i raidet Voidspire, én i raidet The Dreamrift og to i March on Quel’Danas. Det bød riktig nok på utfordringer for og murring hos de kompetitive streamerne, men det gjorde ikke den enorme Race to World First-begivenheten noe mindre underholdende av den grunn:

Og strengt tatt er det bra at Blizzard designer spillet med vanlige spillere i mente, noe dette definitivt er.

Bra er også utvalget og designet av de åtte dungeonene dungeonene En "dungeon" er en mindre spillopplevelse med fem spillere, der du slår fiender og utfører oppdrag i et forhåndsbestemt scenario. Kan gjøre uendelig, og skalererer uendelig i ulike vanskelighetsgrader (Keystones).vi har i Midnights første sesong. Særlig gøy er det at de har hentet opp igjen både én fra The Burning Crusade i Magister’s Terrace, og én fra Wrath of The Lich King i Pit of Saron. Slikt varmer i alle fall undertegnedes hjerte. Enspilleropplevelsen i form av delves delves Små dungeons der du spiller alene og slår et par bosser og utfører mindre oppdrag for belønninger. Kan gjøres uendelig, og skalerer på ulike vanskelighetsgrader.er også oppdatert og fornyet, noe som er et godt supplement til ting du kan gjøre sammen med andre eller i åpne verdenen. Les mer om delves her.

Midnight er en sjeldent god start på en utvidelse for World of Warcraft, ikke minst fordi det er en opprøskning og foredling av de eksisterende systemene uten like. Blizzard har virkelig tatt tak der mange lenge har ment at nettopp handling krevdes, og det merkes på både godt og vondt.

Mest godt, dog, særlig for deg som kanskje er ny eller tilbakevendende spiller. Å gjøre et veldig komplisert spill enklere å forstå og nyte er utelukkende bra, selv om det kanskje gjør litt vondt for noen i starten.

Det er også neppe dumt fra utviklerens side å spille på nostalgi for de gamle variantene av spillet, med oppdaterte soner og tilbakevendende dungeons og raids. Undertegnede slukte i alle fall agnet med både søkke og snøre, og angrer ikke et sekund.

For dette er en svært god start på det som later til å være en svært god utvidelse av World of Warcraft – og en betydelig forbedring fra den foregående.