Demokrati etter prestestyrets fall?

Iran står i en dyp økonomisk krise. Inflasjonen er skyhøy. Valutaen har kollapset. Banker går over ende. Alvorlig vannmangel og ustabil strømforsyning gjør det lett å forstå at styringseliten oppfattes som inkompetent.

I tillegg kommer en legitimitetskrise uten sidestykke i den islamske republikkens 47-årige historie. Det store flertallet av befolkningen på 92 millioner i dette ressursrike landet vil enten ha grunnleggende reformer eller et helt nytt regime.

Hva kommer i stedet hvis regimet faller? Blir det kaos og borgerkrig? Går landet i oppløsning?

Iran er etnisk svært mangfoldig. Bare halve befolkningen er persere. Andre større folkegrupper med egne språk og tradisjoner er aserbajdsjanere, kurdere, balutsjer og arabere.

Det er urealistisk å forestille seg annet enn at et regimeskifte må komme innenfra, fra folket selv. Det krever ledere som kan organisere og inspirere. Den tidligere kronprinsen Reza Pahlavi har i økende grad fremstått som inspirator for mange i opposisjonen.

Med et så undertrykkende og brutalt regime som det sittende, som nylig har drept tusener av demonstranter, er organisering av motstand knapt mulig. Det er heller ingen særlige tegn til at presteregimet slår sprekker, noe som regnes som en forutsetning for å få til regimeskifte.

Riktignok skal noen reformister være arrestert, satt i husarrest eller fratatt reisedokumenter, men sentrale makthavere ser heller ut til å slutte rekkene enn å ville skifte side.

Når autoritære regimer faller, skjer det typisk gjennom statskupp og overgang til et nytt autoritært styre. I Iran kunne det for eksempel skje ved at offiserer fra en av grenene i Revolusjonsgarden grep makten.

Likevel har styringssystemet i den islamske republikken noen helt særegne trekk som gjør at det faktisk kan gå annerledes – og bedre – ved et regimeskifte i dette landet.

I 1906 gjennomgikk Iran en «konstitusjonell revolusjon» og fikk en grunnlov inspirert av den belgiske. Utviklingen ble åpenbart annerledes enn i Belgia: Kongemakten ble langt sterkere, og parlamentets og regjeringens innflytelse var i lange perioder begrenset.

Den samme grunnloven, bortsett fra bestemmelser om monarken, ble lagt til grunn for overgangsregjeringen som fikk i oppdrag å utforme en permanent konstitusjon.

Monarkiet ble avskaffet gjennom en folkeavstemning i mars 1979. En gruppe jurister utarbeidet et utkast til ny grunnlov basert på den franske femte republikk, med en folkevalgt president.

Til forskjell fra Frankrike skulle parlamentet bare ha ett kammer, og en statsminister trengte flertall i parlamentet for å begynne å styre. Altså i hovedsak en sekulær, demokratisk republikk.

Etter sterk kritikk fra religiøse miljøer, ble det etablert en folkevalgt «ekspertforsamling» som skulle bearbeide forslaget. Et stort flertall av medlemmene var sterkt preget av islamistisk tankegang, særlig ayatollah Khomeinis ikke-demokratiske lære om velayat-e faqih – de rettslærdes styre.

To elementer var særlig viktige. For det første ble det innført en posisjon som øverste leder (rettslærd) for republikken, som skulle utpekes av en folkevalgt forsamling der bare geistlige var valgbare.

For det andre skulle det etableres et «vokterråd» med oppgave å godkjenne kandidater til alle offentlige valg og sjekke at all lovgivning var i samsvar med islamske prinsipper. I lovgivningsprosesser fikk Vokterrådet en plass som tilsvarer et senat med vetomyndighet. Halvparten – seks medlemmer – skulle utpekes av øverste leder; den andre halvparten av rettsvesenet.

Den franske delen av grunnloven var nå skjøvet helt i bakgrunnen. Den nye grunnloven ga øverste leder og Vokterrådet full kontroll med hvem som kunne få plass i parlamentet, hvem som kunne bli president, og innholdet i de politiske beslutningene.

Over tid ble det bygd opp et omfattende apparat rundt den øverste leder, som også er øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Allerede våren 1979 ble Revolusjonsgarden opprettet ved siden av det ordinære militæret, og i dag er den det viktigste instrumentet Khamenei og hans nærmeste allierte bruker for å holde regimet ved makten.

Gjennomgangen viser at Irans styringssystem i prinsippet kan demokratiseres ved å skrelle bort den islamistiske overbygningen – først og fremst posisjonen som øverste leder og Vokterrådet. Flere mindre råd og forsamlinger, som ekspertforsamlingen, ville også måtte avvikles eller omformes.

Statsministerposten forsvant sommeren 1989 da ayatollah Khomeini døde, og daværende president Khamenei overtok som øverste leder, og kan eventuelt gjeninnføres. Resultatet ville bli et system som ligger nær den formen for semi-presidentstyre som praktiseres i Frankrike.

At en rekke opposisjonelle foreslår en folkeavstemning om den islamistiske overbygningen, er ikke overraskende. Det hadde ført til demokratisering. Da er det heller ikke overraskende at dette ikke er aktuelt for regimet.

Det ville i praksis være å skrive under på sin egen dødsdom.